Hva har gått galt?

Den akutte krisen i Hellas er over. Den europeiske sentralbanken har pøst ut 1000 milliarder euro til Europas banker. Regjeringene i Italia og Spania foreslår reformer for å myke opp arbeidsmarkedet.

Likevel steg rentene på statsgjeld i Italia og særlig Spania i dagene før og etter påsken. Igjen nærmer rentene seg seks prosent. Hvis et slikt rentenivå varer ved, kan det være nok til å få statsgjelden til legge på seg som en rullende snøball.

Slutt på morfinen

Den enkle forklaringen på det som skjer er at rentene på italienske og spanske statslån bare har vært holdt kunstig nede en kort periode. Bankene har brukt penger lånt fra Den europeiske sentralbanken til å kjøpe statsobligasjoner utstedt av hjemlandet.

Den dypere forklaringen er at det blir tydeligere og tydeligere at eurokrisen har flere sider enn mange har vært klar over. Og tvilen om EUs løsninger vil ikke forsvinne.Vi har minst tre kriser på en gang. Vi har en statsgjeldkrise i flere land, en bankkrise og en betalingsbalansekrise.

Den siste kan være den mest grunnleggende. Land som Spania og Hellas kan fortsatt ikke betale for sin import av varer fra utlandet uten å ta opp stadig nye lån.

Ikke bare staten, men vel så mye privat sektor har levd på krita. Det gjelder ikke minst Spania.

Byggeboom og blåmandag

Før finanskrisen, dvs. i 2007, hadde Spania overskudd på statsbudsjettet. Spania hadde også mindre statsgjeld enn Tyskland, også regnet i forhold til økonomiens størrelse.

Men Spania hadde et voldsomt underskudd i utenrikshandelen – fordi privat sektor handlet og importerte på krita. Den private gjelden, som skyldes en lånefinansiert byggeboom, er nå i ferd med å påføre bankene enorme tap – som staten til slutt antagelig vil ta ansvar for.

Nå har privat sektor satt bremsene på. Både forbruk og investeringer synker.

EUs spareoppskrift

EUs svar er at staten må kutte i sine utgifter for å motvirke at skatteinntektene stuper nå arbeidsledigheten øker. EUs nye budsjettpakt forplikter statene til å redusere gjelden.

Spania er kommet inn i en ond spiral med budsjettkutt, økende arbeidsledighet og sviktende skatteinntekter. Det høres litt ut som Hellas.

Nordiske forbilder

Er det da ingen vei ut?

Et av verdens største konsulentselskaper, McKinsey, har vurdert erfaringene til i alt 32 land. De gjennomgikk alle en finansiell krise etter altfor sterk økning i gjelden, ikke minst i privat sektor.

For McKinsey utgjør Sverige og Finland forbilder. Raskere enn mange andre land kom de seg på beina igjen da kredittboblen brast på begynnelsen av 1990-tallet – og kapitalen strømmet ut av landet.

Hvis Norge hadde vært med i studien, ville vi antagelig ha kommet med i samme gruppe.

Første fase når en lånefinansiert boble brister, er at privat sektor strammer inn for å få kontroll på sin egen gjeld. Det utløser et tilbakeslag i økonomien, som svekker statens skatteinntekter og øker utgiftene til arbeidsledighetstrygd.

I denne fasen stiger statens gjeld – og det kan fortsette i 5–6 år. Det er først når den økonomiske veksten kommer tilbake, at statens gjeldsbyrde, gjelden regnet som andel av landets og statens inntekter, begynner å synke.

I Sverige og Finlands tilfelle var nøkkelen til ny vekst ikke minst at bankvesenet raskt kom på bena gjennom en midlertidig nasjonalisering. Videre sørget sentralbanken for et raskt fall i kroneverdien, slik at eksporten tok seg raskt opp.

Alle disse utveiene synes å være stengt i Spanias tilfelle. EUs nye budsjettpakt forbyr en svensk eller finsk utvikling. Statens gjeld skal kuttes uavhengig av konjunkturer.

McKinseys forskere gjør da også et poeng av at Spania synes å ha en spesielt lang vei frem. Motsatsen er USA, hvor de offentlige budsjettunderskuddene er enda større, men hvor privat sektor har redusert sin gjeld og økonomien vokser.

Euroen som blylodd

Det er ikke rart at spørsmålet om å bryte opp valutaunionen stadig kommer tilbake.

Men på dette punktet synes enigheten blant lederne i eurolandene å være større enn noen gang: Å bryte opp eurosamarbeidet vil være et mareritt med katastrofale konsekvenser for Europa. Eurosamarbeidet er et skjebnefellesskap uten utgangsdør.

Men for at euroen da skal holde sammen, må land som Spania finne en måte for å gjenvinne sin evne til å konkurrere. Man kommer ikke utenom at eksportvarene må bli mye billigere.

Derfor er det ingen tilfeldighet at arbeidsledigheten stiger mot nye høyder. Det er slik lønnsnivået presses raskt nedover. I tillegg kreves det dyptgående økonomiske reformer. Spania – og Hellas – må på mange områder ligne mer på Tyskland.

Men veien er lang. Det ligger mange år med trange tider foran landene i Sør-Europa. Det blir en økonomisk og politisk utholdenhetsprøve av rang.