Jan Magnus Bruheims dikt som vi siterer i overskriften, treffer spikeren på hodet. Vi trenger alle for å gi livet mening, for å bevare vår menneskelighet, meningsfylte oppgaver.

Ola og Agnes

Ola var helt frisk, med ett unntak. På grunn av en alvorlig demenssykdom var han pasient ved Bergen Røde Kors Sykehjem. Den siste tiden lå han i økende grad i sengen og stirret i taket. Vi fant ved en tilfeldighet ut at han i 45 år hadde vært snekker. Da han ble spurt om han kunne hjelpe til å reparere, sto han opp av sengen og snekret. I løpet av en uke, var det på hans post ikke mer igjen å reparere. Vi måtte låne han ut til nabopostene, hvor han med stor glød, i mange måneder fortsatte å reparere. Da vi oppdaget hans erfaringer og hans hender, fikk han igjen en meningsfylt hverdag.

Ofte møtte vi Ola ved utgangsdøren på demensavdelingen. «Venter du på noen?» spurte vi. «Ja, jeg venter på henne,» svarte han. «Hvem venter du på?» «Jeg vet ikke. Men hun kommer …» Og hun, hans kone Agnes kom, hver dag.

Etter at Ola døde, valgte Agnes å bli frivillig hjelper ved Bergen Røde Kors Sykehjem, som i 19 år har hatt en frivillighetstjeneste med over 50 frivillige. Mange av dem er, som Agnes, tidligere pårørende. «Jeg kom hit hver dag for å besøke Ola,» sa Agnes, «det var så viktig for han og for meg. Da Ola døde, savnet jeg å gå på sykehjemmet. Å besøke de gamle ga livet mitt mening. Jeg var blitt glad i dem, både andre pasienter og personalet …»

Ikke alle er så heldig som Ola og Agnes. Den største utfordring for de sårbare gamle i deres siste leveår, i tillegg til kompetent omsorg og behandling, er ensomhet, isolasjon og inaktivitet. Mange gamle dør sosialt, lenge før kroppen dør. De har hatt et langt og rikt liv, fylt av aktivitet, oppgaver og erfaringer, og lengter etter å bli sett og respektert, som det unike menneske de alle er.

«Hver torsdag kommer hjemmehjelpen,» sa Marie, hjemmeboende, 92 år, med seks alvorlige og kroniske diagnoser. «Det gleder jeg meg til. Men resten av uken, er det bare de som kommer med middagsmat som ringer på.»

Ta et besøk på et sykehjem søndag ettermiddag klokken seks. Det er lite personal. Mange av de gamle ligger allerede i sengen for natten. Det er lite eller ingen form for aktivitet.

Norge er på verdenstoppen når det gjelder frivillig innsats. I 2008 var det registrert frivillig innsats tilsvarende 114 616 årsverk i Norge. Det overveldende flertall er rettet mot idrett, musikklag, kultur, kirke, barn og ungdom og humanitær innsats. Kun seks prosent av disse frivillige årsverk er rettet mot helse. Den frivillige innsatsen gjelder i liten grad eldreomsorg, hvor behovet er overveldende.

Eldrebølgen

Eldrebølgen kommer. I hovedsak er den positiv. Vi kan surfe på den og har mange gode år som pensjonister å se frem til. Men det kommer også for de fleste av oss måneder og år med sviktende helse, sårbarhet og isolasjon, hvor vi blir avhengige av hjelp og omsorg fra andre. De store spørsmål i dag og for de kommende tiår er: Hvordan kan vi sikre at de sårbare gamle får den omsorg og hjelp de trenger? Hvordan kan vi sikre at de siste leveårene for dem blir et høydepunkt med verdighet, finalen i et rikt liv?

Vi ser tre hovedsvar.

  1. Vi må i Norge de kommende år ha en fortsatt sterk satsing på offentlig eldreomsorg: Flere sykehjem, god kompetanse, samhandling, og de gode holdninger og konsepter.
  2. Sterk satsing på eldreomsorg i pasientens hjem. De aller fleste av oss ønsker å bo hjemme hele livet. Det er bedre og billigere å gi og motta eldreomsorg i hjemmet. Men forutsetningen er at vi alle, gamle og unge, fører samtaler nå, at vi er forberedt og planlegger, før utfordringene kommer. Vi trenger også en statlig garantert omsorgslønn for pårørende som vil prioritere å gi eldreomsorg i hjemmet.
  3. Frivillig innsats. På sykehjemmene og på sykehus, også i de sårbare gamles hjem, er det et enormt behov for at noen ser og møter deres sterke behov for sosial integrasjon. Vi må ikke bare fokusere på sykdommer og skrøpelighet, men på livsprosjektet, erfaringer, kaffekoppen sammen med noen, gå på tur, på konsert og aktivitet. Frivillig innsats overfor disse sårbare gamle gir mening, motivasjon, aktivitet og helse både til pasientenes og hjelpernes liv.

I dag har vi i Norge mer enn en halv million pensjonister. I 2050 vil det være nærmere 1.5 millioner.

Eldre hjelper gamle

Vi tenker oss et konsept der eldre hjelper gamle. Potensialet for rekruttering av arbeidsføre, motiverte og kompetente pensjonister til frivillig innsats for de sårbare gamle er mer enn stort. Også skoleungdom og folk flest bør integreres i frivillig innsats overfor gamle.

Våre spørsmål til pensjonistene er: Hva kan du tenke bruke tiden på? Hva gir livet ditt innhold og mening? Kan du tenke deg å bruke to dager i måneden til å besøke sårbare og ensomme gamle, i familien, naboer, på sykehjem eller sykehus?

Den frivillige innsatsen gjelder i liten grad eldreomsorg, hvor behovet er overveldende

Erfaringer viser at den sentrale suksessfaktor for frivillighetstjenester innenfor eldreomsorg er en gjennomtenkt og kompetent organisering. Frivillige må rekrutteres, motiveres, opplæres, integreres, følges opp og ivaretas. Nøkkelen er en godt forberedt, kompetent og entusiastisk frivillighetskoordinator.

Frivillighetskoordinator

I samarbeid med Norges Røde Kors og andre frivillige organisasjoner tilbyr Verdighetsenteret fra 2011 den første nasjonale opplæring for frivillighetskoordinatorer innenfor eldreomsorg. Opplæringen gir motivasjon og kompetanse til frivillighetskoordinatoren, til å etablere og styrke prosjekter med frivillighetstjenester innenfor eldreomsorg. Erfaringer fra Bergen Røde Kors viser at en frivilligkoordinator kan medføre 15 årsverk av frivillig innsats.

Det er grunn til optimisme. I disse dager arrangerer Norges Røde Kors og Verdighetsenteret i Bergen «Verdighetskonferansen 2012: Frivillighet Eldreomsorg» med over 300 deltagere fra hele landet.

Vår visjon er at vi i løpet av få år skal ha velorganiserte frivillighetstjeneste for eldreomsorg med koordinator i alle landets kommuner: for hjemmebasert omsorg, for sykehjem og sykehus.