Det går tregt med utbyggingen av ny norsk fornybar energi. Til tross for mye medieoppmerksomhet bygges det lite vindkraft på land og vindkraft til havs kan vi foreløpig se langt etter. Det bygges noe fjernvarme, men sammenlignet med våre svenske naboer har vi bare akkurat nådd nivået de hadde rundt 1970.

Vi har et stort potensial for småskala vannkraft, men også her er utbyggingstakten relativt beskjeden. Man ser konturene av mange gode småskala prosjekter innen for eksempel bioenergi, og det foregår mye god forskning som tar sikte på å utvikle fremtidens løsninger. Likevel: Det store løftet lar vente på seg. Hvorfor er det så vanskelig å få fart på dette i Norge?

Energikultur som bremsekloss

Bransjens forklaring ligger i en manglende politisk vilje til å satse på fornybar energi. Avgiftspolitikken og rammevilkårene har vært for ustabile, noe som har resultert i usikre fremtidsutsikter for en gruppe industriaktører som allerede opererer med relativt høy risiko. Enkelt sagt: Uten sikre utsikter til inntekt er det tungt å satse og vanskelig å lokke investorkroner til prosjektene.

For den enkelte bransjeaktør er dette en fullgod forklaring, men bildet er likevel mer komplisert. Min påstand er at en av de viktigste årsakene til at vår satsing innenfor fornybar energi har haltet er at vi gjennom årtier har fremdyrket en «energikultur» som i stedet for å være en støttespiller har fungert som en bremsekloss.

Elektrisitetsoverflod

Den norske energikulturen hviler tungt på de materielle forutsetningene som historisk har preget landet vårt. Norges topografi kjennetegnes av fjell og rikelig tilgang på elvedrag. Dette har vi utnyttet til det fulle ved å bygge ut vannkraft, noe som har resultert i en overflod av rimelig elektrisitet. Dette har banet vei for en nasjonal industristruktur som vi ellers bare kunne drømme om, samtidig som det relativt billig har muliggjort en komfortabel livsstil for norske strømforbrukere.

Elektrisitetsoverfloden har imidlertid også påvirket de energipolitiske prioriteringene.

Der hvor land det er naturlig å sammenligne seg med har tatt i bruk subsidier for å sikre forsyningssikkerhet, har den Norske energipolitikken vært preget av et strengt fokus på det økonomisk rasjonelle. Når vi erstatter energibærere forventer vi kostnadsreduksjoner. Ved introduksjon av energi med lavere kvalitet har vi som et minimum forventet at kostnaden skulle forbli den samme. For ny fornybar energi er dette åpenbart et problem ettersom den foreløpig ikke kan konkurrere med vannkraften på basis av strenge økonomiske kriterier.

Oljeeventyret

Ved siden av vannkraften er det antagelig det norske «oljeeventyret» som har formet vår energikultur sterkest. Mens vannkraften har sikret rimelig elektrisitet har oljen brakt oss enestående velferd. Kombinasjonen disse faktorene legger ikke til rette for at du og jeg skal endre våre energivaner. Samtidig, og antagelig like viktig har oljevirksomheten vært formende for den kollektive forståelsen av hva slags nasjon Norge egentlig er: Norge ses på som en «energinasjon». Energi har primært blitt noe vi lever av i motsetning til de fleste andre som først og fremst er forbrukere av energi.

Vi har latt oss skjemme bort av kombinasjonen vannkraft ogolje, og stiller derfor svært strenge krav til eventuelle nykommere i faunaenav energibærereDenne dynamikken har lenge tjent oss vel, men dette er trolig i endring.

Vi har kommet til et punkt hvor vannkraften ikke lenger på samme måte kan tilby det den historisk har gjort. Selv om norske strømpriser stadig er forholdsvis lave snakkes det periodevis om strømkrise. Den kraftkrevende industrien rasler med sablene og truer med utflagging. Uten rimelig energi mister Norge sitt fortrinn. Samtidig har klimaproblematikken satt sitt preg på den Norske petroleumsdiskusjonen. Skal vi virkelig stå på barrikadene for en fortsatt fossilbasert verden?

Et snedig paradoks

Med dette som bakteppe skulle en kanskje tro at det nå lå til rette for en storstilt utbygging av fornybar energi i Norge. Når dette lar vente på seg kan det ses i sammenheng med et noe snedig paradoks: Vi har latt oss skjemme bort av kombinasjonen vannkraft og olje og stiller derfor svært strenge krav til eventuelle nykommere i faunaen av energibærere. Strøm skal være like billig som vannkraft, samtidig som den skal være økonomisk lønnsom fra første dag. I tillegg skal den være «grønn». Gasskraft i kombinasjon men karbonfangst og lagring kan på sikt muligens tilfredsstille kravene. Problemet er imidlertid tydelig: «Månelandingen» er på ingen måte er rett rundt hjørnet.

Slik månelandingen er en visjon for fremtiden er også mye av den norske retorikken rundt fornybar energi trygt forankret så langt frem i tid at de praktiske konsekvensene forblir minimale. Tanken om Norge som «Europas grønne batteri» er et eksempel som knytter den norske identiteten som «energinasjon» til ideen om grønn energiproduksjon.

Som grønt batteri kan vi fremdeles forsyne omverdenen med energi, skumme fløten videre og fortsette våre komfortable liv som før. En slik tanke har stor appell i norsk energikultur.

Fornye innholdet

For å øke den norske produksjonen av fornybar energi vesentlig, er det sannsynlig at vi må senke kravene til økonomisk lønnsomhet samtidig som fokus flyttes fra store visjoner til lokalt forankrede prosjekter. Det finnes mange hardtarbeidende innovatører i en spirende fornybarbransje. Ved å stimulere det som i dag fremstår som lovende, men hardt prøvede nisjer, slik at disse kan få rom til å vokse uten å måtte forholde seg til strenge krav om gevinst fra første dag har vi nå en utmerket mulighet til å fornye innholdet i hva det betyr at vi er en «energinasjon». Dette vil koste en del på kort sikt, og det utfordrer den dominerende tanken om at markedene vil ta seg av dette på egen hånd. Den potensielle gevinsten i form av et fremtidig grønt industrieventyr er imidlertid stor.