Jo da, interiørpsykolog Tone Solli merker at for mange er oppussing en opplevelse av stress. Men når nordmenn bruker 50 milliarder kroner på oppussing i år, gjør det oss til europamestere i pengebruk innen denne grenen. Da er det kanskje en indikator på at en del er lystbetont.

Solli påstår ikke at arbeid med interiør kan kurere alvorlige problemer, men det kan bedre den mentale helsen hvis prosessen er god.

— Hvis det er en kreativ prosess hvor man utforsker og tenker funksjoner og hvordan vi ønsker å leve, hva vi liker å gjøre, forteller og hører på hverandre og har et felles mål kan oppussingen ha denne funksjonen, mener Solli.

Da er det viktig å se mulighetene, fokusere på den lystbetonte delen av arbeidet, ikke på oppussing som statusheving eller stressmoment.

Få leken inn i prosessen, og få alle til å delta. Det skal ikke være slik at én maser og én utfører arbeidet.

Byttet beite

Tone Solli er spesialist innen klinisk familiepsykologi, og har jobbet mye med barn, ungdom og rusmisbrukere. Hennes fascinasjon av rom fikk henne til å bytte beite, og nå jobber hun som interiørpsykolog på fulltid. Hun ønsket å dele opplevelsen av å skape levende rom med flere. Hun synes også at det å være på folks hjemmebane og ikke på et kontor bringer samtalen et hakk videre.

Hva gjør en interiørpsykolog?

— For det første prater jeg med kundene for å finne ut hva de egentlig vil ha, og hvorfor de ønsker det de ønsker. Jeg hjelper folk med alt fra de luftigste drømmer og ned til de minste detaljer, sier hun og fortsetter:

— Jeg stiller veldig åpent, og skiller ikke interiørløsninger og det personlige. Jeg bidrar med hele prosessen. Folk er en helhet, de lever jo i dette. Jeg leter mer i dybden, og er obs på at alles stemmer når frem, også de som i utgangspunktet ikke er «så interessert i dette med interiør».

Er kunden nyseparert og skal finne et nytt, mindre sted å bo, hjelper hun til med hele den også delvis triste prosessen, ikke kun ny innredning. Ved å lytte til hvordan kundene ønsker å leve, kan planene om stor ombygging ende med at den beste løsningen egentlig er å kvitte seg med ting, male litt og ommøblere. Er kunder uenige om hva de vil, prøver hun å finne de forskjellige egenskapene og hvordan de kan fungere i et teamarbeid.

— Når man tenker teamarbeid i arbeidslivet, skal det bestå av folk med forskjellig kompetanse. Slik kan man tenke i parforholdet eller familien også. Få øynene opp for hverandres egenskaper og utnytt dette positivt, ikke bare tenk uenighet, sier hun.

Det rare er at det ofte er den som er mest uinteressert, som blir mest fornøyd når det er ferdig.

Sosiale løsninger

Hun beskriver også jobben sin som å hjelpe folk til å gjøre gode interiørvalg sammen. Dette kan igjen utvikle relasjonene til beboerne, mener Solli.

— En familie jeg jobbet sammen med formidlet at det å være underveis hadde fått en ny betydning, og at det hadde vært så gøy med fellesskapet som oppsto i familien under arbeidet. Her løste vi ønsket om ny spisestue ved å skape et multifunksjonelt rom som fungerte som arbeidsrom og oppholdsrom for alle sammen. Med et langbord og fire sofaer som kunne settes sammen til en kosekrok, eller brukes hver for seg. Her kunne familien møtes og motta gjester. Det ble et sosialt rom som åpnet for flere relasjonelle sammenhenger enn en tradisjonell spisestue.

Uavhengig av trender

Solli understreker at trender ikke har vært noe viktig tema når hun og kundene jobber sammen.

— Jo mer man tenker ut fra behov og ikke trender, jo mer forskjellige blir hjemmene, sier hun.

- Trender og design i interiørbladet kan bli litt for homogent, mener Solli. Hun opplever at folk vil ha noe eget, at de ikke går i flokk etter de samme tingene.

— Du kan jo kjøpe deg et hjem i ferdig stil, men du vil vel føle deg fremmed hvis det ikke er deg, sier hun.

— Følger man tankegangen om at man skal designe et hjem, blir det trist likt.

Hun mener folk tør mer når hun er med på laget, og hun har knyttet til seg håndverkere som liker spesielle utfordringer. Ting som er gjort tusen ganger før er lite spennende.

— Forventningsbrudd, å gjøre noe annerledes, virker ofte vitaliserende, mener hun. For eksempel å bruke ting der det normalt ikke hører hjemme; et gammelt kjøleskap i stuen, varm dusj i hagen eller kinoseter rundt spisebordet.

Jeg utfordrer folk til å tenke større enn de ville gjort i utgangspunktet. Jeg leter frem kundens personlige behov og uttrykk og hjelper dem til å finne ut hva de egentlig vil ha. Her kommer min bakgrunn som psykolog og mine samtaleerfaringer inn i bildet, sier Solli.

Hun innrømmer imidlertid at det blir mye eksperimentering i eget hus, en sveitservilla fra 1897 i Bergen sentrum.

— Det hender folk feiger ut når drømmene skal realiseres i praksis, og det er trist. I vårt hus kan vi gjøre hva vi vil og ta drømmen helt ut.