- Hva ble du mest overrasket over?

— Når jeg ser meg selv slik utenfra, tenker jeg først: hjelp! Det er mye informasjon. Det er jo ingen hemmeligheter, men det er to ting som slår meg.

Det første er at det som ligger på nett går aldri ut på dato. Jeg har en gammel myspaceprofil som jeg ikke har slettet fordi jeg har glemt passordet. Men folk som kommer forbi den, vet jo ikke at den ikke er aktiv. Nettet skiller heller ikke mellom det jeg sa som engasjert 17-åring på Utøya og innlegg på Stortinget ti år senere.

Det andre er at publikum i dag er todelt. Du har dem som har hatt en nettidentitet «hele livet» og dem som oppretter en som voksen. For politikere er det blitt vanlig å opprette facebookprofil og twitterkonto for å formidle politiske budskap. Disse er ofte veldig profesjonaliserte. Jeg hadde en nettidentitet før jeg ble heltidspolitiker. Jeg har ikke endret på min facebookprofil siden heller. Jeg synes det er dumt hvis opptreden i sosiale medier blir for profesjonalisert. Hos noen er det nesten som å lese i partiprogrammet. Da ser det bare ut som du ikke har personlighet.

- Fant de noe du ikke ønsker skal være tilgjengelig?

— Det hadde vært greit om Studvest hadde slettet det bildet av meg fra 2002, der det ser ut som jeg har kromosomfeil. Men det er utelukkende av forfengelighetshensyn.

Ellers er det jo noen rare ting som dukker opp, av interne spøker og sånn. På Facebook står det blant annet at jeg er gift med en jente jeg kjenner. Vi «giftet oss» på Facebook etter at hun var en av de som kjempet og fikk gjennom den nye ekteskapsloven. Og vi som gikk på administrasjons- og organisasjonsvitenskap sammen tullet med å skrive det feil, derfor står det feil på facebookprofilen min.

Det som er interessant, er at du ikke kan forandre deg på internett, selv om du i virkeligheten blir eldre, klokere og mer reflektert. Men det som kanskje skjer, er at de som har vokst opp med internett, og snart sitter og skal ansette folk, tenker: «Ok, vedkommende har gjort det og det, men det er lenge siden og jeg har da også noen lignende ting liggende på nett.» At man kjenner seg igjen, fordi det etter hvert gjelder alle.

- Fant de mer eller mindre om deg enn du hadde forventet?

— Det var omtrent som jeg hadde trodd. Det var noen styreverv som ikke var nevnt. Og noen, for meg, mindre betydningsfulle varaverv som var nevnt. Men det handler om hva jeg føler mest tilknytning til. «Hæ? Har de ikke nevnt Hulen?!» tenkte jeg.

- Hvor forsiktig er du med å legge ut info om deg selv på nett?

— Jeg føler jeg er veldig forsiktig. Jeg skriver veldig sjelden om dagliglivet mitt. Du får ikke vite hva jeg skal ha til middag og om jeg er trøtt og sånn. Jeg skriver heller ikke noe om personlige relasjoner og jeg legger ikke ut så mye bilder fra personlige settinger. De bildene jeg har lagt ut, er det begrenset tilgang på. Og så bruker jeg telefonbank! Haha!

- Hva er din holdning til å legge ut ting om andre?

— Dersom jeg legger ut bilder av andre, begrenser jeg hvem som kan se dem. Kanskje bare de som er med på bildet, for eksempel. Det er en fin måte å dele minner på, men hele verden trenger ikke å se det.

- Hva slags informasjon er du mest redd for skal havne på nett?

— Alle ting som bidrar til at noen kan stjele identiteten min og bruke den til økonomisk snusk.

- Har du opplevd noe ubehagelig knyttet til din nettbruk?

— Nei, det har jeg ikke. Ikke annet enn en lekse du lærer tidlig som politiker: Ikke les kommentarfeltet på vg.no. Folk melder det de vil, men tenker ikke over at det sitter noen i andre enden.

Ellers er jeg blitt sitert i mediene på ting jeg har skrevet på min lukkede facebookvegg, fordi jeg har venner som har lekket. Men jeg ble oppringt av journalisten og inkludert i saken, så det var ikke noe problem.