Det er turbulente uker og måneder i Medie-Norge. Schibsted har varslet kostnadsreduksjoner på 500 millioner kroner i sine aviser i Norge, Sverige og Spania. A-pressen, som denne uken fikk godkjent kjøpet av Edda Media av Medietilsynet mot å selge syv aviser på Østlandet, har varslet kutt på "noen hundre millioner".

Også det mye mindre Polaris Media er i ferd med å kutte utgifter i hundremillionerkronersklassen for å omstille seg til en ny, enda mer krevende medietid.

Det er alt strid om hvor store endringer som er nødvendige for å trygge avisene som samfunnsinstitusjoner for fremtiden. Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i den nye, store A-pressen mener at sammenslåingen og kuttene vil gjøre avisene mer robuste og sikre mangfoldet: "Jeg er overbevist om at det vil føre til at flere aviser fortsatt vil leve om 5–10 år."

Han avviser at de vil bli likere hverandre, fordi den lokale forankringen redaksjonelt er deres eksistensberettigelse – "gullet i dette kjøpet", som han sier. Da er det å vente at de får beholde sine respektive politiske orienteringer.

To store igjen

Vi står nå igjen med bare to dominerende aviskonserner i Norge: Schibsted som også er store i Europa, og A-pressen. I tillegg kommer Polaris Media med en del aviser i Midt— og Nord-Norge, blant annet Adresseavisen, Sunnmørsposten og Harstad Tidende-gruppen, det enda mindre Mentor Medier og dessuten frittstående aviser som Dagens Næringsliv, Dagbladet og en del nisjeaviser.

Det er den foreløpige slutten på en lang endringsprosess vi ser nå, før den nye runden med rasjonaliseringer. I historisk perspektiv er de siste restene av det hundre år gamle eierskillet mellom borgerlige aviser og arbeiderbevegelsens aviser som nå blir borte i Medie-Norges kraftige strukturendringer.

Vel er det utslag av en ny medieøkonomisk tid, men like mye resultat av en lang periode med et gradvis bortfall av politisk polarisering – i mediene som i samfunnet.

Polarisert situasjon

Medieprofessor og tidligere Dagblad-redaktør Hans Fredrik Dahl skrev en instruktiv historisk kommentar om denne grunnleggende endringsprosessen i Dagbladet 9. desember i fjor. Der beskriver han hvordan mange av de borgerlige avisene ble grunnlagt av lokale boktrykkere og snakket distriktets og ikke minst næringslivets sak. Etter hvert fikk de konkurranse fra mer radikale aviser, og mediestrukturen kom til å speile den politiske polariseringen fra slutten av 1800-tallet av.

Det vokste frem en tydelig todeling i Småby-Norge, der "de borgerlige var størst og trakk flest annonsører, hver på sitt sted, mens arbeiderbladene slo seg sammen i en solidarisk utgiverkjede for å fordele midlene de fikk av sin egen bevegelse".

Orkla kjøpte aviser

Slik var situasjonen til 1960-årene. Så ble partibåndene på begge sider stadig løsere. Eierfamiliene som i sin tid hadde overtatt fra boktrykkerne, fikk utover på 80-tallet fristende tilbud om å selge sine aksjer. Ikke minst industriselskapet Orkla grep sjansen og bygget seg opp til en stor medieeier. Snart hadde de 40 mer eller mindre borgerlige aviser i sin portefølje – samtidig som det fantes omtrent like mange arbeideraviser på de samme stedene. Som en tredje aktør konsoliderte Schibsted seg med flere storbyaviser.

"Pengene har vunnet over politikken", konkluderer Dahl, og norsk avishistorie er eventyret om hva veien fra knapphet til overflod har gjort med oss.

Samme eier, politisk sprik

Tidligere markante borgerlige aviser som Tønsbergs Blad, Fredriksstad Blad og Drammens Tidende har nå fått samme eier som viktige A-presseaviser som Bergensavisen, Romerikes Blad, Oppland Arbeiderblad og Nordlys. Det hele samlet i et konsern med et 70-talls aviser, 700 000 i papiropplag og en omsetning på 5,5 milliarder kroner.

Det eneste innslag av politisert medieeierskap vi har igjen etter fusjonen av A-pressen og Edda Media, er det faktum at LO eier 48,6 prosent av A-pressen og at LO-leder Roar Flåthen er styreleder der. Flåthen selv sier at "kjernen for LO er å bidra til å opprettholde et sterkt mediebilde i Norge basert på trykte medier. (. . .) Det er bare å ta innover seg at det er de sterkeste aktørene som vil overleve." (Dagens Næringsliv 28.12.11)

Han får motbør. "Det er gammeldags og uheldig at LO er en så stor aviseier", sa medieforsker Sigurd Høst denne uken, og Venstre-leder Trine Skei Grande sluttet seg til: "Det er leit at vi har en så stor medieeier uten en medieagenda, men med en klar politisk agenda", sa hun.

Det er en vurdering jeg ikke uten videre forstår. Eierne skal primært legge til rette rammevilkårene for konsernene. Har bankene på Manhattan, som tilsammen eier 44 prosent av konkurrerende Schibsted, mer av en "medieagenda"? De er der for å maksimere lønnsomheten, mens kontrollerende hovedaksjonær "Tinius-stiftelsen" ble opprettet for å garantere for det publisistiske.

LO og NHO sammen

Det er unektelig en påfallende situasjon at ikke bare LO-lederen, men også Næringslivets Hovedorganisasjons president Kristin Skogen Lund sitter i styret i A-pressen, der Lunds arbeidsgiver Telenor jo er den andre store eieren.

Roar Flåthen og Kristin Skogen Lund rundt samme bord i samme mediestyre: Et talende bilde på den avrunding av en epoke i norske avisers politiske historie som ukens godkjenning av A-pressens oppkjøp av Edda Media innebærer.

Det avgjørende er at Norges spesielt rike avisflora fortsetter å være både "lim" og "lupe" i bygdene, byene og regionene de er en så uunnværlig del av. Det kan de være hver gang de leverer vesentlig journalistikk om konflikter og uløste problemer, og ikke bare degger for lokal patriotisme.

twitter.com/KnutOlavAmas