Vigdis Hårsaker er eks-håndballspiller for både Byåsen og Larvik, men mest kjent er hun for å ha spilt 133 landskamper og scoret 337 mål for Norge.

Men nå er 30-åringen trafikklærer i Melhus, og sammen med samboer Inge Hanshus, som er lærer i ukedagene og trubadur om helgene, har hun blitt hektet på 60-tallet.

Rett og slett helt henført. Det er forelskelse, det er lidenskap.

Og hjemme kjører samboerparet full pakke. I alle fall i den ene stua – og litt til.

— Vi har to stuer med helt ulikt uttrykk, og vi liker begge to. Men det er 60-tallsstua som har mest sjel og personlighet. Det er den som er mest oss, sier Vigdis og Inge som også har begynt å blogge, som «mr and mrs 60».

— Lidenskapen for retro-interiør har blitt en hobby, og vi blogger for å få vise frem herligheten. Noe må jeg jo holde på med, siden jeg har sluttet å kaste ball, smiler Vigdis.

Felles prosjekt

Samboerparet kjøpte seg et hus i Sjetnmarka i Trondheim i februar år. 190 kvadratmeter fordelt på tre etasjer. Det ble mye å innrede for et ungt par, hvor hun kom fra sin 50 kvadrat lille, og slett ikke overmøblerte, leilighet på Nyborg på Byåsen, og han fra et rom i et kollektiv på Møllenberg.

- Vi ble helt overveldet over all plassen. Vi flyttet ut det vi hadde med oss, og det dekte liksom det ene hjørnet på den ene stua, sier Inge.

Så da var det bare å begynne å tenke innredning. Felles innredning.

— Det var egentlig veldig godt å starte med så å si to tomme flyttelass, sammen. Slik kunne vi helt fra starten forme vårt felles hjem, sier Inge.

— Men det har vært litt krangling innimellom også da, sier Vigdis.

— Ja, selvfølgelig. Men vi blir jo alltid enige til slutt, smiler Inge.

Retro-tirsdager

Men at de skulle ha en stue i gjennomført 60-tallsstil, og at det var den de ville innrede først, det var de helt enige om.

— Ja, vi begynte med 60-tallsstua, selv om foreldrene våre bare ristet på hodet. For det var kanskje ikke det mest fornuftige. Men det var dette vi hadde mest lyst til, det var dette som ga oss mest glede. Om det ikke var en riktig prioritering sett utenfra, så var det det for oss. Vi var så ivrige, sier Vigdis.

Og sammen med Inge, har hun hver uke siden innflyttingen kalt tirsdager for retro-tirsdager.

— Tirsdager er retro-tirsdag. Da møtes vi i Midtbyen og tar runden, til alle som selger gamle skatter. Og så er det auksjoner på Klett på torsdager, og loppis så mye vi orker, sier Vigdis.

Samboerne har kjøpt og kjøpt, og også arvet en del, og nå står 60-tallsstua helt ferdig. Tidsriktige blondegardiner, den obligatoriske negerdama på veggen, kasseroller fra emaljeverket Cathrine Holm; de er forresten Vigdis sine favoritter. En gammel radio og en like gammel platespiller.

Gjenbruk av hesjestaurer

Alle detaljer stemmer. På hylla under salongbordet i teak ligger det gamle magasiner fra 60-tallet, og kaffen serveres i serviset Daisy fra Figgjo. En absolutt Inge-favoritt.

- Jeg kaller Daisy elskerinnen min. Se på disse utrolige koppene, til å bli glade av!

Inge og Vigdis har tatt det helt ut, og de elsker det.

Og nei da, de er ikke vanskelige å be; de tar gjerne på seg klær fra samme tiår når fotografen ber om det. For klærne som henger i stua er ikke bare dekor, de er kjøpt for å brukes.

Lever et dobbeltliv

Men det er ikke slik at Vigdis og Inge lever i feil tiår bestandig.

De lever et dobbeltliv, hvor 60-tallet har fått plass i den ene stua. Den andre stua er innredet slik som de fleste 30-åringer har det.

Her er det lyst, langt mer minimalistisk og mer stramt innredet. Men også her ser vi spor etter samboerparets huslige kreativitet.

Inge er fra gård i Soknedal, og av gamle hesjestaurer kan mye lages.

Som en trapp til å henge håndduker på til badet, et klesstativ på soverommet og på stua har to potetkasser snudd mot hverandre med staurer i mellom og hjul under, blitt et selvlaget bord med særpreg.

Og den gamle låvetrappa hjemmefra er hylle med plass til flere bilder, på alle trinn.

- Det er jo ekstra stas at det kommer fra hjemgården min, slik har vi med gården til byen på vår måte, sier Inge.

Vigdis sitt verdensrom

Også en gammel industrilampe har Vigdis og Inge laget selv, sveiset sammen av en gammel utelampe en kollega av Vigdis kom med, og et gammelt, rustent rør.

Den står på et av rommene oppe som er mest Vigdis sitt, og som kalles Verdensrommet.

Gammelt skolekart på veggen, en arbeidsplass og viktigst: En dagseng fylt at deilige, fargerike puter og myke saueskinn, og på hyller er det bøker og te.

Det er hit Vigdis trekker seg unna, det er i alle fall det som er planen at hun skal gjøre. Når hun bare får ro på seg, etter hvert.

Vigdis og Inge har godt med plass, og alle rom i huset har sitt særpreg.

Men det er helt klart stua fra 60-tallet som er det mest unike, og Vigdis og Inge forsikrer oss om at stua ikke er noe museum. Det er en stua som så absolutt er i bruk.

Godt å komme hjem

- Men hva er det med 60-tallet som er så fascinerende, for to som ikke opplevde det selv?

— Det er jo alt! Jeg elsker rausheten, at det ikke var «less is more» som det er nå. Det var å kjøre på. Det er fargene, det er klærne, og musikken, selvfølgelig, sier Inge som har sitt eget øvingsrom fullt av trommer og gitarer like innenfor 60-tallsstua. Inge jobber som lærer de tre første dagene i uka, men så er han to dager hjemme for å øve på musikken og forberede helgeoppdragene.

— Da er jeg alltid i denne stua, forsikrer Inge.

Stua som er et resultat av felles lidenskap.

— Du må være glad for å komme hjem, og det er du selv som er ansvarlig for at du er det. Vi har gjort vårt, og skapt et hjem som vi virkelig gleder oss til å komme hjem til, sier Inge, og Vigdis smiler seg enig.

Begge sittende i en oransje sofa, nippende til kaffe i kopper med store, oransje blomster på.

— Det er jo litt morsomt å se reaksjonen på de som kommer på besøk, for det er litt slik at enten liker de 60-tallet, eller så gjør de det ikke, sier Vigdis.

Men om noen ikke liker det, så er det helt greit. Det eneste som betyr noe for mr og mrs 60 er at huset i Sjetnmarka har blitt deres drømmehjem.

Følg Aftenposten Bolig på Facebook