Les også:

«DSKs Alcatraz», skrev den franske avisen Le Point i går.

Dominique Strauss-Kahn, i Frankrike kjent av alle ved sine initialer DSK, er nå en av 14 000 fanger på New Yorks beryktede fangeøy, Rikers Island.

Strauss-Kahn, toppsjef i Det internasjonale pengefondet, IMF, og favoritt til å bli ny fransk president, må fredag møte for en storjury som skal avgjøre om det er grunnlag for siktelse for seksuelt overgrep mot en stuepike på et hotell i New York sist lørdag. En langvarig fengselsstraff har rykket et skritt nærmere.

I går og forgårs skulle IMF-sjefen ha vært i Brussel for å delta i viktige møter med finansministrene i EU. Der ble det enighet om kriselån til Portugal fra IMF og EU.

Men Hellas er fortsatt et stort, uløst problem, som splitter EU-landene. I fjor var det Strauss-Kahn som ble sendt til Berlin for å overtale tyske politikere til å være med å den første krisepakken for Hellas. Søndag skulle han ha hatt samtaler med forbundskansler Angela Merkel i Berlin.

Mandag ble en ubarbert Dominique Strauss-Kahn i håndjern nektet kausjon i et TV-overført rettsmøte i New York. IMF-sjefen ble av dommeren karakterisert som en potensiell rømling.

«Et umenneskelig rettssystem som strider mot menneskerettighetene fra 1789», raste Jack Lang, den fargerike, tidligere statsråden fra det franske sosialistpartiet.

Frankrike er rystet og ydmyket til dypet av sin sjel. Overskriften «Le Perv» i New York Daily News har fått spesielt stor oppmerksomhet. For mange franskmenn er det både uforståelig og utålelig at veien fra berømt forfører til beryktet voldsmann skal kunne være så kort.

I en debatt jeg fulgte på TV-stasjonen France 24 etter rettsmøtet mandag, forsøkte en amerikansk advokat uten særlig hell å overbevise franskmennene om at prinsippet om at man er uskyldig inntil man er dømt, står svært sterkt i USA. Ifølge henne er Strauss-Kahns muligheter for å bli frikjent ikke svekket.

Men på to viktige punkter er han ferdig selv om anklagene om voldtektsforsøk og fullbyrdede «ulovlige seksuelle handlinger» senere skulle bli funnet grunnløse: Han kan hverken bli presidentkandidat for sosialistpartiet eller fortsette som sjef i IMF.

Årsaken er enkel – og uopprettelig: Dominique Strauss-Kahn hadde alt før eskapadene i New York misbrukt tilliten fra både Frankrike og det internasjonale samfunnet.

Folk rundt ham, og pressen, hadde bare valgt å lukke øynene.

DSK var heldig at styret i IMF lot ham fortsatte etter at han som nyansatt sjef i 2007 straks la an på og innledet et forhold til en av sine kvinnelige underordnede.

Slikt kan være nok til å felle enhver leder. Verre er det når ditt hjemlands president har brukt alt han hadde av internasjonal innflytelse for å plassere deg i en verdenssamfunnets fremste posisjoner.

Nå kan ikke Strauss-Kahns autoritet og troverdighet – forutsetningen for hans lederrolle – gjenreises.

Spørsmålet er hva hans fall betyr. Strauss-Kahn tiltrådte som IMF-sjef i 2007 på et tidspunkt da fondet egentlig hadde gått opp for både kunder og inntekter.

Men den drevne politikeren og økonomen greide å bruke finanskrisen til å overtale medlemslandene til å gi IMF svære, nye finansielle ressurser til å hjelpe land som ble rammet av krisen, ofte uskyldig.

Han oppnådde bred støtte blant medlemslandene i den globale finansinstitusjonen fordi han gjorde seg til talsmann for å øke Asia og Latin-Amerikas innflytelse. Herunder bør det bli slutt på at ordningen med at IMF og Verdensbanken alltid ledes av henholdsvis en europeer – oftest en franskmann – og en amerikaner.

Slik fikk Strauss-Kahn troverdighet og handlefrihet. Litt paradoksalt brukte han den særlig til å hjelpe Europa, da eurokrisen brøt ut i fjor.

Fjorårets kriselån til Hellas har hatt den alvorlige bivirkning at gjelden har fortsatt å øke. Flere og flere skjønner at grekerne, og kanskje senere Irland og Portugal, til slutt må få ettergitt mye, muligens mesteparten, av sin gjeld. Men hvis Hellas forlanger gjeldssanering nå, vil flere av långiverne – ikke minst franske banker – kunne gå overende.

Derfor vil EU vinne tid. I så fall må EU-landene, Den europeiske sentralbanken og IMF låner Hellas mer penger, herunder refinansiere alle lån fra private långivere etter hver som de forfaller.

Dette krever særlig oppslutning fra Tyskland og fra ikke-europeiske medlemsland i IMF. Da kunne Strauss-Kahn være god å ha.

Man kan skjønne at en tidligere, europeisk finansminister som sikter seg inn mot Elyséepalasset, vil strekke seg langt for hjelpe eurosonen ut av knipen.

Det er mindre opplagt en ny IMF-sjef fra Tyrkia eller enda lenger øst vil se det på samme måten. EU kan på et punkt få beskjed om at de i fortsettelsen må ordne opp på egen hånd.

Slik kan EU-landene få den største regningen etter IMF-sjefens besøk i luksussuiten på Hotel Sofitel i New York.