Sentralbanksjef Øystein Olsen kan nyte solen utenfor konferansesenteret i Tokyo, hvor finansministere og sentralbanksjefer de siste dagene har vært samlet til årsmøte i Det internasjonale pengefondet, IMF.

Men de mørke skyene på den økonomiske himmelen vil ikke forsvinne.

Enda en gang sier IMF at veksten i verdensøkonomien, og særlig i Europa, vil bli svakere enn tidligere spådd. Likevel er IMF i stor tvil om selv de nedjusterte prognosene vil holde.

Årsaken er politisk. USA vil, på grunn av tidligere vedtak, sette ny rekord i utgiftskutt og skatteøkninger hvis politikerne i Kongressen ikke når frem til et kompromiss før nyttår. Og EU må raskt bli enige om felles tiltak for å støtte oppunder vaklende banker i Sør-Europa.

IMF-sjef Christine Lagarde overrasket mange du hun under en TV-sendt debatt i Tokyo sa at hun tviler på at vedtakene kommer i tide.

Den britiske finansministeren, David Osborne, oppsummer slik: Følelsen av at vi står overfor en akutt krise er mindre enn for et år siden, men det er nå økt frykt for hva som kan vente bak neste hjørne.

Flere, som den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers, går lengre og krever at sparepolitikken legges på hyllen. Han mener det er fare for et tapt tiår for store deler av verdensøkonomien.

- Hva er din kommentar til disse dramatiske utsagnene, sentralbanksjef Øystein Olsen?

— Osbornes ord er temmelig dekkende for hvordan jeg ser det. Vi har en gjeldskrise og samtidig lav økonomisk vekst. I Europa er situasjonen i finansmarkedet blitt littlettere de siste månedene. De høye rentene flere land har måtte betale, er blitt lavere. Samtidig er den realøkonomiske utviklingen - den økonomiske veksten - svakere i de rike industrilandene. Men i andre deler av verden, ikke minst i de aller fattigste landene, er veksten faktisk ganske god.

- Hvor alvorlig er kapitalflukten fra bankene i Sør-Europa, som IMF har uttrykt så stor bekymring for?

— Det tas nå skritt for å få på plass en bankunion, et samarbeid på tvers av landegrensene for å ta et felles ansvar for helsen i bankvesenet. Det trengs et felles finanstilsyn, et felles opplegg for å avvikle banker som ikke greier seg og samarbeid for å sikre kundenes bankinnskudd. Mye gjenstår, og Tyskland har nok rett i at det blir vanskelig å nå målet om å bli ferdig 1. januar 2013. Det vanskeligste spørsmålet å besvare, er hvem som skal betale.

- Men du svarer ikke på spørsmålet - hvor alvorlig er det når bankene i Sør-Europa ikke driver bank - dvs. ikke låner ut penger?

— Vi ser at husholdninger og bedrifter må betale høye renter hvis de i det hele tatt får lån. Den negative spiralen i økonomien blir verre. Bedrifter går overende, og folk med nye ideer kommer ikke i gang med ny virksomhet. Dermed øker arbeidsledigheten. Totalbildet blir dramatisk. Men noe av bakgrunnen er også at fornuftige og nødvendige krav om mer kapital i forhold til utlånene medvirker til at bankene reduserer utlånene.

- Det ser nå ut til at det er uenighet mellom IMF, EU og Den europeiske sentralbanken om hva som bør gjøres i et land som Hellas. Lagarde har her i Tokyo sagt at det ikke må legges for stor vekt på at budsjettmålene ikke nås hvis årsaken er at arbeidsledigheten øker og skatteinngangen svikter mer enn ventet?

— Man må ha en rettesnor, men det blir feil å tviholde på bestemte mål i slike tilfeller. Man skal ikke stramme til unødvendig. Men det er ikke lett å stille riktig diagnose.

- Hva med Norge? Vil Norge vi forbli en uberørt øy så lenge Kina sørger for høy oljepris og norske banker får låne penger i utlandet?

— Begge premissene er viktige. Så lenge oljeprisen holder seg over 100 dollar, kan vi regne med et høyt aktivitetsnivå på kontinentalsokkelen. Og norske banker står sterkere enn før.