A-pressens oppkjøp av 36 tidligere stort sett borgerlige aviser i Edda Media kan bringes i havn på to måter: Enten ved at en del av disse avisene selges videre, eller ved at politiske venner av A-pressen får endret loven om eierskap som skal hindre at kontroll over mediene samles på for få hender.

Dette har hele tiden vært grunnen til at det er så om å gjøre for A-pressen å kvitte seg med TV2. De trenger sårt pengene fra salget for å kjøpe opp Edda-kjeden med alle de tidligere borgerlige avisene.

A-pressen kjører sitt løp, som om de var sikre på å ha makten med seg på en lovendring.

Lex Schibsted

Ifølge eierskapslovens § 9 kan Medietilsynet enten forby A-pressens oppkjøp av Edda-avisene, fordi eierandelen ved kjøpet overskrider en grense i flere områder, eller påby at A-pressen selger unna flere aviser.

Det skal vel ikke være slik at eierskapsloven brukes kun til å tukte Schibsted ved oppkjøp og fusjoner, slik det har skjedd gjentatte ganger – en "Lex Schibsted" – mens bestemmende politikere vifter en lovendring på plass, med tilbakevirkende kraft, så snart det passer A-pressen?

Bare kjeder

Noen kan smile til hverandre hvis borgerlige politikere, i sin iver for å ta Giske, blir støttespillere ikke bare for at statens NRK står tilbake som eneste norskeide fjernsyn her i landet, men også rydder vei for A-pressens erobring av tidligere borgerlige aviser. Dette er hva TV2-handelen åpner for.

Om A-pressens avisoppkjøp går i orden, kan den praktiske betydning riktignok bli mindre enn den symbolske. Storparten av norsk presse har forlengst fått trukket ut gamle politiske tenner og klør, og blitt kjedefilialer, mens loven om eierskap i mediene er forbikjørt av den tekniske utvikling. Lederskapet i A-pressen var en av Arbeiderpartiets absolutte nøkkelposisjoner. I dag er A-pressen en forretningskjede som de andre.

Tungt lastet

Vår tidligere sjefredaktør Andreas Norland ble flasket opp med Tønsbergs Blad, lenge regnet som Norges blåeste avis. Han kan ha et poeng med sine ord om saken til journalistenes fagblad: "Jeg vil ikke si det er tumulter på kirkegårdene i Vestfold, men det ville forundre meg om det ikke er en viss bevegelse".

Norland er bedre utstyrt enn de fleste til å merke vibrasjonene dersom en del veltjente redaktører, hans egen far blant dem, i Tønsbergs Blad og andre fordums erkekonservative aviser, roterer i sine graver ved budskapet om at det de levde for er oppslukt av A-pressen. De får trøste seg med, der de er, at en A-presse tungt lastet med gamle høyreaviser må bli mer utvannet enn noensinne, nærmest antiseptisk.

I kampen om de 36 Edda-avisene med tilbehør har A-pressen en rival, Polaris Media, en kjede med Adresseavisen i Trondheim som flaggskip. Polaris hadde et lavere bud, men kunne ha gjennomført kjøpet uten å komme i samme konflikt med eierskapsloven, og har derfor protestert mot at de ble forsmådd.

Sammensvergelsen.

Hadde handelen gått etter eierskapsloven slik den lyder i dag, skulle Polaris strengt tatt fått tilslaget. Edda-avisenes eiere hadde et alternativ til lovstridig kjøp fra A-pressen. Derimot var A-pressen på sin side tvunget til å selge TV2 til danske Egmont, fordi danskene var sikret forkjøpsrett.

Den retten var en presang som A-pressen og Egmont hadde gitt hverandre da de to i sin tid sammensverget seg for å skyve Schibsted til side som eier i TV2. Fra starten i 1992 hadde Schibsted vært en sentral eier i TV2. Schibsted ville hatt muskler til å holde TV2 på norske hender, og var interessert i dette.

Uvisst spill

Konsernsjefen i Polaris, Per Axel Koch, sier at de fortsatt ønsker å kjøpe Edda-gruppen. Om A-pressen spiller kortene feil, kan de bli sittende uten både Edda-avisene og TV2. A-pressens eiere, Telenor og LO, blir uansett spurt: Har det fremtiden for seg å selge fjernsynet ut for å kjøpe opp flere papiraviser? Har ikke de med de største krystallkulene spådd at papiravisenes lesere vil følge sine gamle redaktører på kirkegården?