— Den økonomiske forandringen som nå skjer i Kina er den mest bemerkelsesverdige i menneskehetens historie.

Ordene kommer fra Martin Jacques, fra Asia Research Centre ved London School of Economics, som tirsdag besøkte Norge i anledning NUPI-konferansen Asia og vi.

Vil bli verdens største økonomi

Med en årlig vekstrate på 10 prosent, som er forventet å synke til 7 prosent, spår Jaques at Kina vil passere USA som verdens største økonomi innen år 2020.

— Hvem ville trodd at Europas ledere ville ringe Kina for å be om økonomisk hjelp? Nå finnes det ikke lenger Marshall-hjelp å få fra USA, men Kina har penger, sier han, og viser til hvor mye penger Kina låner ut til utviklingsland.

China Development Bank og Export-Import Bank of China gir nå årlige lån på 110 milliarder dollar, mens Verdensbanken totalt låner ut 100 milliarder dollar.

- Dette er ikke en overgangsfase. Dette er fremtiden, sier Jaques.

Han mener veksten i både Kina og India er positiv i et globalt demokratiperspektiv, ved at disse folkerike landene nå vil bli sett og hørt i internasjonale spørsmål på en helt annen måte enn før.

— I 200 år har verden blitt styrt av land som representerer 15 prosent av verdens befolkning, nemlig Vesten. Nå vil den styres av land med 38 prosent av verdens befolkning. Den økonomiske forandringen i Kina og India gjør at verden lytter til dem. De får en røst, sier han.

— Norge stakk en finger i øyet deres

Kina-eksperten mener imidlertid at Norge må bli flinkere til å forstå Kina dersom vi skal bli med på den kinesiske oppturen.

— Vi må innse at vi har like mye å lære av dem, som de har av oss.

- Hva tenker du om Kinas stans av norsk lakseeksport etter at Nobels fredspris gikk til Liu Xiabo?

— Dette er et klassisk eksempel på hva du ikke gjør. Hvorfor gav dere den til Liu Xiabo? Jeg beundrer motet hans, men tildelingen fungerer som en finger i øyet til Kinas myndigheter. Har Nobelkomiteen sagt noe positivt til Kina i det hele tatt? Nei. Tidligere har de gitt fredsprisen til Dalai Lama og i fjor til Obama. For den allminnelige kineser ser det ut som Norge ikke liker Kina. Så hvorfor skulle de være venn med dere? spør Jacques.

Han fortsetter:

— Jeg mener ikke at man aldri skal kritisere Kina, men det var galt av Nobelkomiteen å ikke anerkjenne hva Kina har gjort for menneskeheten gjennom å løfte så mange millioner mennesker ut av fattigdom. Nå sitter dere fast i gjørma. Jeg håper dere vet at Norge trenger Kina mye mer enn Kina trenger Norge, sier han.

- Misforståelser gir mistillit

Han støttes av Huang Jing, professor og direktør for Center on Asia and Globalization (CAG) ved Lee Kuan Yew School of Public Policy (LKYSPP) i Singapore.

— Hvis ikke Norge forstår Asia, vil de bli utelatt fra å ta del i den økonomiske veksten. Gjentatte misforståelser vil føre til mistillit, som på sikt vil få ikke bare økonomiske, men også politiske konsekvenser, sier han til Aftenposten.

Heller ikke han mener Kina skal være en frisone for kritikk.

— Alle trenger kritikk. Det handler ikke så mye om hva man sier, men hvordan man sier det. Siden Nobels fredspris er en så internasjonal hendelse, vil det ha internasjonale konsekvenser. Nobelkomiteen burde klare å se det store bildet og innse at den som ville lide mest etter denne utdelingen er Liu Xiabo selv.

— Nobelkomiteen representerer ikke norske myndigheter

Amnesty Norge mener kritikken fra Jacques og Jing faller i samme grøften som kritikken fra kineserne selv.

— Disse tror åpenbart at Nobelkomiteen representerer norske myndigheter og næringslivsinteresser. Men Nobelkomiteen handler utifra sine stattutter, og har ikke norsk handelspolitikk for øye når de deler ut sin pris, sier generalsekretær John Peder Egenæs.

Han anerkjenner Kinas økonomiske mirakel, men mener landet parallellt har brutt så mange menneskerettigheter at de umulig vil kunne motta fredsprisen.

— Verdens holdning til Kina kan ikke dikteres av kineserne. På samme måte som andre land får flengende kritikk for sin politikk, må Kina tåle å bli kritisert. USA kritiseres voldsomt for Guantanamo, uten å reagere slik kineserne gjør. Når man har blitt enige om universelle menneskerettigheter, er kritikk av brudd på dem en etablert del av hvordan man kommuniserer i verden, sier han.