— Til tross for politiske konflikter mellom Jens Stoltenberg og Trond Giske, har de alltid hatt et ryddig og OK forhold. Stoltenberg ser på Giske som en faglig dyktig statsråd. Men jeg er overrasket over at han ikke har satt Giske tydeligere offentlig på plass i saken om TV2-salget, sier den mangeårige pressemannen Thor Viksveen, som sist høst utga boken "Jens Stoltenberg. Et portrett".

- Det er typisk Stoltenberg å operere slik. Han lar fagstatsrådene drive på veldig lenge før han setter foten ned. Det ligger en klar politisk uenighet mellom ham og Giske om statlig styring av selskaper. Men de aksepterer hverandre og hverandres roller, sier Viksveen.

Massiv kritikk

Statsråd Trond Giske er utsatt for massiv kritikk fra mange hold. Høyres Jan Tore Sanner mener at Giske har løyet i sine tekstmeldinger til Telenor-leder Harald Norvik. Til gjengjeld får Giske åpen støtte fra SV, Senterpartiet og krefter på venstresiden i Ap og LO.

- Vi på venstresiden forventer at våre politikere følger opp fellesskapets interesser og ikke overlater alt til markedet og byråkratiet, sa den mektige lederen av Fagforbundet, Jan Davidsen, til Dagsavisen i går.

— Har Giske støtte fra brede lag i folket for sine forsøk på å stanse TV 2-salget?

- Ja. Det er jeg sikker på, sier Senterpartiets parlamentariske leder, Trygve Magnus Slagsvold Vedum.

Den største dramatikken denne uken har knyttet seg til hva som ble sagt rundt et nachspielbord på Lorry, til hva som sto i to tekstmeldinger, og ikke minst til hva slags forhold det nå er mellom Giske og statsministeren.

Uvante roller

Men like oppsiktsvekkende, i et historisk perspektiv, er også de uvante rollene som nå blir spilt av aktører som A-pressen, LO og det sterkt forandrede gamle televerket, Telenor.

- At A-pressen skulle selge et nasjonalt TV-selskap ut av landet, hadde i et 1970-tallsperspektiv vært omtrent like naturlig som at Norges Bondelag skulle kjempe gjennom fri import av landbruksprodukter, eller at SV skulle forby skoleungdom å gå med palestinaskjerf, sier historieprofessor Einar Lie ved Universitetet i Oslo.

— LO-lederen Konrad Nordahl og redaktør Martin Tranmæl, to av strategene bak oppbyggingen av A-pressen etter krigen, kunne neppe ha forestilt hva som nå skjer.Også LO har fått en langt mer komplisert og sammensatt rolle, påpeker Lie.

- LO er blitt en sterk, finansiell aktør, med eierskap i mange selskaper. Enten de vil det eller ikke, ender de fagorganiserte på begge sider av de kapitalismens skillelinjer. Historisk er det høyresiden i politikken som har vært klart mest opptatt av å ta vare på selskapsorganenes integritet. LO har ikke på samme måte vært opptatt av slike formaliteter. Men LO-leder Roar Flaathen må selvsagt være det som del av eierkonstellasjonen bak TV 2-salget, sier Lie.

De twitres

— Arbeiderbevegelsen ble bygget opp som en institusjonell motmakt til markedet. Når LO i stedet ender opp som en markedsspiller, blir tingene unektelig annerledes, sier professor Rune Slagstad. Han merker seg også en viktig endring i kommunikasjonsformene.

- Det er ikke lenger slik at noen snakker sammen. De twitrer forbi hverandre på Lorry.

I 1998 utga Slagstad boken ”De nasjonale strateger”. Der ble Harald Norvik, Telenor-styrelederen og den tidligere Statoil-sjefen, nevnt som en av de fire sentrale ”markedsteknokrater” i omstillingen av det norske sosialdemokratiet. De andre tre var Einar Førde, Gudmund Hernes og Tormod Hermansen.

- Norvik ser ut til å ha seiret over statsråd Giske?

— Ja, og dette er helt i tråd med den nye staten som de fristilte sosialdemokratene sto i spissen for fra 1980-tallet, sier Slagstad.