Hadde vi virkelig klart det? Var dette alt?

Det var mange som stilte seg lignende spørsmål da verdensøkonomien allerede i begynnelsen av 2009 var på full fart tilbake etter et økonomisk ragnarok man måtte tilbake til den store depresjonen på 1930-tallet for å finne maken til.

Og det så lenge bra ut. I motsetning til på 30-tallet klarte politikere over landegrensene å samarbeide. Det finansielle systemet ble stabilisert på rekordtid.

— Kutt rentene!

I tillegg ble milliarder av kroner, yen, dollar og ikke minst euro pumpet inn i økonomien for å få hjulene i gang igjen. Den keynesianske «mirakelkuren» som hadde ligget i skuffen siden 1970-tallet ble funnet frem igjen:

«Kutt rentene kraftig og bruk offentlige penger, så følger resten av økonomien etter.»

To år senereser vi resultatet. Det var ingen snarvei ut av uføret. I stedet for å ta nedturen med én gang, utsatte vi problemet ved å trykke i oss Paracet. Nå er vi tom for medisiner, og kan stå foran en økonomisk krise som blir minst like alvorlig som den forrige.

Krisen som har vokst frem i Europa det siste året var en uunngåelig konsekvens av alle redningspakkene som statene kastet etter privat sektor. Banker som under vorspielet til finanskrisen hadde blitt vanstyrt i jakten på profitt ble reddet av statsledere som ikke turde å la dem bukke under.

Høy statsgjeld

Det var en god deal for bankene. Med ett var den private gjelden deres gjort om til statsgjeld. Og ettersom det nærmest var opplest og vedtatt at nasjoner ikke kunne gå konkurs, virket det som en vanntett plan.

Men akkurat som vi alle bor på samme klode, er privat sektor og statsfinansene del av det samme økonomiske systemet. Hvis det er for lite penger, hjelper det ikke å splitte opp regningen på nytt. Fra 2007 til 2010 økte statsgjelden i EU-landene fra 59 til 80 prosent, målt som andel av verdiskapningen (BNP). Bak dét gjennomsnittstallet, skjuler det seg verstinger som Hellas (143 prosent) og Italia (119 prosent).

Den høye statsgjelden er blitt enda vanskeligere å betjene etter at kredittratingsbyrå har nedgradert flere euroland. Det betyr i praksis høyere rentekostnader på den samme gjelden.

Offentlig gjeld må før eller siden betales tilbake gjennom privat verdiskapning. Problemet til mange europeiske land er at forbruket ikke har tatt seg opp igjen etter den kunstig stimulerte oppgangen i begynnelsen av 2009. Det viste seg etter hvert at det kraftige rekylet like mye skyldtes at bedriftene bygget opp igjen tomme lagre, som at forbrukernes etterspørsel faktisk økte.

Arbeidsledigheten i EU har nå stabilisert seg på over ti prosent. Uten vekst i økonomien vil skatteinntektene forbli lave, samtidig som myndighetene må ut med store summer til ulike former for trygd og støtte til arbeidsledige.

Tomt i medisinskrinet

De siste ukenehar både OECD og IMF nedjustert sine vekstprognoser for verdensøkonomien. Børsene har også falt kraftig, etter hvert som stadig flere frykter en ny, økonomisk tilbakegang for verdensøkonomien. I en slik situasjon er det bedrøvelig tomt i medisinskrinet. Rommet for å bruke pengepolitikk gjennom å sette ned renten er svært lite, ettersom renten i USA og eurolandene er henholdsvis 0,25 og 1,5 prosent.

Finanspolitikken — det vil si skatter og myndighetenes pengebruk - er om mulig enda mer impotent. For det første var det jo nettopp redningspakker som bidro til statsgjeldskrisen vi nå er oppe i. Å bruke mer offentlige penger sitter derfor svært langt inne. I tillegg er det langt fra sikkert at statlige milliardgaver vil ha den ønskede effekten på forbruket i dag. Årsaken er at forbrukere ikke så lett lar seg lure. De har smertelig lært at et skattekutt i dag må betales tilbake i morgen. Da blir det lett til at de setter pengene på konto fremfor å shoppe økonomien i gang igjen.

Frykten råder

Når det er tomt for tradisjonelle medisiner, kan psykologisk behandling være siste løsning. For det er i stor grad i de mellomstatlige og mellommenneskelige relasjonene problemet nå sitter. Finanskrisen er i stadig større grad blitt en tillitskrise hvor ingen stoler på hverandre. EU forsøker å berolige markedet gjennom stadige utvidelser av krisefondet EFSF. Men når frykten først råder, er det vanskelig å gi trygghet.

For å komme ut av uføret må selvfølgelig verstinger som Italia og Hellas få orden på statsfinansene, men på sikt er det god gammeldags økonomisk vekst som kreves. Alt som skal til er at bedriftene får tilbake troen på fremtiden og investerer i nye prosjekter som gir jobber. Det er lettere sagt enn gjort. Vi er i ukjent økonomisk territorium.

Si din mening i kommentarfeltet under!