— Når vi nå blar videre etter et turbulent år, et år hvor så mye av det som kunne gå galt, gikk galt, ser mange på fremtiden med engstelse og uro. De bekymrer seg over usikre økonomiske utsikter, sviktende jobbmuligheter og stigende ulikheter. Over hva slags fremtid som venter deres barn, sier Lagarde.

Hun avslører samtidig at Pengefondet, i en rapport som legges frem tirsdag, vil nedjustere vekstanslagene for det meste av verdensøkonomien.

— Selv de lavere anslagene våre forutsetter et konstruktivt politisk veivalg som på ingen måter er sikker, presiserer hun.

Hvorfor gikk det galt?

Usikkerheten som preger både Europa, Nord-Amerika og andre deler av verden, legger en demper på etterspørselen og villigheten til å låne ut penger.

— En arv av for høy offentlig og privat gjeld skader de økonomiske utsiktene, sier Lagarde.

Hun spør seg hva som egentlig skjedde da verdensøkonomien skulle hente seg inn igjen etter finanskrisen som rammet i 2008:

- Før vi gir etter for enda en bølge av kollektiv pessimisme, noe som holder på å bli en global sport, la meg stille et enkelt spørsmål: Hvorfor gikk det så galt i 2011?

Lagarde argumenterer for at krisen ikke skyldes et nytt sår i verdensøkonomien.

— Nei, det skyldes fraværet av en kollektiv bestemthet på å komme frem til en løsning basert på samarbeid, mener hun, og viser til mislykkede forsøk og halvferdige løsninger både i Europa og USA.

— For å si det enkelt: Politikerne har latt det gå betennelse i et gammelt sår, og dermed gjort situasjonen verre. Ser man det fra dette synspunktet, må 2012 bli helbredelsens år, sier Lagarde, og maner til at det også skal bli mulighetenes år.

Hun advarer mot svikt i samarbeidet og at land nå lukker seg for å beskytte sin egen økonomi mot krise i andre land. Dette, mener hun, vil bare føre til en nedadgående spiral som kan sluke hele verden.

Løsningen

Men Lagarde er optimist. Selv med dårlige fremtidsutsikter, finnes det en vei ut. Tre hensyn må avklares:

1. Veien videre for eurosonen.

2. Rollen resten av verden skal spille.

3. IMFs rolle og ansvar.

Eurosonens redning

Landene i eurosonen har gjort mye, mener Lagarde, og viser blant annet til det midlertidige krisefondet (European Financial StabilityFacility, EFSF) og det permanente stabilitetsfondet (European Stability Mechanism, ESM).

Men mye gjenstår, og her er tiltakene som kan sikre en varig løsning i eurosonen:

  • Sterkere vekst, tykkere «brannmurer» for å avgrense svake økonomier og en enda mer sammenvevd eurosone, må oppnås for eurosonens del.
  • Mer penger må til for å styrke veksten og få opp veksttakten.
  • Bankene må få styrket sine balanser for å unngå strammere utlånspraksis.
  • Statsbudsjettene bør justeres slik at landene i en periode kutter skatteinntektene og øker pengebruken.
  • Eurolandene må ha en mer integrert finanspolitikk, hvor de deler på risikoen for å unngå at enkeltland havner bakpå.

Resten av verden

Lagarde fortsetter med å se på hva de øvrige landene må bidra med. Husholdningene i USA bør få hjelp til å lette gjeldsbyrden, samtidig som den voksende, amerikanske statsgjelden bør håndteres.

Hun ber også om tiltak hos land som går med overskudd, hvor Norge er et eksempel:

— Land med overskudd, om de er fremvoksende eller avanserte, har også en rolle. Først og fremst, bør etterspørselen stimuleres, for å bidra til global vekst. Tross alt vil underskuddene verden over reduseres bare dersom overskuddene også reduseres, sier Lagarde.

Hun trekker frem Kina som et eksempel, og oppfordrer landet til å flytte fokus fra eksport og investeringer og over til forbruksvekst. Poenget er at kinesere som bruker penger på forbruksvarer er til større hjelp enn hvis Kina sender enda flere varer ut på verdensmarkedet og kjøper opp selskaper rundt om i verden.

Åpner pengesekken

Til slutt snakker Lagarde om hva hun og Det internasjonale pengefondet kan bidra med.

— En nøkkelrolle for IMF er å sikre ansvarsforholdet landene imellom og presse på for et samarbeidsbasert utfall. Men IMF kan bidra med mye mer enn analyser, råd og advarsler. Det kan også bidra med finansiering når det trengs, sier Lagarde.

Hun sier hun er overbevist om at fondets utlånskapasitet må styrkes, både for å bidra direkte til euroland i krise, men også til «uskyldige tilskuere» som smittes av krisen. Hun anslår at verden vil trenge et økt finansieringsbehov på 1000 milliarder dollar, tilsvarende drøyt to norske Oljefond.

Pengefondet bør kunne skaffe halvparten av dette til utlån.

— Akkurat nå, utforsker vi mulighetene og sjekker med medlemmene.

Katalysere, ikke erstatte

I tillegg mener hun IMF kan bidra til at land som ikke trenger penger, forplikter seg til sine politiske vedtak, og bruker Italias «bestilling» av IMF-overvåking av politikken som et eksempel.

Lagarde fortsetter med en avklaring om redningsaksjoner rettet mot enkeltland i eurosonen.

— For å sikre våre medlemslands ressurser er det vårt ansvar å bare låne ut til bærekraftige låntagere. Vår rolle er å katalysere finansiering fra private sektor, ikke erstatte slike lån på uendelig sikt.

Lagarde avslutter med å gi støtte til omtrent alle parter i gjeldskrisen, både de som ser velferden bli kuttet, og de velfungerende økonomiene som rammes av land som kunne ordnet økonomien sin mer fornuftig.

— Men dette dreier seg ikke om å redde enkeltland eller regioner. Det dreier seg om å redde verden fra en nedadgående økonomisk spiral. Det dreier seg om å unngå situasjonen fra 1930-tallet, da en kombinasjon av handlingslammelse, isolasjon og rigide ideologier førte til en kollaps i den globale etterspørselen. Jo lengre vi venter, jo verre vil det bli, sier Lagarde.