Boligprisene styres av tilbud og etterspørsel. Nå går prisene opp, særlig i Oslo og noen andre store byer, fordi det bygges langt færre boliger enn det er behov for. Vi som bygger boliger vil gjerne bygge flere og billigere boliger, men hindres av mangel på tomter og mengder av fordyrende krav.

Etterkrigstilstander

Situasjonen i dag ligner på den vi hadde rett etter krigen. Den gang var det også stor mangel på boliger. Mange unge måtte bo hos sine foreldre langt opp i voksen alder, og mange familier bodde i svært dårlige og midlertidige boliger i flere år. Den gangen var det materialmangel og gammeldagse byggeforskrifter som bremset byggingen. Løsningen ble å tenke nytt, og utvikle nye metoder som gjorde det mulig å bygge raskere, billigere og med mindre materialer. Vårt firmas grunnlegger, ingeniør Olav Selvaag, var en pionér i dette arbeidet, og bidro sterkt til at byggeforskriftene ble endret.

Uheldig innblanding

I dag er et rigid regelverk igjen en demper på boligbyggingen. Vi har materialer og teknologi, men en hengemyr av regler og forskrifter hemmer boligutviklingen og sørger for at boligmarkedet er i utakt med realitetene. Det bygges for få boliger i forhold til befolkningsveksten, og politiske reguleringer gir oss ikke lov til å bygge det folk vil ha. Når politikere nå skal utforme morgendagens boligpolitikk, bør de fokusere på hvordan det kan bli mulig å bygge mer bolig for pengene, ikke mindre. Skal vi klare å få fart på boligbyggingen, må det skje vesentlige endringer i måten det offentlige involverer seg i alle deler av byggeprosessen på:

1. Gi oss en helhetlig boligpolitikk

Alle er enige om at vi trenger å bygge flere boliger, men utbyggingen bremses av at en mengde offentlige etater kjemper for sine særinteresser. Boligpolitikken er fordelt på seks departementer og det finnes 23 offentlige innsigelsesmyndigheter. Samtidig er det ingen som tar eller har ansvar for å sikre boligforsyningen, og det er mangel på offentlig samordning. Vi trenger en egen boligminister som samler forvaltningen, og legger en langsiktig plan for hvordan boligproblemet kan løses. Dersom rammene tillater det, vil vi som bygger boliger ta vår del av ansvaret og sørge for at det bygges nok boliger til en fornuftig pris.

2. Reguler mer

Det er fortsatt nok tomter, men vi har et byråkrati som hindrer oss i å bygge på dem. Prosessen rundt regulering av areal til boligutbygging tar i dag for lang tid, og det er stort rom for skjønn. Oslo og flere andre store byer har ikke nok regulerte tomter. For å møte befolkningsveksten er det behov for kontinuerlig påfyll av nok tomter.

3. Hjelp kommunene

Flere kommuner ønsker ikke å legge til rette for økt boligbygging og befolkningsvekst. Vi mener at kommunene skal få beholde mer av skatteinntektene slik at de får økonomi til å vokse og bygge nødvendig infrastruktur.

Videre er det viktig at kommunene får måltall for reregulering av tomter, og pålegg om at de skal gjennomføre vedtatt politikk om fortetting rundt kollektivknutepunkter.

4. Bygg infrastruktur

For å sikre at boligbyggingen holdes oppe på lang sikt, må det også investeres tungt i infrastruktur. Folk flest vil bo i byer, og de store norske byene kommer til å trenge massive investeringer i alt fra skoler og sykehus til kollektivtransport og veier. Det må investeres massivt i ny infrastruktur som gjør det forsvarlig å bygge ut nye områder.

Folk ønsker å bo sentrumsnært og i tilknytning til kollektivtrafikk. Det er flere hensyn som taler for at vi bør kunne tilrettelegge for dette, blant annet hensynet til miljøet. Det er en forutsetning at infrastrukturen er på plass når det skal bygges boliger.

5. La oss bygge flere ett— og toromsleiligheter

Det er stor etterspørsel etter sentralt beliggende ett- og toromsleiligheter i Oslo, men bystyrets norm for prosentfordeling av leilighetsstørrelser, gjør at det er ikke lov å bygge nok av dem. To av tre som bor i indre by i Oslo bor alene, og mange studenter og enslige etterspør små, rimelige boliger. Selv om det er viktig med et mangfold av boligtyper og -størrelser i Oslo, er det viktig at kommunen tillater bygging av flere små leiligheter for å dempe trykket og prisene. Flere studentboliger og et bedre utleiemarked vil også kunne bidra til dette. Her må det offentlige bidra, for eksempel ved å bygge 5000 nye studentboliger.

6. La oss bygge det folk vil ha

Den største prisøkningen på nye boliger de siste årene skyldes nye offentlige krav og forskrifter. Folk må betale for alt myndighetene ønsker seg. Det er positivt at det tas grep for å heve standarden på boliger, men det er problematisk at alt kommer samtidig, og at en del av kravene synes unødvendige. Kravene gjør en leilighet som før kostet to millioner kroner hele 600 000 kroner dyrere. Det er mange som ikke har råd til å betale for dette. Noen av kravene bør fjernes for å holde prisene nede.

7. La betjeningsevnen avgjøre

Samtidig som det er blitt dyrere å bygge, har staten pålagt bankene å øke kravet til egenkapital fra null til 15 prosent. Det betyr at boligkjøpere må spare 300 000 kroner for å kunne kjøpe en bolig til to millioner kroner. For folk med vanlig inntekt er det ofte umulig å få lånt pengene de trenger, selv om de fint kunne ha betjent lånet. Hvis flere skal få mulighet til å komme inn på boligmarkedet bør man også forbedre BSU-ordningen og startlånsordningen i Husbanken.

Etter at Olav Selvaag hadde bygget sitt prøvehus på Ekeberg i 1948, på en tredjedel av tiden og til en tredjedel av prisen som var vanlig da, endret myndighetene reglene og lot sunn fornuft slippe til. Det bidro til løsning av etterkrigstidens boligkrise. Nå er det igjen på tide at myndighetene ser kritisk på regelverk, praksis og organisering. Med noen kloke grep kan man sette fart på boligbyggingen, og dermed bremse prisveksten som er en ulykke for mange.