Mandag 19. oktober i 1987 ble en av de mest dramatiske dager i nyere økonomisk historie. Denne «svarte mandagen» falt aksjemarkedet 22,7 prosent. Da Oslo Børs åpnet morgen etter, falt også vår børs 19 prosent. Dette ble starten på en nedgangsperiode i norsk og internasjonal økonomi. I Norge doblet arbeidsledigheten seg i 1988 og fortsatte å stige frem til 1992.

Dette hadde enorme ringvirkninger i blant annet boligmarkedet. Med skyhøy rente og dramatisk synkende boligpriser nådde boligmarkedet bunnen i 1992. På toppen kom skattereformen samme år som reduserte rentefradraget.

I 1992 startet oppturen både i boligmarkedet og norsk økonomi for øvrig. Ifølge Statistisk sentralbyrå har boligprisene i Norge steget med 270 prosent fra 1992 til 2011. Denne boligprisveksten er ikke unik. Vi har sett den samme utviklingen internasjonalt i denne perioden, men i motsetning til andre land i Europa og USA har finanskrisen i 2008 ikke slått inn i Norge i samme grad.

Boligbehov

I kjølvannet av finanskrisen har bolig— og eiendomsmarkedet krakket i deler av USA, Midtøsten og Europa. Den enorme veksten i boligpriser fra 90-tallet gjorde bolig til spekulasjonsobjekt mange steder. Spesielt tydelig har dette vært i land som Spania og Irland, hvor det i dag er et overskudd av boliger og fritidseiendommer.

Som mange har påpekt, er det norske bolig-markedet i ubalanse, kanskje til og med ekstrem ubalanse.

I Norge er situasjonen en annen.

Det er mye som tyder på boligprisveksten i Norge er drevet av reelle faktorer i økonomien, henholdsvis kostnader til boligbygging og en sterk urbanisering, i kombinasjon med Norges sterke oljeøkonomi.

En vesentlig faktor til boligprisveksten i Norge er et underskudd på boliger, samtidig at flere ønsker å bo. Eksempelvis er det i dag flere unge som disponerer egen bolig enn for 30 år siden.

I dag er det ubalanse i markedet med et for lite boligtilbud. I Oslo-regionen er behov for mange hundretusener boliger på grunn av sterk befolkningsvekst. Men boligbehovet gjelder ikke bare Oslo. Det gjelder også Stavanger, Bergen og Trondheim med flere.

Skifte i boligpolitikken

Etter andre verdenskrig var boligpolitikk på den politiske agendaen. Landet skulle gjenoppbygges, samtidig som befolkningen vokste. Norske boligbyggelag, OBOS og staten gjennom Husbanken spilte en sentral rolle.

Grunnlaget i boligpolitikken var det som er blitt kalt det norske selveierdemokratiet. Den enkelte skulle eie sin egen bolig. Boligbygging var subsidiert og husleier regulert. Bolig ble et offentlig ansvar, begunstiget indirekte gjennom fradragsrett for gjeldsrenter og lav boligbeskatning. Bolig var en nasjonal oppgave.

Imidlertid utviklet det statlig regulerte boligmarkedet seg til et system på overtid. En av de største endringene Willoch-regjeringen gjorde var dereguleringen av boligmarkedet. I 1981 fjernet man subsidier til Husbanken og husleie- og prisregulerende bestemmelser, samt frislipp av lån. Reguleringene hadde skapt et svart boligmarkedet, hvor man måtte betale en sum under bordet i tillegg til den faste prisen.

Boligmarked i ubalanse

Ifølge boligforsker Jardar Sørvoll har det siden 1990-tallet vært politisk enighet i Norge om at myndighetenes viktigste oppgave i boligpolitikken er å legge til rette for et velfungerende boligmarked. Staten skulle drive boligsosial politikk for de svakeste, mens alle andre var overlatt til markedet.

Et velfungerende boligmarked betyr at det er en balanse mellom tilbud og etterspørsel både i kjøpe og leiemarkedet. Som mange har påpekt, er det norske boligmarkedet i ubalanse, kanskje til og med ekstrem ubalanse. Tilbudet er for lite over store deler av landet.

Hva med de 97 prosentene?

Ubalansen i boligmarkedet, gjør det nødvendig å stille spørsmål om det er behov for mer boligpolitikk, eller i det minste en helhetlig politikk overfor boligmarkedet.

Den nylig fremlagt NOU fra kommunalminister Liv-Signe Navarsete fokuserte på den boligsosiale politikken som omfatter tre prosent av befolkningen. Men hva med de øvrige 97 prosent?

Boligmarkedet er et komplekst marked. Politikken og reguleringen av markedet utføres av en lang rekke aktører. Eksempelvis påvirkes boligmarkedet av Norges Banks rentepolitikk, Finanstilsynets krav om egenkapital, samferdselspolitikk, Stortingets lovgivning, lokale prioriteringer, tekniske forskrifter, krav til energi og miljø, utviklingen i økonomien og arbeidsmarkedet, samt utbyggere og boligkjøperes adferd.

Boligproblem i Norge

Realiteten i dag er at det i norske byer er svært vanskelig for ungdom og unge voksne å skaffe seg et sted å bo til en overkommelig penge. For mange unge med egen bolig og leid bolig utgjør boutgiftene en svært stor del av deres disponible inntekt. For single og par med barn med vanlige inntekter er det vanskelig og i enkelte tilfeller umulig å komme seg inn på boligmarkedet.

Dessuten vokser Norges befolkning raskt. Ifølge de mest radikale scenarioene fra SSB kan Norge allerede i 2030 ha 6 millioner innbyggere.

Derfor må boligpolitikk og hvordan vi ønsker at fremtidens boligmarked høyere på den politiske agendaen.

Vi må se helheten i boligproblematikken og erkjenne at vi har et boligproblem i Norge.