Global oppvarming er et usedvanlig krevende problem å løse. Det blir dyrt, intet land kan klare det alene, og alle har incentiv til å overlate til å la andre ordne opp. Etter år med forhandlinger begynner det nå å bli vanskelig å tro at en overordnet, tilstrekkelig ambisiøs internasjonal klimaavtale kommer tidsnok på plass.

Overordnet tilnærming

I en fersk artikkelsamling (Hahn og Ulph, red., 2012: Climate Change and Common Sense. Essays in Honour of Tom Schelling), hevder økonomen Scott Barrett at klimaforhandlingene har hatt en for overordnet tilnærming: Først spør man hva som bør gjøres, deretter diskuteres hvem som skal gjøre hva. På lokal— og nasjonalplan, der myndighetene kan skjære gjennom ved konflikt, er dette en utmerket tilnærming. Men den er dårlig tilpasset et internasjonalt samfunn uten noen global myndighet, der enhver avtale må baseres på frivillighet fra deltagerne. Spørsmålet er ikke hva som bør gjøres, men hva som er mulig å få til i et strategisk spill mellom suverene parter.

Det er derfor på tide, mener Barrett, å endre fokus fra den store, overordnede, men kanskje umulige klimaavtalen, til mer fragmenterte delløsninger – som tilsammen kanskje vil være utilstrekkelige, men bedre enn ingenting.

Troverdige forpliktelser

Barretts artikkel inngår i en bok utgitt til ære for Thomas Schelling, nobelprisvinner i økonomi i 2005. Boken The Strategy of Conflict (1960) er en fascinerende analyse av hva som kreves for å oppnå enighet i forhandlinger. Schelling påpekte at forhandlingsparter ikke bare kjemper mot hverandre, men også må koordinere seg – og at slik koordinering blir mye vanskeligere når forhandlingstemaet er komplisert. Han viste også at det kan være nødvendig at partene kan bevise at de har til hensikt å oppfylle løftene sine – altså at forpliktelsene er troverdige. Schelling var også en av de første til å diskutere ideen om vippepunkter flere tiår før Malcolm Gladwells berømte bok The Tipping Point : Hvis man kan utforme en avtale slik at jo flere som deltar, jo mer lønnsomt er det å være deltager, vil avtalen bli overholdt ut fra ren egeninteresse så snart antall deltagere passerer et kritisk nivå.

Forhandlingsstrategi

Slik innsikt i forhandlingsstrategi må få langt større plass i klimaforhandlingene, mener Scott Barrett. Forhandlingene har vært så komplekse at koordinering om hva man skal snakke om har vært nær umulig. Kyoto-avtalen har manglet en mekanisme for å gjøre løfter om utslippskutt troverdige. Og avtalen har ikke vært utformet på en måte som har gitt vippepunkter; snarere har det vært mindre lønnsomt å bli med jo flere andre som deltok.

Vil det være lettere å lykkes med mindre, avgrensede avtaler? En indikasjon på det, påpeker Barrett, er at det allerede finnes en internasjonal avtale som har redusert verdens klimagassutslipp betydelig – men som en bivirkning.

Begrenset effekt

Montrealprotokollen ble undertegnet i 1987 for å stanse ødeleggelsen av ozonlaget i atmosfæren. Partene ble enige om å fase ut produksjon og forbruk av de ozonnedbrytende KFK-gassene, som bla. ble brukt i spraybokser, og som på 80-tallet økte dramatisk i bruk. KFK-gassene var imidlertid også kraftige klimagasser. Forskere som har beregnet klimaeffekten av Montrealprotokollen har konkludert med at den har redusert utslippet av klimagasser med et omfang som tilsvarer fem ganger (!) Kyoto-avtalens ambisjonsnivå (Velders m.fl., 2007, 2012).

I 2010 foreslo Canada, Mexico og USA at såkalte HFK-gasser også skal inn i Montrealprotokollen. Dette er klimagasser som ikke påvirker ozonlaget, men som har økt i bruk som erstatning for stoffer forbudt i Montrealprotokollen. Det pågår for tiden forhandlinger om forslaget, og utfallet er ennå ikke klart – men blir det akseptert, vil det gi en betydelig klimagevinst.

Svekkelsen av ozonlaget var et mye enklere og billigere problem å løse enn global oppvarming, og det er liten grunn til å tro at hele klimaproblemet kan løses etter samme mal. Men hadde KFK-gassene blitt faset ut like raskt hvis de "bare" var klimagasser, og dermed omfattet av Kyoto, ikke Montreal? Det er ikke opplagt: Da ville de blitt en liten del av den store prosessen som jo tilsynelatende står ganske stille.

Karbonlagring

Også for CO2-utslipp må vi nå konsentrere innsatsen om delløsninger, mener Scott Barrett. Som et eksempel nevner han følgende mulige avtale: Alle land forplikter seg til karbonlagring for nye kullkraftverk fra 2020, til karbonlagring også for eksisterende kullkraftverk fra 2050, og rike land dekker ekstrakostnadene for fattige land ut fra fordelingsnøkkelen som brukes ved finansiering av FN. En slik avtale er enkel, den kan overvåkes, den avhenger ikke av historiske utslipp, og løfter blir troverdige når landene faktisk investerer i karbonlagringsteknologi. Dette krever selvsagt at teknologien er god nok; og som et første skritt mener Barrett derfor at man straks må starte arbeidet mot en internasjonal avtale om forskning og utvikling av karbonlagringsteknologi.

Små, men mulige avtaler er bedre enn ingen avtale. Dessverre er det langt fra opplagt at slike avtaler blir nok. Schelling, som til tross for sine 90 år fremdeles er faglig aktiv, virker nokså pessimistisk. Artikkelsamlingen inneholder også et bidrag fra ham selv. Hans hovedargument der er at det nå haster med forskning innen det som kalles geoengineering – tiltak for å redusere solinnstrålingen til Jorden eller hente karbon ut fra atmosfæren – fordi vi ellers kan stå uten mottiltak den dagen vi innser at det er for sent.