Høsten har tatt med seg mørkegrå skyer inn over Europa. Arbeidsledigheten i eurosonen er høyere enn noen gang. Frankrike kutter. Spania kutter mer. Hellas må kutte mest. Det brenner i gatene, folk er visst lei, redde, i ferd med å miste troen. Stopp nå, vi orker ikke mer! «Motstand», står det på de franske demonstrantenes plakater.

Men egentlig har kanskje ikke europeerne det så verst, skal vi tro den nyeste undersøkelsen til Eurobarometer, Europakommisjonens egen spørreundersøkelse. Undersøkelsen «Social Climate» har spurt 26 622 europeere fra alle land og sosiale lag om ulike sosiale forhold i livet deres.

Fremdeles mener de fleste (62 prosent) at livet deres er like bra eller bedre enn for fem år siden

Speilvendte resultater

Totalt gir spørsmålet om hvordan folk generelt vurderer livssituasjonen sin en score på 2,7 på en skala som går fra 10 til minus 10. Resultatet kan oversettes i bokstaver til «rimelig fornøyd». Også folks oppfatning av egen jobbsituasjon og familieøkonomi gir positivt resultat. Riktignok har stemningen gått nedover i løpet av de fire årene hvor undersøkelsen er blitt gjennomført. Men fremdeles mener de fleste (62 prosent) at livet deres er like bra eller bedre enn for fem år siden. Åtte av ti forventer at deres egen livssituasjon vil forbli den samme eller bedres de neste tolv månedene. Når de spørres om hjemlandet, er resultatet omtrent samme tall med negativt fortegn. De spurte ser med dystre øyne på landets økonomiske situasjon og på landets arbeidsledighet.

Økende forskjeller

Er det ikke så ille å leve i krise, likevel?

Svaret er tja. Bak totaltallene ligger det en virkelighet vi allerede kjenner godt: I de verst kriserammede landene i sør og i Bulgaria og Romania har de det mest negative synet på egen livssituasjon. Krisen har synliggjort et splittet Europa, sosialt og økonomisk. Kløften mellom nord og sør er på mange måter selvforsterkende. For det første medfører kutt i budsjettene en enda sterkere økonomisk tilbakegang før det kommer bedre tider, fordi kuttene hemmer den økonomiske aktiviteten.I sør fører kuttene med seg høyere arbeidsledighet og dårligere velferdsordninger. For det andre søker finansmarkedene seg til trygge havner i krisetider, noe som har ført til at land som Tyskland til tider har hatt negativ rente på sine statsobligasjoner (de får betalt for å låne penger), mens de kriserammede landene må betale skyhøye renter for at noen vil låne dem penger. Hellas’ gjeld vil for eksempel kanskje ikke nå toppen før i 2014, på 170 prosent av BNP.

De trygge, rike, blir rikere.

De skjøre, kriserammede, blir fattigere. Og kløften øker.

Brutale kutt

Men det at folk likevel oppfatter sin egen livssituasjon som bedre enn landets tilstand, er et interessant fenomen. Fremstilles situasjonen fra myndighetshold verre enn den egentlig er? Estlands statsminister uttalte for eksempel nylig at han har til gode å se reelle innsparinger i Hellas. Det kan så være, men det er utvilsomt brutale kutt mange europeiske land er i ferd med å gjennomføre. Bare se på de siste par ukene:

I Spania ble budsjettet for 2013 lagt frem med planer for å kutte underskuddet med 40 milliarder euro (nesten 300 milliarder kroner).

I Portugal annonserte finansministeren nye skatteøkninger og utgiftskutt.

I Hellas varslet statsminister Antonis Samaras at landet kan gå tomt for penger i november. Samtidig er landet i tøffe forhandlinger med den såkalte Troikaen, bestående av EU, det internasjonale pengefondet IMF og den europeiske sentralbanken, for å få den neste delutbetalingen av redningspakken sin. Troikaen mener grekerne ikke har kuttet nok.

I Frankrike er det i første omgang de rikeste som rammes, etter at president François Hollande la frem et budsjett som sparer penger ved hjelp av skatteøkninger. Like fullt var protestene store, og særlig rettet mot EUs finanspakt som forbyr budsjettunderskudd i medlemslandene som har signert den. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil påvirke innbyggerne i Europa.

Tilpasningsdyktige

En kunne muligens forklare fenomenet med den naturlige treghet som ligger i utviklingen — at det tar tid fra kuttene vedtas til de svir i lommeboken til mannen i gaten. Men da skulle man vel forvente et mer negativt syn på fremtiden? Og er ikke den høye arbeidsledigheten nettopp et tegn på at folk flest berøres på mest direkte vis? Kanskje er det heller en personlig forsvarsmekanisme som ligger bak: at vi i visshet om at ting ikke går så bra, overbeviser oss selv til å tro det motsatte. Det er lettere å være bekymret på vegne av noe større, så lenge det ikke gjelder meg.

Det kan hende, men selv håper jeg forklaringen er denne: vi mennesker er rett og slett ganske tilpasningsdyktige. Vi bruker de pengene vi har. Vi lærer oss å leve i verden slik den er.