Bak gitter skal ekssjefen i Store Norske Spitsbergen Gruvekompani på Svalbard, sitte i julen og sone fengselsstraff for korrupsjon. Han har tilstått det han er dømt for.

Etter soningen venter et liv som gjeldsslave. Han er også dømt til å betale en bot på fire millioner, og skylder fra før 12–13 millioner kroner etter tap på tre næringsprosjekter i Finnmark. Inkludert i denne gjelden er det fatale lånet på fire millioner fra avdøde skipsreder Atle Jebsen. Et lån som rammes av den nye korrupsjonsloven.

— Næringssatsingen har kostet meg mye, men har også gitt meg veldig mye, bedyrer Hermansen.

Ifølge dommen mottar han årlig pensjon og godtgjørelse på to millioner kroner. Med et fortsatt lavt rentenivå vil han holde seg flytende.

— Jeg har jævla mye gjeld, og jeg løser ikke dette i morgen. Men ved siden av pensjonen er jeg jo i full jobb. Og jeg er ennå ung.

- Så næringslivet vil fortsatt ha deg?

— Vel, en del styreverv har jeg mistet, men jeg har også fått noen nye.

Femtitall selskaper

Et verv Hermansen neppe er lei for å ha mistet, er styreledervervet i Troms Kraft, der de nå savner noen milliarder. Deres svenske datterselskap, Kraft & Kultur, er under etterforskning av svenske Økokrim etter at det ble kjent at selskapet har 1,5 milliarder kroner mindre i inntekter enn det som er regnskapsført.

— Vi reagerte på etterslepet i faktureringer og bad revisor se på det. Men de kom tilbake og sa det var greit, forklarer den avgåtte styrelederen nøkternt.

Hermansen gikk av i desember i fjor. For Tromsø kommune og Troms fylkeskommune, som eier Troms Kraft, betyr skandalen smalhans de kommende år.

Hermansen har vært styreleder i et femtitall selskaper og stiftelser og har fortsatt rundt ti å styre med. På Vestlandet er han mest kjent for sin tid som sjef for Odda Smelteverk, sin gjesteopptreden hos Carl Fredrik Seim i Mjellem & Karlsen, og for å ha lånt penger av den bergenske skipsrederen som sto for kullfrakten fra Svalbard.

- Lurer på om det blir akevitt til ribben julaften

Den gamle gruvesjefen stirrer på et kullportrett av seg selv. Det står i en bokhylle på det fem kvadratmeter lille kontoret i Grønnegaten i Tromsø. Portrettet er tegnet av Olav Storø og heter "Født fri".

Så spent er han at han allerede har besøkt fengselet og gjort seg litt kjent med forholdene for de 60 fangene som er sperret inne der.

— Å søke om permisjon i julen kommer ikke på tale. Det blir for tidlig. Jeg har tenkt å følge alle regler, og oppføre meg som en mønsterfange.

Hermansen retter seg litt opp i den slitte kontorstolen.

— Men jeg lurer på om det blir akevitt til ribben julaften.

Den siste tiden beskriver han som "uvirkelig og for jævlig".

— Jeg jobber sterkt med å bevare gleden over livet, kulturen og naturen rundt meg.

— Hvorfor anket du ikke straffeutmålingen?

— I min alder har jeg ikke tid til å skyve på dette. Jeg vil ta min straff, gjøre opp for meg, og bli ferdig med det.

- I dag blir det ein kjæmpedag

Det er for lengst blitt bekmørkt i Tromsø. Hermansen vil neste dag vise oss smien på Furuflaten i Lyngen, som er hans andre hjem. Denne bygden i Nord-Troms er stappet med gründere og bedrifter som vinner gasellepriser i Dagens Næringsliv.

ENKLE FORHOLD: Det er ingen ekstravaganse i smien til Robert Hermansen på Furuflaten i Lyngen. Enkelt levde han også på Svalbard med brødskive og kalde fiskekaker til middag om hverdagene.
Roar Christiansen

Smien, som ligger i sjøkanten, var noe Hermansen fikk som gave, om han bare ville rydde opp i alt rotet rundt den. Det har han gjort, og fylt den med bøker, permer og papirer fra gulv til tak, verktøy, dreiebenk, lekedyr fra ungene, vedsekker, en salong og en grue med skikkelig bål.— Han slitne karen du møtte da vi forlot kontoret ditt i Tromsø i går - hva ville han?

— Han ville ha noen råd ..., men hadde faktisk bedre råd å komme med selv.

- Råd til deg?

— Ja, han hadde en del erfaring fra fengselet og fortalte hva han selv gjorde: "Kvær morran æ våkna, sa æ tel mæ sjøl: I dag blir det ein kjæmpedag."

- Ble du sparket som styreleder i Bymisjonen i Tromsø?

— En slik organisasjon er avhengig av hundre prosent tillit, og kan ikke ha slike som meg i styret. Men forholdet til ledelsen og de ansatte er like bra. I Tromsø er det høyt under himmelen, og ikke noen heft å ha en agnostiker som styreleder.

Samme begrunnelsen hadde Kreftforeningen for å kvitte seg med ham som nestleder i styret.

På Svalbard er Robert kommet på sokkel. Bysten, som er laget av Per Ung, ble avduket i friluft mens han ennå var helt. Nå er den plutselig blitt en aparte turistattraksjon som lever på vent. I sør snakker han jevnlig og lenge med sin lillebror Tormod, som har vært Telenor-sjef og mye annet viktig.

Rødt skjegg

Sammen med sine foreldre og to søstre måtte brødrene være med å bygge det bittelille huset i skogen i Botne i Vestfold, der de vokste opp.

— Min far fikk kjøpt et par tørrgraner på rot. Hele familien var sammen om å bygge. Det ble til et kjøkken og en stue hvor alle sov. Og enda var det plass til venner.

For Robert og Herman ble oppveksten en konkurranse i tid og centimeter.

— Tormod var hakket tøffere i det meste, men jeg tror ikke han noen gang tok persen min i høyde. 1,73 meter med saksestil står der fortsatt som familiens høyderekord. Men i skibakken var Tormod helt rå. En virkelig krafthopper, som vektla stilen ekstremt lite, og som ikke trakk seg i svevet før han gikk på trynet. Men det hendte faktisk at han også sto på lengder over 70 meter. Som voksen gikk han til topps i byråkratiet, og var en periode statssekretær i Finansdepartementet.

Også Robert fikk en kort politisk karriere i kommunestyret i Trondheim. Med rødt skjegg og rød politisk overbevisning var det her han fikk tilnavnet Røde-Robert.

Det neste lange stoppestedet var Sydvaranger Gruve i Kirkenes. Her startet han som gravemaskinkjører, ble arbeidsleder, overingeniør og vedlikeholdssjef, før han i 1977 ble øverste sjef og tilbudt den gedigne direktørboligen i sveitserstil. Men der nektet han å flytte inn.

— Jeg ville ikke at ungene skulle vokse opp i noe så eksklusivt.

- Jeg er full av beundring for det konen har fått til

Det var her i grensebyen til Russland han også møtte sin kone, Anne Cathrine Rorholt. Hun er utdannet filosof fra Frogner, og har i 25 år jobbet som generalsekretær for Norske Reinsdyrsamers Landsforbund. De har vært samboere, men har aldri bodd skikkelig sammen. Likevel har de klart å lage døtrene Mia (21) og Solveig (18). De tre jentene bodde i Tromsø, både når Robert var i Odda og på Svalbard.

Robert innser at mye ansvar har falt på konen opp gjennom disse årene. Han ser ikke bort fra at et samliv uten hverdager kan ha vært viktig for at det tross alt har gått så bra.

— Jeg er full av beundring for det konen har fått til, og er bare takknemlig for å få lov å være med.

Like fint snakker han om sine kompiser fra gruven og puben på Svalbard, men bruker da et røffere språk.

— Ingen der nedverdiger seg til å pludre med innholdsløse klisjeer. Da jeg møtte arbeiderne i gruven på Svalbard, spurte de: "Ka i hælvete gjør du her? Har du ikkje nåkka å hold på me på kontoret?" Det var deres måte å si at det var hyggelig å se deg.

- På smelteverket skulle vi holde oss unna kvinnfolk

Hermansen mener at ledere må skjønne de sosiale kodene for å lykkes.

— Ingen arbeidere forlater pauserommet om sjefen kommer inn. Skal de begynne å jobbe igjen, er det sjefen som må komme seg ut. Det handler om elementær selvrespekt.

Hermansen bygget på samme erkjennelsen da han i 1986 kom til Odda Smelteverk, etter å ha vært disponent i fem år ved gruveselskapet LKAB i Narvik.

HELTEN: Han var kulldriftens redningsmann og Svalbard-folkets store helt. Sørpå har han opplevd å bli utskjelt på gaten. Men her nord har jeg ikke opplevd at noen har snudd meg ryggen, sier Robert Hermansen.
Roar Christiansen

I Odda var det mange tørste arbeidere. Den nye sjefen måtte derfor foreta visse justeringer av hverdagen til en del ansatte.— Vil ble enige om noen enkle regler. På smelteverket skulle vi holde oss unna kvinnfolk og brennevin. I hvert fall i arbeidstiden.

I Odda gikk Røde-Robert i 1. mai-tog, og dukket senere opp i en nøkkelrolle i en av Frode Gyttens fortellinger fra Murboligen i boken "Bikubesong". Dessuten kjenner Robert seg godt igjen i en sosialdemokratisk direktørfigur i en av Kjartan Fløgstads bøker, og i Torill Brekkes roman "Sølvfalken".

— Jeg var forresten samboer med Torill Brekke ett år. Det skapte nok litt furore blant borgerskapet i Narvik. Hun var leder i AKP (m-)l, og var et meget fornuftig menneske.

Robert mener norske direktører burde vært sendt på kurs i skjønnlitteratur.

— Man får mye større menneskekunnskap og mentalt overskudd av å lese skjønnlitteratur enn bøker om ledelse, som stort sett er grei hverdagsfilosofi, men som ikke gir deg noe som helst.

Trodde på Seim

For snart ti år siden ringte eks-statsråd Grete Knutsen (Ap) og spurte om han kunne tenke seg å gå inn som styreleder i verftet Mjellem & Karlsen, som forretningsmannen Carl Fredrik Seim hadde kjøpt.

— Seim ville selge verftseiendommen inne i byen og bruke pengene til å etablere et nytt verft lenger utenfor byen. Jeg har sett en del rasjonelle skipsverft i Asia, og så her for meg muligheten for bygge et av verdens meste effektive skipsverft utenfor Bergen.

- Så du trodde på Seim?

— Ja, men det var før jeg fikk høre om kjøp av dyre biler og leiligheter, og jeg rakk jo ikke å få tenke på det nye superverftet. For Mjellem & Karlsen trengte straks 30 millioner for å unngå konkurs, og jeg spurte Seim om han klarte å skaffe pengene. De kom aldri, og jeg måtte gå rett til skifteretten etter mitt første styremøte, mens Seim måtte gå i fengsel.

Atskillig hyggeligere har det vært å sitte i styret i Troms IL. Roberts viktigste jobb i styret var å få Per-Mathias Høgmo tilbake som trener. Nå gir han Høgmo og Trond Mohn hovedæren for fotballklubbens suksess og sølvplass i elitedivisjonen.

— Høgmo er et kulturmenneske som får grupper til å jobbe sammen, og som har tanker med det han gjør som strekker seg langt utover fotballen. Trond Mohn har bidratt med langt mer enn penger. For hele Tromsø har disse relativt beskjedne beløpene betydd en anerkjennelse og tillitserklæring som vi her nord ikke er bortskjemt med. Det er Mohn og Høgmo som har skapt det nye TIL.

Robert hadde vært styreleder i ti år da han i 1999 selv overtok som sjef for Store Norske. Selskapet hadde kniven på strupen etter en mannsalder med stadig større subsidier. Planen til Hermansen vår å effektivisere driften og mangedoble produksjonen. Med færre, men bedre skolerte, gruvearbeidere og nye, store maskiner gjorde han driften til en økonomisk gullgruve med solide utbytte til staten som eier.

Alt var bare en festinntil han som 70-åring ga seg i 2008. Da overtok en ny ledelse. De skulle barbere kostnadene og bestilte en rapport fra konsulentene i Pareto. Der ble det påstått at en avtale med Kristian Jebsen Rederi, som hadde fraktet kullet fra Svalbard i 40 år, var uforståelig overpriset. Kontrakten var inngått rundt århundreskiftet, uten anbudskonkurranse, og ble reforhandlet med Jebsen i 2007.

Hermansen avviser at kontrakten var overpriset.

— Atle Jebsen var en svært viktig samarbeidspartner for den store satsingen da jeg overtok. Til så store mengder kull trengte vi mye større skip, og den risikoen tok Jebsen.

— Men hvorfor låne private penger av en så tett forretningsforbindelse?

— Det var naturligvis en tabbe. Jeg fortalte Atle om prosjektene mine i Finnmark, og det var han som tilbød meg å låne penger. Dette burde jeg selvfølgelig orientert styret om, men etter forslag fra ham ble vi enige om å holde dette for oss selv, sier Hermansen.

Det ble ikke avtalt noen nedbetalingsplan, bare at rentene skulle ha markedspris.

- Jeg har brutt loven

Det er dette lånet han er dømt for. Økokrim forhørte han om 20 andre punkter, og de siktet han for fire. Alle disse forholdene ble imidlertid henlagt.

- Jeg har brutt loven, men er ikke korrupt, slik vanlige folk oppfatter begrepet. Korrupsjon krever at det er en motytelse. Noe slikt var det aldri snakk om mellom Atle Jebsen og meg.Jebsen-rederiet aksepterte en bot på fire millioner, men vil slippe unna med 400 000 kroner om ikke andre ulovligheter bli avdekket i løpet av en prøvetid på to år.

En mann kommer inn i smien og går bort til Robert, og tar rundt begge hendene hans og blir stående slik uten å slippe.

— Æ lurte bare på kor ti du sku' begynn' på ferien?

Svein Hamvik og de andre naboene på Furuflaten er bekymret for fengslingen og fremtiden til sin gode kompis.

— Jeg skal inn nå på mandag. Da skal jeg ta min straff. Men jeg er litt usikker på om jeg har det store forbedringspotensialet.

robert047 copy.jpg
ROAR CHRISTIANSEN
ADVENTSTID: Lyngsalpene i adventstiden er ikke mulig å glemme. Den brede fjorden åpner opp for himmelens blå lys, som reflekteres i snøtoppene og gjør det bare enda mer trolsk.
ROAR CHRISTIANSEN
TIL KNES: Den rekordhøye vannstanden holdt på å bløtlegge smien til Robert Hermansen, som selv ble stående til knes i vann.
Roar Christiansen