Det har vært litt av en uke.

Valget i Hellas sist søndag gjorde 80 prosent av parlamentsmedlemmene arbeidsledige. Hellas er nå på kollisjonskurs med både EU og Det internasjonale pengefondet og trues med utkastelse av euroen.

Uken sluttet med at den spanske regjeringen endelig måtte innrømme at landets bankvesen er i krise. Det er like før enda et land må be EU om hjelp.Spørsmålet er om politikerne i EU-landene skapte et lite monster som ingen helt forstår og som derfor kan fortære sine skapere. Hubris er gammelgresk for overmot, som brukes om mennesker utfordrer gudene.

Trojansk hest

Neste uke reiser Frankrikes nye president, Franois Hollande, til Berlin i håp om å lempe på den europeiske sparepolitikken. Men høyest på dagsorden står nok Hellas.

Hellas bli i dag sett på som en trojansk hest som lurte seg i eurosamarbeidet — og nå kan ødelegge euroen innenfra.

«Vi kan ikke tvinge Hellas til å forbli i eurosamarbeidet», sier Tysklands finansministere, Wolfgang Schäuble megetsigende.

Faller Hellas, står Portugal, og kanskje Spania, utsatt til.

Det er ikke tvil om at grekere og spanjoler har lånt altfor mye penger, hver på sin måte. Men spørsmålet er som kjent ikke bare om Jeppe drikker, men hvorfor Jeppe drikker.

Det grunnleggende svaret er at alle drikker. I økonomisk forstand er både privatpersoner, kommuner og staten potensielle alkoholikere. Fordi vi i verdsetter nuet høyere enn fremtiden, er lån fristende og desto mer fristende jo billigere de er.

Det var dette EU ikke tok alvorlig da euroen ble innført.

Nordeuropeiske banker overøste frem til finanskrisen i 2008 spanske entreprenører, greske forbrukere og regjeringen i Athen med billige penger. EU selv løftet ikke en finger.

Det resulterte i et kuppelhode i megaklassen.

Nå er det slutt og vel så det. Tyskland har insistert på en budsjettpakt som forplikter landene til å redusere gjelden (regnet som andel av BNP) i gode og dårlig år.

Den nye budsjettpakten kunne kanskje ha vært ganske bra hvis den hadde blitt innført samtidig med euroen eller helst en god stund før. Nå kan den vise seg å bli livsfarlig.

Ny tid

En valutaunion kan ikke bestå i det lange løp hvis det er tvil om at deltagerlandene vil gjøre opp for seg. Eurolandene er antagelig på vei mot en form for felles gjeldsansvar - kombinert med begrensninger og sentral kontroll på medlemslandenes pengebruk og spesielt låneopptak.

Det er logisk og fornuftig. Her går det faktisk an å tenke på tenke på Norge. Vi har en valuta i landet, men sterke begrensninger på hvor mye gjeld kommuner og fylkeskommuner kan ta opp.

Men ikke noe av dette gir på hva som bør skjer nå - når ulykken alt har skjedd.

Det er her budsjettpakten kan bli farlig. Hvis staten skal redusere underskuddet kraftig samtidig som privat sektor strammer inn livremmen, kan det gå galt.

Keynes liv og død

Økonomenes standardsvar, i hvert fall utenfor Tyskland, har lenge vært at når økonomien virkelig går utfor bakke, må staten og sentralbanken trå til. Hvelvet må åpnes.

I går brukte Citbanks sjeføkonom Willem Buiter et bilde hentet fra nobelprisvinneren Milton Fridman: - Bruk helikopter og spre pengesedler ut over det ganske land.

Selv Charles Dallara, tillitsmann for de private bankene som har lånt penger til Hellas, har denne uken sagt at sparepolitikken i landet, med ensidig vekt på raske budsjettkutt, har gått for langt.

Amerikanske og skandinaviske økonomer er oppdratt i Keynes tradisjon, basert på erfaringene med den høye arbeidsledigheten under depresjonen på 1930-tallet. I Tyskland er det annerledes. Den kollektive bevisstheten er snarere formet av hyperinflasjonen på 1920-tallet som ruinerte store deler av middelklassen. Tyskerne har ingen sans for Buiters resonnement.

Uansett: Når penger ikke finnes, kan et land ikke velge. Et land som har gitt fra sin egen sentralbank, slik eurolandene har gjort, er ikke lenger en fullverdig stat. Plutselig kan kreditten slutt, omtrent som for en bedrift eller lønnsmottager.

Der er Hellas, Portugal og Irland.

Rusmidler

Også keynesianere må innrømme at det kan det være risikabelt å møte for mye gjeld med økt pengebruk. Det er som å reparere etter en rangel: Det kan være den eneste effektive medisinen, men reparering kan fort utvikle seg til en livsfarlig vane. Ansvarlig krisebekjempelse fordrer disiplin og måtehold i årevis både før og etter.

Riktig politikk krever derfor evne til å holde to tanker i hodet samtidig. Man skal bruke gass nå - og love å bremse i morgen.

I Tyskland er det nesten umulig å selge en slik historie til velgerne. I Hellas, derimot, er politikken lett å selge, men har vist seg nesten umulig å gjennomføre i praksis.

Slik har det faktisk vært i svært mange europeiske land. Dette har Tyskland er klart blikk for - særlig fordi tyskerne risikerer å få regningen.

Ville knekke

Europeiske land har gjennom årtier, men særlig etter finanskrisen i 2008, akkumulert kolossalt med gjeld. Selv den tyske stat ville knekke sammen hvis den til slutt skulle overta ansvaret for gjelden i Hellas, Portugal, Spania, Spania, Italia og Frankrike.

Euroen er svært viktig for Tyskland, men statens finansielle bærekraft må ikke settes på spill.

Derfor har Tyskland insistert på en budsjettpakt som noen har betegnet som en selvmordspakt. Nesten alle EU-land kan bli tvunget til å føre en svært stram økonomisk politikk i årevis. Alle får leve med sin egen hodepine, selv om arbeidsledigheten skulle øke.

Slik er Europa låst fast i et forferdelig økonomisk-politisk dilemma.

Og hvis grekerne vil forbli på innsiden, må de følge ordre.