— Vi trenger litt mer bekymring, litt mer måtehold, litt mindre offentlig sektor, en god del færre kommuner, og mange flere offentlige velferdstjenester på anbud. Og overalt trenger vi større omstillingsvilje.

Det er, litt respektløst omskrevet, budskapet foran Næringslivets Hovedorganisasjons årskonferanse, i Operaen i dag.

Dette særegne arrangementet gir, særlig ved innledningen til et vanskelig år i Europa, grunn til å spørre hva slags land Norge er. Men det gir også et bra utgangspunkt for å spørre hva NHO er – og ikke er.

Norsk fellesskap

NHO forsøker hvert år på denne tiden å omskape seg til Norges Hovedorganisasjon. NHO samler en tverrpolitisk maktelite fra politikk og arbeidsliv tilsatt en dose akademikere fra inn- og utland til et velregissert – og ofte spennende – seminar i storformat.

Men tross eurokrisen og en kommende eldrebølge er det krevende å skape troverdighet for at Norge må ta rev i seilene for å unngå grunnstøting en gang etter 2020. På NHOs konferanser er i hvert fall både omstillingstrykket og kravet til måtehold til å leve med.

Konferansen er en trygg, nesten vakker innledning på et nytt år. Statsministeren holder åpningsinnlegget, så selvsagt at hans stab antagelig skriver oppdraget inn i hans kalender før NHO har rukket å spørre.

Og i kveld dekkes scenen i Operaen til det som kanskje er årets dyreste forestilling, NHOs årlige middag.

Det nye samfunnet

NHOs årskonferanse er egentlig et symbol på Norges nye spennende arbeidsliv, befolket av ledere og konsulenter og politikere i utfordrende, givende og godt betalte yrker. En del kommer fra NHOs egen organisasjon og har tatt trikketuren ned fra det flotte, nyrestaurerte kontorbygget på Majorstuen. De er byråkrater gode som noen.

Dette er en virkelighet langt fra smelteovner og tunge løft. Det er heller ikke alle som har erfaring fra den harde konkurransen som preger store deler av den norske markedsøkonomien.

Drømmen om harmoni

NHO vil gjerne, særlig under årskonferansen, fremstå som en tankesmie, som utarbeider forslag til svar på nordmenns felles utfordringer.

Men NHO er, selvsagt, en lobby- og forhandlingsorganisasjon for bedrifter og arbeidsgivere, med et stort apparat bygget opp for å tjene deres interesser.

Ingen bør la seg overraske over at NHO snakker nokså lite om betydningen av velfungerende markeder med nådeløs konkurranse mellom norske bedrifter, ikke minst om arbeidskraften. Alle organisasjoner, også næringsorganisasjoner og arbeidsgiverforeninger, må så langt mulig unngå å spille medlemmene ut mot hverandre.

Da er det mer fristende å dyrke forestillingen om at riktig økonomisk politikk kan gjøre hele næringslivet til vinnere. Det er neppe tilfeldig at mottoet for årets konferanse er «Alle gode krefter».

Forestillingen om et harmonisk fellesskap passer godt sammen med NHOs rolle som krumtapp, sammen med LO i det som i dag blir kalt den norske eller nordiske modellen. Kollektive, landsomfattende lønnsavtaler går hånd i hånd med et politisk samarbeid mellom regjering og partene i arbeidslivet.

Revolusjon i nord og sør

Den nordiske modellen vokste ut av en mellomkrigstid preget av massearbeidsledighet, klassekamp og revolusjonsfrykt. Sør i Europa førte samme drivkrefter fascister som Mussolini og Franco til makten. De lovte familiefedre trygghet gjennom et oppsigelsesvern som norske arbeidere bare kunne drømme om – og som på papiret har bestått omtrent til denne dag.

I Norge var svaret på midten av 1930­-tallet i stedet hovedavtale og arbeidstvistlovgivning som tok streikeretten fra lokale arbeidsfolk og plasserte den trygt på Youngstorget og i hovedsammenslutningene i stat og kommune. Streikeretten skulle bare kunne brukes i forbindelse med de årlige, landsomfattende lønnsoppgjørene.

I dag ville de fleste streiker vi nå ser i Hellas og Italia, antagelig være forbudt i Norge. Våre mektigste fagforeningsledere er ikke i streik; noen er i dag blant NHOs gjester i Operaen.

Det er nesten for godt til å være sant. For det er i Norden, hvor det er lett å si opp folk, at jobbene nå er tryggest og inntektsnivået høyest. Ikke minst gjelder det i Norge.

Derfor er 2012 et godt år for alle som lever av å markedsføre og selge den nordiske samarbeidsmodellen. Men det blir også fristende å overselge.

Knoll og Tott

I lang tid var en av de viktigste sidene ved det inntektspolitiske samarbeidet i Norge at myndighetene, om nødvendig i lovs form, sørget for at ingen arbeidstagere skulle få mer enn LOs medlemmer. På det grunnlag kunne LO ledelse love moderasjon når det buttet i økonomien, som under lønnsstoppen på slutten av 1980-tallet.

Og samtidig fikk LO æren for en serie reformer som helt eller delvis ble finansiert over statsbudsjettet.

Her spilte NHO med i et stadig tettere samarbeid med LO. AFP-ordningen ville aldri blitt til uten et felles press fra LO og NHO. Felles brevskrivning til statsministeren i forbindelse med lønnsoppgjørene ble en kilde til makt som brakte gamle fiender sammen i et strategisk samarbeid.

Industriens nedtur

Alt er likevel ikke som før. Det nære samarbeidet mellom NHO og LO vokste ut av industrisamfunnet – og industriens interesser dominerte lenge det indre liv i begge organisasjoner. Men nå er omtrent 9 av 10 ansatt i andre næringer.

Tjenestesamfunnet har overtatt, ikke minst takket være den voldsomme veksten i kommunale og statlige arbeidsplasser innen undervisning, helse og omsorg.

Det er velstandens pris, eller kanskje vi skulle si belønning. Men det gjør livet vanskeligere for både LO og NHO. Ikke minst har Unio og YS vokst frem som sterke konkurrenter til LO.

Ny konfliktflate

NHO har de senere årene vært nødt til å ta fatt på arbeidet for å styrke sin stilling blant bedrifter i tjenesteytende næringer. Da blir det også mer naturlig for NHO å kreve at en større del av statlige og kommunale tjenester, herunder drift av sykehjem, må settes ut på anbud. Hvordan skal nye medlemsbedrifter ellers vokse?

Men her er det ikke noe håp om samarbeid med LO, tvert imot.