For ikke lenge siden var et lovforbud mot burhøns en kampsak for SV. Nå har et nytt EU-direktiv kommet norske høner, og nei-partiet SV, til unnsetning. Fra nyttår er det bare lov med EU-tilpassede miljøbur i Norge. Hver hønefamilie på syv skal nå få sin EU-”leilighet” med bedre plass, sittepinner og sandbad.

I det stille går europeiseringen av Norge sin gang – for langt flere enn norske burhøns. Mange av denne vinterens viktigste politiske saker illustrerer det, på vidt forskjellige områder som EØS, den økonomiske politikken, klimapolitikk, velferd og revisjon av den norske grunnloven.

EØS omfattende

EØS-avtalen er blitt svært omfattende. En ny EU-regel finner hver eneste dag veien inn i norske lover og forskrifter. I tillegg har Norge inngått en lang rekke avtaler med EU som gjør Norge tett integrert i EU på områder som justis— og asylpolitikk, utenrikspolitikk og mye mer. Med noen viktige unntak, er Norge nær på like sammenvevd rettslig med EU som EU-land som Sverige og Finland.

Knapt noe europeisk land har siden utvidelsen av EU i 2004 mottatt så mange arbeidsinnvandrere, hovedsakelig polakker, som Norge. Utviklingen er gått så langt at den neppe kan reverseres. Det blir trolig et hovedbudskap fra Europautredningen, som presenterer sin sluttrapport i morgen. Det regjeringsnedsatte utvalget, ledet av professor Fredrik Sejersted, leverer da den første omfattende evalueringen av Norges forhold til Europa etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Halser etter Europa

Men Norges europeiske navlestreng kommer til syne i langt flere politiske saker enn EØS. Forrige uke fikk Stortinget presentert et nytt forslag til revidert grunnlov. Revisjonen skal styrke menneskerettighetene i Grunnloven og kan bli den mest omfattende endringen av Grunnloven siden 1814. Men bakgrunnen for revisjonen er at Grunnloven skal holde tritt med det europeiske menneskerettighetsregime som det siste tiåret har slått inn i norske domstoler for fullt. I enkelte år er opp mot én av fem saker i Høyesterett blitt prøvd på grunnlag av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Igjen halser det nasjonale etter det europeiske i norsk rett og politikk. Igjen har det som ved første øyekast er et rent norsk anliggende – en revisjon av Grunnloven – et europeisk utspring.

Klima

Regjeringens vanskeligste sak denne vinteren er klimameldingen. En av de viktigste grunnene til at utviklingen av en mer kraftfull nasjonal klimapolitikk er så krevende, er at Norge er blitt tett integrert i EUs marked for klimakvoter.

Fra neste år er halvparten av norske utslipp omfattet av dette markedet. Ordningen sikrer at billige kutt tas først, men forkludrer lett målet om at norske utslipp skal reduseres kraftig. Å gå i takt med EU er blitt en bærebjelke i Aps klimapolitikk. Det ligger under mange av de vanskeligste spørsmålene i de pågående forhandlingene mellom Ap, SV og Sp.

Eurokrise avgjørende

Listen over aktuelle politiske saker med europeisk nerve er mye lengre. Norge er et av de europeiske landene som handler mest med andre EØS-land. Nær 70 prosent av norsk handel er med EU. Derfor vil eurokrisen gjennom våren bli avgjørende for hvor mye arbeidsledigheten i Norge vil øke, hvor mye penger som skal bevilges i revidert nasjonalbudsjett, om renten skal opp og om lønnsveksten bremses.

Et siste eksempel: I Ap vurderer man nå om det er behov for å reformere folketrygden etter at Brochmann-utvalget i fjor ropte varsku. Beskjeden var den at norske velferdsstatens bærekraft kan være truet av velferdseksport til andre EØS-land i et gjennomeuropeisert arbeidsmarked.

Demokratisk underskudd

Europeiseringen av norsk politikk skjer oftest i det stille. Mye er lite kontroversielt. De fleste unner norske hønsefamilier en liten EU-leilighet med sandbad. Men i politikken kan mange små skritt bli et langt steg.

Det nasjonale kompromisset EØS har virket søvndyssende på både medier og partier. Siden 1994 har fraværet av politisk debatt om EU overlatt det meste av europeiseringen til embetsverk og domstoler. Nettopp derfor er summen av alle sakene hvor Norges europeiske ankerfeste nå kommer til syne, et godt utgangspunkt for å stille noen ubehagelige spørsmål om hva norske politikere faktisk rår over. Hva er folkestyrets kår i et Norge hvor ESA og EFTA-domstolen, EU, den europeiske sentralbanken og den europeiske menneskerettighetsdomstolens lange arm griper inn i norsk politikk som aldri før?