– Onsdag uttalte Forbrukerrådet til Aftenposten at det er engstelig fordi fire kjeder har 100 prosent av matmarkedet i Norge. Hva tenker du om det?

— Vi har ingenting imot mer konkurranse, fordi konkurranse gjør oss bare enda bedre. Uten sterk konkurranse sovner vi! Likevel, det er mer konkurranse i Norge enn det for eksempel er i Sverige. Det er i virkeligheten ikke flere spillere på det svenske markedet enn på det norske, og tatt i betraktning at det er dobbelt så mye folk i Sverige, så er Forbrukerrådets analyse feil. Jeg vil også minne om at det ikke bare er innkjøpsprisene som er avgjørende for en dagligvarekjedes konkurransekraft. Det er like viktig, endog viktigere, at kjeden har effektive butikker og logistikk. Jeg minne om det faktum at det i de fleste land opereres med større marginer i vår bransje enn det vi opererer med i Norge. Det at en av verdens mest effektive lavpriskjeder, Lidl, trakk seg ut av Norge, som det eneste land i tillegg til Canada, burde være et bra bevis for at det.

- Gratulerer med sølv i konkurransen «Norges beste arbeidsplass med over 250 ansatte» og spesialpris for «inspirerende lederskap». «Arbeidet har mer mening enn å være en jobb», skriver juryen. Hva betyr det for deg?

— Det passer veldig bra. Veldig mye av livet går med til jobb for oss alle sammen. Da må det være meningsfylt. Alle som kommer til oss, får vite at vi har en kultur som er opparbeidet over mange, mange år. Hvis de føler at den strider mot sin barnetro, så vil det være best om de finner på noe annet.

Er det så sterke ting der at det kan stride mot barnetroen?

— Det kan hende noen synes at vi er litt gærne som er så opptatt av jobben, eller at de tror på andre ting enn oss. Vi er også uredde for å kåre vinnere og løfte frem de flinke.

- Hva står dere for?

— Verdibasert lederskap. Det andre jeg kommer på, er det ordet som kronprinsen kom med: fremsnakking. Vi skal snakke med hverandre, ikke om hverandre. Det er keitete, feil og feigt å snakke stygt om hverandre. Gjensidig respekt er fundamentet for ethvert godt forhold. Nå ler av dem på TV som snakker stygt om andre. Jeg synes det er en merkelig form for humor. Vi jobber derfor mye med å løfte hverandres selvtillit. Jeg er så naiv at jeg tror mange som er hos oss har fått et mer verdifullt liv.

- Men tror du alle som jobber hos dere har det godt?

— Nei, det er jo så mange, det er 27.000 stykker. Jeg mener at vi ikke skal ha 27 000 medarbeidere, men 27 000 beslutningstagere. Det gjelder alle. Det er viktig at en som står i kassen, ved fruktdisken eller vasker gulvet kan svare for seg uten å ringe en sjef. Det er en del av den verdibaserte ledelsen vi står for: Troen på at mennesker kan svare for seg selv, og ta beslutninger.

- Det er noe veldig «Marit Breiviksks» over det?

— Er det?

- Ja.

— Det visste jeg ikke. Du satte meg på en idé. Jeg bør ha henne med i en gruppe som snakker om sånt (skriver ned Marit Breviks navn på et ark).

- 27.000 beslutningstagere, hvor mange kan du navnet på?

— Mange, men jeg er flinkere med ansikter enn navn. Mange av kjøpmennene som er hos oss nå, skrev kontrakt med meg da jeg var sjef for Rema Norge, og det begynner å bli noen år siden. Mange av sønnene og døtrene er kjøpmenn i dag. De har sittet rundt frokostbordet og hørt faren snakke om Rema. Det er ganske fantastisk.

- Med tanke på hvor mye Reitan-gruppen eier, føler du mye på den innflytelsen dere har over folks liv?

— Det er et godt spørsmål, for mange tror at vi har innflytelse. Men for meg er det et sykt spørsmål. Jeg blir helt kald når jeg tenker på det. Det er kundene som bestemmer. Det er de som er sjefen, det er de som forlanger. Vi forsøker å legge opp på en gunstig måte, men vi har ikke behov for å være noe politi. Det er nok politi og regler. Vi er født frie mennesker. Når de kommer til oss, skal de i hvert fall ikke føle at vi bestemmer noe. Jeg mener at vi ikke har noen innflytelse.

- Det må være at mange benytter seg av det dere tilbyr?

— Ja, men vi har jo ikke noe monopol. Men med den konkurransen som er i dag, så trenger vi ikke være redde for det. Det er skikkelig slåssing. Vi er ikke kamerater, men konkurrenter.

- Føler du heller ikke noe ansvar for at nordmenn blir tykkere og tykkere?

–Det er deres eget ansvar. Det er et personlig ansvar å bli tykk eller ikke, men jeg vil gjerne være med og si «spis mer sunt», for jeg har spist feil selv i mange år. Hamburgere, pølser, alt mulig – i lassevis. Men selskapene våre føler og tar ansvar, blant annet Narvesen, som fremmer mer sunn mat enn tidligere.

- Dere «gir vekk» varer som bleier og ribbe – hva med å «gi vekk» noe sunt?

— Det kan godt være, det. Men vi gir jo vekk ribbe til jul fordi folk spiser ribbe til jul, og bleier fordi vi vil ha enda flere barnefamilier som kunder. Remas oppgave er å selge kvalitet til lavest mulig pris. Noe annet enn det bør ikke det konseptet tenke på. Men vi må jo være ansvarsbevisste mennesker likevel.

- Var det irriterende at det var Kiwi og ikke dere som kom på ideen om å kutte moms på Nøkkelhull-produkter (sunn mat) denne uken?

— Nei, nei.

- Men ideen var så god at dere hoppet på den med en gang?

— Ja, de har gjort mange artige ting. De har blant annet sagt at de har solgt frukt uten moms i mange år, samtidig som vi har vært billigere.

- Et eple hos dere – med moms – er billigere enn et eple uten moms hos Kiwi?

— Ja. Og sånn har det vært i mange år, selv om de har vært flinke til å profilere seg som en frukt- og grøntleverandør. Det er bra. Full respekt for at de har vært smarte. Men uansett hva de sier, så vet jeg at vi er billigere.

- Er maten i Norge dyr?

— Den vil alltid være for dyr, helt til den er gratis. Når du tenker på hvor det blir av den, så er kanskje det forståelig. Jeg tror alle vil ha mest mulig for minst mulig, bestandig. Vår oppgave er å sørge for å effektivisere verdikjeden så den blir mest mulig logisk og effektivt. Maten kunne ha vært billigere uten så mange tollbarrièrer og avgifter, men det er politikk, det vil ikke jeg ha noe med å gjøre. I forhold til inntekter i Norge, så er vi ganske lave i pris på verdensbasis. Og Rema skal ha en del av æren for det.

- Men om du ser på overskuddet Reitangruppen la frem nylig, på 2 milliarder kroner, så ser det jo ut som om maten er for dyr?

— Om vi hadde lagt oss på prisnivået til Kiwi og andre, så hadde vi tjent en milliard mer. Men om vi hadde gått ned i pris tre prosent, bare tre prosent, så hadde vi tapt penger. Hele Rema-ideen er at vi vil heller tjene to prosent på 100 millioner enn fire prosent på 50. Når økonomer undrer seg over at det går an å tjene penger på å selge varer billig, så lurer jeg på hvilken skole de har gått på.

- Du ramlet ut av Forbes-listen over verdens rikeste denne uken, men Kapital mener at Reitangruppen er verd 20 milliarder kroner. Klarer du å forholde deg til slike summer?

— Det er dumt med de listene. De blir ikke riktige likevel. Men når de først holder på å tulle med de listene, så vil jeg gjerne stå øverst. Fredriksen er større enn oss, og det er litt for jæv ... He-he. Jeg unner ham det.

- Hvorfor lykkes dere så godt?

— Jeg skjønner ikke det, jeg heller, når tallene er så store at jeg har problemer med å telle. Det handler nok mye om atmosfæren og filosofien vi har skapt. Kunnskapen og den vanvittige troen om at mennesker kan ta avgjørelser selv. Vi har altfor mange regler som vi har. Jeg liker ikke regler, jeg liker holdninger, at vi stole på hverandre, er «hvite», at et ord er et ord, at vi kan ha et «handshake» og være enig. Jeg ønsker meg en verden som er litt mer naiv og kardemommeby-aktig.

- Har suksessen forandret deg?

— Jeg tenker ofte på det selv. Men jeg tror ikke det, for jeg har holdt fast ved holdningene mine. Jeg må spørre dem rundt meg.

- Lo du like mye før som nå?

— Ja! Jeg husker da jeg hadde bare to-tre butikker, og stakk innom dem daglig. Hvis jeg kom inn rett før stengetid, og det var kjempelatter på pauserommet, så visste jeg at det var mye penger i kassen.

- Latteren var lyden av penger?

— Billedlig, ja. Jeg startet den første Rema-butikken i februar 1979. Den gikk dårlig helt frem til august 1980. I september 1980 begynte omsetningen å øke med et par hundre prosent. Da husker jeg en som sa «no kainn det itj bi no meir».

- Var du redd mens du ventet?

— Nei. Hvis det ikke gikk, så kunne jeg heller finne på noe annet.

- Du snakker om fremsnakking. Er du selv utsatt for baksnakking?

— Sikkert. Men det øret hører jeg ikke på. Jeg vet at det skjer, men jeg vil ikke vite hva som sies. Jeg synes synd på folk som gjør det for å være slem, og jeg synes synd på de misunnelige. Hvis du ikke unner andre ting, så greier du ikke å skape noe selv. Jeg har sett misunnelse. Jeg husker da jeg kjøpte min første Mercedes, den var brukt. «Jaså, kjøpt Mercedes», var det en som sa, litt «sånn» i stemmen. Da sa jeg «man må kjøpe etter pungen, vet du».

- Hvor handler du mat?

— På Rema, men jeg handler ikke selv. Det er det verste jeg vet.

- Har du andre til å gjøre det?

— Ja, jeg har en som hjelper meg litt, for jeg farter så mye.

- Du har handlehjelp?

— Nei, de gjør da andre ting. Vasker huset mitt en gang iblant. Jeg er innom selv også, men jeg liker det ikke. Jeg er redd for å se ting jeg ikke liker i butikken hvis jeg ikke har tid til å si noe om det. Hvis jeg har tid, kan jeg komme med konstruktiv kritikk. Jeg liker ikke å handle, man må jo betale også. Rema er et lite bilde av at det skal gå fort, uten sirkus, ballonger, hornmusikk og tull og tøys. Du skal tross alt kjøpe mat.

- Lager du mat selv?

— Litt.

- Fra bunnen eller fra poser?

–(Klynkende latter som går over i gapskratting). Jeg er ikke noe flink. Men jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg tror faktisk at jeg kunne ha tenkt at det var ganske hyggelig. Derfor tør jeg ikke å begynne.

- Det er jo veldig hyggelig.

— Er det?

- Ja.

— Kan du det?

- Ja.

— Fy f. n. Jeg har hørt at damer sier at det er litt sexy når mannfolkene lager mat?

- Er du ikke opptatt av mat?

— Litt mer enn før. Nå har jeg forstått at jeg må være mer forsiktig med hva jeg har i meg.

- Hvis du kommer til en ny by, sjekker du hvor den beste restauranten er?

— Nei. Men det stoler jeg på at noen andre vet. Jeg synes sånne kinarestauranter er litt artige. De er veldig billige også. Billige og sunne. Jeg ser at mange studenter går dit, og det skjønner jeg. Og i Trondheim har vi begynt å selge masse sushi på Rema, vi måker ut sushi. Det har i perioder vært den største varegruppen på Rema i Trøndelag.

- Det ferskeste bildet i arkivet vårt av NorgesGruppen-eier Johan Johannson er fem år gammelt. Er det en bevisst strategi av deg og din familie å være åpne og tilgjengelige?

— Jeg og gutta har alltid likt oss på scenen. Husk at vi alle tre har vært trønderske mestere i rock, med tre forskjellige band. Det vil være unaturlig for oss å virke uten å synes, slik Johannson og mange andre har som motto. Jeg har respekt for det, men jeg forstår det ikke. Vi lever ikke så mange år, hvis vi skal holde på med noe som er artig og ikke vises, det forstår jeg ikke.

- I økonomiavdelingen vår sier de at du nesten ser lei deg ut hvis det kommer få folk på pressekonferansene dine?

— Det er sikkert rett. Jeg vil ha full sal!

- Hvorfor er ikke Petter Northug Remas frontfigur, han er trøndersk, ligner litt på deg og gjør ting enkelt og best?

— Vi kunne selvsagt ha gjort det, men det er andre som har ham, og vi skal være bevisste på hvor mye penger vi bruker på sånt. Vårt selskap sponser mange organisasjoner. Når det gjelder Rema, så bør vel de bruke mesterparten av pengene på å gå ned i pris. Rema sponser blant andre Rosenborg, og det er et kjempeløft. Masse penger.

- Du er Rosenborg-fan, og Rema sponser RBK. Hva hadde du valgt: alt du har opparbeidet deg eller tjue gode år på Rosenborgs midtbane?

— Jeg er ikke i tvil: Jeg angrer ikke på noe! Rosenborg er et lag med noen mennesker, men å påvirke og lage en kultur med så mange som vi er, det er noe helt annet. Jeg kunne godt ha tenkt meg å gjøre noen ting bedre, men angrer ingenting.