Økonomi

«Det er jo fullstendig jappetid i norsk langrennssport. Men jeg kan ikke se at det varer»

Berkåk/Seiser Alm/Beitostølen/Oslo (Aftenposten): Da Magne Myrmo ble den siste verdensmester på treski i Falun i 1974, måtte han smøre skiene selv og ble nektet å ha sponsorer. I dag er langrennsløperne superstjerner som håver inn millioner.

Falun, 19. februar 1974:

Det har vært en iskald natt, himmelen er høy og klar og Magne Myrmo fra Rennebu er i tvil. Skal han gå for de splitter nye glassfiberskiene eller stole på de gamle treskiene?

På treski hadde han ikke mulighet til å holde følge med Thomas Magnusson og Juha Mieto på det våte og sugende føret under tremila to dager før. Nå, minutter før 15-kilometeren, er snøen skarp og sporene harde.

Han legger smurning på begge parene, tester gliden, men merker ingen forskjell. Og er det ikke litt risikabelt å gå på glassfiberski i konkurranse for første gang i et VM? Og selvfølgelig er en ski en ski, men er ikke de nye skiene litt annerledes i formen?

Han er i tvil, men ti minutter før start tar han valget: Han stoler på at de gamle treskiene skal gjøre jobben i den kalde snøen.

En time senere er han verdensmester.

Fra fabrikkgulvet til Seiser Alm

— Det er lenge siden dette, men jeg husker det fortsatt godt. Alle de andre norske løperne valgte glassfiber, men treskiene ble et lykkelig valg for meg, sier nå 71 år gamle Myrmo i sofaen på Berkåk.

«Den siste verdensmester på treski» tar imot Aftenposten en uke før det igjen skal arrangeres VM på Lugnet Stadion i Falun. Stedet er det samme som for 41 år siden.

Men hverdagen og virkeligheten for verdens beste skiløpere er totalt forskjellig.

Myrmo jobbet fulle dager på Landsem skifabrikk og gikk flere mil langs bilveien på E6 for å få gått lange nok turer i oppkjøringen til mesterskap. I dag ligger Bjørgen, Johaug og andre gullhåp komfortabelt til i Seiser Alm i Dolomittene. Trener, hviler, spiser, vartes opp.

Forventningene er skyhøye før de første medaljene deles ut på Stora Torvet i den svenske gruvebyen torsdag kveld. For hvem kan slå oss?

Vi har de beste utøverne.

De største budsjettene.

De beste resultatene.

Den største smøretraileren.

Vi er verdens mektigste langrennsnasjon og pilene peker tilsynelatende fremdeles kun en vei: oppover.

Slik har det ikke alltid vært.

Floppen i Torino

Torino, 26. februar 2006:

Norsk langrenn er nede for telling. Frode Estil jubler for OL-sølv på femmila på mesterskapets siste dag. Men det er en mager trøst.

For på skistadion i Pragelato i Nord-Italia snakkes det bare om den norske floppen. Fire medaljer av 36 mulige. Ingen av dem gull. Det er et krisemesterskap for nasjonalsporten.

Absolutt alt er trist. Den glisne og temperaturløse stadion. Det tunge været. De norske resultatene. De elendige skiene.( Det norske smøreteamet lente seg på meteorologisk ekspertise og smurte skiene på grunnlag av avanserte prognoser for hvordan været skulle bli i løpet av rennet. Det ble tidlig full stopp for fire norske medaljekandidater på 15-kilometeren. Magne Myrmo smurte for estiske Andrus Veerpalu som på perfekte ski gikk inn til gull. Da Myrmo ble spurt om hvordan han hadde fått til så gode ski, svarte han tørt: — Jeg pleier å se ut av vinduet når jeg skal sjekke været .)

Svakere hadde ikke norsk langrenn levert siden det magre 80-tallet, da Oddvar Brås etterlengtede individuelle VM-gull på hjemmebane i 1982 var høydepunktet.

Etter det hadde vi Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard, Bente Skari, for å nevne noen. 46 gullmedaljer leverte norsk langrenn i mesterskap i perioden 1991–2005.

Men i Torino er det bare tull og null gull. Og hjemme i Trøndelag sitter en bitter Petter Northug. 20 år og OL-vraket fordi han ikke har nok erfaring.

På den tiden er sponsorinntektene til det norske skilandslaget omtrent 20 millioner kroner.

Men så skjer det noe: Northugs fantastiske spurt og utagerende feiring året etter under stafetten i Sapporo-VM. Den ultimate opptur etter OL-vrakingen. Og så blir vi kjent med et helt nytt ansikt: 18 år gamle Therese Johaug, som vinner bronse på tremila.De nye profilene baner vei, de er populære i mediene og gradvis øker sponsorinntektene. I Liberec-VM 2009 vinner Northug tre gull. Samtidig skjer det endringer i administrasjonen i Norges Skiforbund. Hver enkelt gren får ansvaret for å hente inn inntektene. Langrenn ser det kommersielle potensialet og oppretter egen markedsavdeling og ansetter selgere.

Med de nye profilene, Marit Bjørgens utrolige comeback, og ikke minst VM på hjemmebane i 2011, skal det bli reneste Klondyke-stemningen i langrennsleiren.

Fra 2009 til 2015 øker sponsorinntektene fra 32 til 80 millioner kroner, en økning tilsvarende 150 prosent. Det er svært mye bare på noen få år.

Artikkelen fortsetter under grafikken.

Beitostølen, 19. november 2014:

— Jeg tror det kommer til å flate ut, spår Åge Skinstad, langrennssjef i Norges Skiforbund.

Sjefen for de gode langrennstider ønsker igjen velkommen til en ny langrennssesong. Festsalen på Beitostølens største hotell er like stappet av mediefolk som de foregående årene.

Og igjen kan Skinstad fortelle om stadig økende interesse for langrenn i Norge: I en undersøkelse om hvilke tre idretter folk flest likte beste, svarte 60 prosent langrenn som en av dem.— Vi må konsolidere litt nå. Det viktigste er en attraktiv idrett for befolkningen, at foreldrene fortsatt vil sende ungene på skitrening, at de ikke er redde for at det er for mye utstyr og hysteri. Å ha kontakt med grasrota og folkesjelen er kanskje det viktigste for oss fremover, antyder Skinstad.

De nye skimillionærene

De beste norske langrennsløperne er blitt millionærer og tjener nå bedre enn norske eliteseriespillere i fotball. De har en god grunnlønn fra skiforbundet og de har gode muligheter for egne inntekter gjennom utstyrs- og personlige avtaler.

Northug har tjent godt over mange sesonger. Det samme har Bjørgen og Johaug. Nå kan også Martin Johnsrud Sundby, verdens beste herreløper de to siste sesongene, kalle seg skimillionær.

30-åringen fra Røa ble verdensmester i stafett i Oslo i 2011. Etter det har detaljfriken blitt bedre og bedre og bedre for hvert år.

I denne VM-sesongen er Johnsrud Sundby mannen alle konkurrentene ønsker å slå.

— Nei, nja. Jeg synes det er ...

Bildevisning

       Martin Johnsrud Sundbyfrykter mangel på snø kan gjøre at folk mister tålmodigheten og interessen for langrenn.
Martin Johnsrud Sundbyfrykter mangel på snø kan gjøre at folk mister tålmodigheten og interessen for langrenn.
Poppe, Cornelius

Johnsrud Sundby sluker en brødskive i frokostsalen på et hotell på Beitostølen samtidig som han svarer på spørsmålet: — Har vi tapt noe på veien fra treski til «big business»?

— Vi har klart å skape en ekstrem verdi av langrennssporten i Norge, og det er kjempegøy. Det er jo jappetid i norsk langrennssport, fullstendig. Men jeg kan ikke se at det varer. Alle ting som peaker så voldsomt, det går ikke til himmels.

- Frykter du at boblen sprekker?

— Ja, litt. Jeg frykter at andre ting tar over. At ikke snøen kommer når den skal, såpass enkle ting som det. Når det ikke kommer snø tre vintre på rad i Oslo kan det gjøre at foreldre tenker: «Det er utrolig fint for ungene å gå på ski, men vi må finne på noe annet. Fordi det ikke er mulig å gå på ski. Vi må jobbe i stedet».

30-åringen sier det er «utrolig viktig» å ta vare på de tingene som ligger i bunnen i langrennssporten. Han advarer mot den økende kommersialiseringen og peker på konflikten mellom Coop og Skiforbundet. Johnsrud Sundby sier han ønsker større fokus på hva langrenn egentlig er. Treningstimene. Den flotte naturen. Menneskene.

- Du frykter at boblen sprekker, når?

— Jeg tror det er væravhengig. Får vi snø, er vi kjempeglade i å bruke den. Men hvis vi må reise til Beitostølen, Sjusjøen og Gålå hver helg, tror jeg det har en viss tidsramme. Nå er det «popis» å gå Birken. Alt i langrenn er veldig populært. Men det går i bølger. Jogging, for eksempel, er på vei opp. Triathlon er på vei opp. Multisport er på vei opp. Det er mange som utfordrer.

Går inn i kongerekken og dronningrekken

Ingebrigt Steen Jensen har jobbet med reklame, idrett og store merkevarer i flere tiår. Han tror ikke veksten i langrennssporten vil vokse seg til ei boble som til slutt må sprekke.

— Langrenn er urnorsk, sitter dypt i oss og vil ikke miste sin appell. Vi har jo hatt «skikonger» like lenge som vi har hatt konger i dette landet, helt siden Lauritz Bergendahl tidlig på 1900-tallet, sier han.

- Men hvorfor kaster merkevarer som Aker, Statoil, Isklar og BMW millioner etter skiløperne? Hva gjør dem så attraktive?

— Ta Johaug og Bjørgen, alle liker jo dem! De er ydmyke, folkelige, har tæl og vinnervilje. De er veldig mye på fjernsyn og presterer på et utrolig høyt nivå. Og så vinner de i det som kanskje er verdens minste idrett, sier Steen Jensen.

Han har selv jobbet med ski-VM i 2011, Lillehammer-OL i 1994 og med merkevarekommunikasjonen til frukt- og grønnsaksselskapet Bama gjennom sitt eget reklamebyrå, Alle Gutta.

Enkelte av langrennslandslagets sponsorer er opptatt av å eksponere produktene sine, andre vil først og fremst assosieres med prestasjonsmiljøene, mens andre igjen ønsker helt andre gjenytelser for pengene de bruker.— Det er ingen som kjøper et subsea-anlegg av Aker fordi de så logoen på luen til Petter Northug, det er jo ikke slik det fungerer. Aker kan heller bruke langrennsløperne som interne motivatorer, de kan få ansatte til å trene på ski og de kan prøve å dra nytte av skilandslagets prestasjonskultur, sier Steen Jensen.

Bjørgen: Bør vi gi mer tilbake?

Seiser Alm, 9. februar 2015. Stillheten og idyllen trumfer alt på 1930 meters høyde i Seiser Alm, en liten støl som står på Unescos verdensarvliste. Hit kom en purung Marit Bjørgen for første gang som 18-åring i 1998, for å lade opp til junior-VM.

Etter det har Bjørgen vært en av de flittigste gjestene. Seiser Alm er blitt hennes paradis. 11 ganger har Bjørgen ladet opp til store mesterskap ved de majestetiske Dolomittene. Høydeoppholdene er blitt etterfulgt av 29 mesterskapsmedaljer.

Men nå kan det være siste gang. Kanskje legger langrennsdronningen opp etter Falun-VM. Og da skal hun leve et annet liv enn hun har gjort de 14 årene som er gått etter at hun sommeren 2001 ble tatt opp på Norges Skiforbunds elitelag.

— Jeg ser jo at det har vært en utvikling, spesielt etter VM i Oslo i 2011. Skiforbundet har aldri hatt så mye penger som nå. Sporten vår er veldig profilert og skiinteressen veldig stor. Men kanskje ting ikke er så annerledes for oss utøvere: Vi har større smøreteam og helseteam, men vi kjører det samme treningsopplegget og har de samme trenerne. Stort sett trener vi på samme måte som vi gjorde for 15 år siden, sier hun.

- Kan langrennsinteressen i Norge bli større enn den er nå?

— Nei, det tror jeg ikke. Det handler mye om langrenn. Nå er vi populære også om sommeren. Vi er privilegerte, men det kan endre seg. Langrenn er blitt «big business», men vi må aldri glemme hvor vi kommer fra, vi må huske verdiene. Kanskje skulle vi gitt enda mer tilbake til grasrota enn vi gjør i dag? Skal vi fortsette utviklingen i langrenn, er det viktig å ha god rekruttering. Da hjelper det ikke hvor mye penger de beste får, sier Bjørgen.

— Skisporten har utviklet seg kraftig, men jeg føler ikke at sporten har mistet noe. Verden er i utvikling, da må også langrennssporten tilpasse seg for å holde på interessen og være populær blant folk, sier lagvenninnen og gullrival Therese Johaug.

Hun mener skisporten, både i Norge og internasjonalt, har mye å takke Northug for.

— Han skal ha mye av æren. Petter har turt å gå sine egne veier, han har gått utenom det som er det vanlige. Med væremåten har Petter skapt mye oppmerksomhet, han har vært viktig i utviklingen, har gjort sporten populær.

- Er Northug langrennssportens viktigste aktør de siste fem-seks årene?

— Han har vært utradisjonell, han har «disset» svenskene, han har vært eplekjekk mot konkurrentene, spurtet og rykket. Det liker folk å lese og høre om. Yngre gutter ser opp til Petter, de ser at kule gutter også kan gå fort på ski.

— Løperne ser ut som juletrær

— I min tid hadde vi ikke noe lønn som skiløpere. Det var heller ikke premiepenger eller slike ting. Det går ikke an å sammenligne med i dag, sier Magne Myrmo.

— I dag ser jo løperne ut som juletrær. Vi måtte kjempe hardt for å få lov til å ha en liten reklame på luen i NM i 1973, sier han.

Sist det var VM i Falun var den gamle mesteren æresgjest og spiste lunsj med Kongen. Denne gangen skal han sitte foran TV-skjermen. Han er ikke av dem som mener alt var bedre før («Men vi var kanskje litt mer samlet, som en gruppe?»), han er trygg på at langrennsinteressen vil holde seg («Det norske folk elsker jo langrenn») og er optimist før VM-starten på samme sted som han selv vant gull for 41 år siden.

— De norske jentene vil nok dominere. Blant guttene er det nok litt tøffere konkurranse, men Petter Northug virker bedre forberedt og bedre trent enn i fjor. Kanskje har episoden med fyllekjøringen i vår skjerpet ham, sier Myrmo, og legger til:

— Det blir helt sikkert spennende dager og mange timer foran skjermen.

Les også:

widget-list