Hjelseth er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU i Trondheim, og har sett seg lei på statusjaget det han kaller «treningshysteriet» har ført med seg.

— Det er bra at folk trener. Men jeg er skeptisk til at trening blir gjort til alle tings fundamentale målestokk, sier han.

Vinne, ikke delta

Hjelseth mener trening ikke lenger er bare en investering i bedre helse, men også en måte å synliggjøre egen vellykkethet på.

— Det å yte i fysisk aktivitet av ulike slag er noe som gir høy prestisje – også i kretser som ikke har brydd seg særlig om det tidligere.

På første halvdel av 1980-tallet var han selv en aktiv del av joggebølgen.

— Jeg løp langløp selv, men da var målet å fullføre. Det var mye viktigere å delta enn å vinne, forteller han.

I dag opplever han at hvor fort du går Birken avgjør hvor langt du kan komme i næringslivet.

— Sammenhengen mellom sosial status og helse forsterkes i stedet for å avta. Treningsregimet har ikke nådd like langt inn i yrkesgrupper med lavere sosial status. De som verken har tid, lyst eller råd til å trene på samme måte konfronteres nå i større grad med personlig nederlag.

Les også:

Ekspertavhengige

Hjelseth understreker at folk gjerne må trene, men at de ikke trenger å markedsføre det.

— Spørsmålet er hva man knytter prestisje til. Samfunnet har alltid vært «kom og se på meg», men for to-tre generasjoner siden var det pondus og sigarføring som var statusmarkører i næringslivet. Blant de intellektuelle var det hodet status var knyttet til, men nå er det kroppen. På mange måter er kroppen blitt alt.

Også trenden med å bruke personlig trener knytter han til status.

— I vår tid er vi blitt veldig avhengige av såkalte ekspertsystemer. Vi må veiledes av ekspertinstanser for å kunne gjøre ting på riktig måte, enten det er trening, barneoppdragelse eller matlaging.

Les også: