Økte klasseskiller, storstilt innvandring og omfattende privatisering. Det tror forskerne blir konsekvensen når de store etterkrigskullene nå blir pensjonister.

— Jeg tror helse- og omsorgssektoren vil knake i sammenføyningene fordi oppgavene blir for mange. Vi klarer det ikke uten en fortsatt høy innvandring og økende privatisering, sier samfunnsøkonom Alf Erling Risa ved Universitetet i Bergen.

Når regjeringen i dag legger frem statsbudsjettet for 2013 vil det bli varslet en betydelig økning i pensjonsutgiftene. Neste år fyller det første store barnekullet fra årene etter andre verdenskrig 67 år. De neste femten årene er det ventet at pensjonsutgiftene vil vokse fra 135 milliarder kroner til 200 milliarder kroner per år.

— Skal vi klare å løse de utfordringene vi står overfor kreves det en tallrik underklasse. Hvis ikke vil tjenestene bli for dyre og for få, sier NHH-professor og Ap-medlem Rolf Jens Brunstad. Han presiserer at dette ikke er et samfunn han ønsker.

Tsunami

— Jeg har fryktet det lenge, men tok mot til meg og gikk på NAV. Vet du? Jeg får mer i pensjon enn jeg tjener nå. Her starter min playgirl-tilværelse, altså. Men jeg kommer til å jobbe videre. Heldigvis kan jeg det, sukker den bergenske ordkunstneren lettet.

— Jeg har allerede prosjekter som går forbi dagen jeg fyller 67 år. Den grensen har ingen egentlig betydning, særlig ikke i mitt yrke, sier forfatteren.

— Bortsett fra at du får rett på en del goder du ikke hadde før. Og så folketrygden, da. Men honnørbillett på kollektivtrafikk har jeg fått siden jeg fylte 60. Bare ikke i Norge. I både Tyskland og England har jeg kjørt kollektivt og fått kulturtilbud til honnørpris i flere år, sier hun.

Hun synes en såkalte eldrebølgen utløser store og vanskelige spørsmål, men har liten sans for hvordan begrepet benyttes.

— Jeg sliter med retorikken som ligger i ordet eldrebølgen. Det er som man beskriver en tsunami av rulator-brukende mennesker som skal skylle inn over sykehjem og trygdeordninger. Og det er jo ikke sant. Samfunnet har sett dette i årevis, og begrepet blir en helt unødvendig skremselsretorikk. Mange er svært aktive og de har god helse, selv om de passerer 67-års alder, poengterer Lønnebotn. Selv om hun fyller 67 til neste år har hun ingen planer om å legge ned arbeidet.

— Og jeg skulle ønske for flere grupper at det var større mulighet til å fortsette i arbeidslivet dersom folk er i stand til det og behovene finnes, sier Lønnebotn.

Snu på hodet

Forfatteren mener vi må slutte å se på pensjonister ut i fra en rent økonomisk betraktning.

— Hvis vi kan snu på det representerer mange av de som fyller 67 år en solid erfaring i livet, og ikke minst i sine respektive yrker. Disse må kunne brukes til noe. Så hører jeg det blåses i de yngre aldersgruppene av slikt. Men jeg snakker ikke om å ta jobbene fra de unge. Jeg bare påpeker at mange av de ferske pensjonistene sikkert vil være gode å ha.

— Om det nå skulle vise seg at pensjonsutgiftene blir tunge å bære for norsk økonomi. Ville du være villig til å redusere på det du mottar som pensjonist?

— Det er et hypotetisk spørsmål. For dem som er minstepensjonister er det åpenbart at de ikke har det særlig romslig. Jeg liker å forholde meg til fakta enn å svare på tenkte problemstillinger.

Ikke på en kopp kaffe

— Gjør du noe annerledes etter at du fyller 67?

— Egentlig ikke. Men jeg holder ikke 12-14 timer på en kopp kaffe lenger. Nå blir det rundt halvparten.

— Og utenom jobb?

— Det går mye i ting som grenser inn til skriveriene. Slik som kryssord for eksempel. Der kan man fort lære seg nye ord. Jeg må uansett gjøre noe nyttig. Jeg liker å sy og strikke. Akkurat nå syr jeg julekort!

— Det høres eksklusivt ut.

— Ja, de er tiltenkt en engere krets. Og det stjeler lite tid å sy slike. Perfekt arbeid til Dagsrevyen.