Amerikanske forskere hadde forsøkt i mange år, men mente det var umulig å fremstille såkalte monodisperse kuler på jorden. De mente det bare kunne gjøres i vektløs tilstand i verdensrommet.

John Ugelstad på NTNU i Trondheim mente det måtte være mulig. Han grublet på problemet i sene nattetimer på slutten av 1970-tallet og fant løsningen. Han mente løsningen var svært enkel og fryktet at andre ville komme på det samme og sikret seg derfor patent.

Partiklene er ørsmå, 15 millioner av dem veier et milligram og kulene ligner nærmest på melk.

Finner benmargskreft

Kort tid etter gjennombruddet holdt Ugelstad et foredrag i USA. Der var det flere forskere som lurte på om han kunne gjøre kulene magnetiske slik at de kunne brukes til å separere celler. Ugelstad dro hjem og jobbet med det som resulterte i utviklingen av magnetiske monodisperse partikler ved SINTEF i Trondheim.

Kort fortalt går metoden ut på å gjøre partiklene paramagnetiske, det vil si at de bare er magnetiske i et magnetisk felt. Når dette fjernes blir partiklene igjen umagnetiske.

Spesiallegene Kjell Nustad og Gunnar Kvalheim på Radiumhospitalet ble sentrale i utviklingen av partiklene for medisinsk bruk. Allerede i 1983 kunne kulene tas i bruk på benmargskreft.

Metoden går ut på at man tar ut noe av den syke pasientens benmarg, man tilsetter de magnetiske kulene som trekker til seg kreftcellene. Deretter blir den friske benmargen ført tilbake til pasienten.

LCD-skjermer

Kulene brukes i dag i to varianter – magnetiske og ikkemagnetiske.

Til overflaten på de magnetiske kulene kobles stoffer som gjenkjennerfor eksempelbestemte celler og bakterier. Kulene med de påkoblede stoffene brukesblant annetnår det er behov for å trekke ut bestemte celletyper, for eksempelfra en blodprøve.

Blant bruksområdene erkreftbehandling, HIV-forskning, vevstyping ved transplantasjoner og DNA-studier.

De ikke-magnetiske kulene inngår i laboratorieutstyr og prosesser og brukes blant annet til å sikre at medisiner blir 100 prosent rene. De brukes også somavstandsstykker i flytende krystallskjermer, det vil siflatskjermer,i alt fra PC’er til stadionskjermer. At kulene er like store, gjør at bildene blir skarpe.

Solgt for 2,5 milliarder

I 1980 fikk Dyno Industrier lisens på bruk av metoden. Sammen med AL Industrier oppretter de i 1986 selskapet Dynal for å markedsføre de magnetiserbare kulene for bruk i biomedisin.

Dynal begynner å tjene gode penger i 1998. Men de norske investeringsselskapene vil ikke følge opp industrialiseringen og firmaet blir solgt.

I 2001 blir Dynal kjøpt av to svenske investeringsfirma for 1,3 milliarder, og solgt videre til det amerikanske farmasøytiske firmaet Invitrogen i 2005 for over to og en halv milliard kroner. Invitrogen har siden skiftet navn til til LifeTechnologies.

Ugelstadkulene har blitt gullstandarden innenfor biomagnetisk separasjon, under navnet Dynabeads. De produseres fortsatt på Lillestrøm.

  • Les mer om kulene og se video av hvordan de virker, på selskapets hjemmeside.