• Først mistet Linda Nordbø datteren Mirella (19) på veien. Kort tid etter var sønnen passasjer i en ny dødsulykke.
     

  • Tre dødsulykker på fem år gjør Austrheim til en av landets hardest rammede kommuner.
     

  • Tendensen er klar. Unge menn dør som bilførere. Unge kvinner dør som passasjerer.
     

Klokken seks om morgenen, en lørdag i september 2008, sto politi og prest utenfor familiens inngangsdør i Austrheim.

Linda Nordbø sier hun ikke husker så veldig mye etter det, bortsett fra dette: Et skrik i telefonrøret fra eldstesønnen i Oslo. Og at yngstesønnen på 12 år skulle få sove så lenge som mulig før han fikk vite hva som hadde skjedd.

Mirella Nordbø Austrheim (19) er en av tre unge trafikkdøde fra Austrheim fra 2005 til i dag. Sammenlignet med innbyggertallet, er Austrheim en av landets hardest rammede kommuner.

Ni måneder etter at Mirella døde, var hennes 18-årige bror innblandet i en annen dødsulykke. Han satt i passasjersetet da en bil kjørte av veien, ikke langt fra der søsteren omkom. Sjåføren, en 28-åring, mistet livet. Mirellas bror forsøkte å gjenopplive kameraten. Uten hell.

Også i 2005 døde en ung gutt fra Austrheim i en trafikkulykke. Som Mirella var Christian Brekke Sæle (16) passasjer i en ulykkesbil.

Skremt ordfører
- Jeg tror ungdommen her ute er slitne. All sorgen etter ulykkene blir intens, sier Linda Nordbø.

På landsbasis er hvert tredje dødsoffer i trafikken plassert i de få årene mellom 16 og 24 år.

I hjemmet på Lagmannsneset i Austrheim henger bildene av Mirella tett. I en av rammene henger en tegning datteren selv tegnet.

- Det er en liten plass. Christian var broren til min sønns bestekompis. Alle er så involvert. Og alt skjer på strekningen fra Austrheim til Lindås, sier Nordbø.

Hun sier hun ikke skjønner hvorfor den lille kommunen ut mot havet, med sine 2738 innbyggere, er så hardt rammet.

Det samme sier ordføreren, Ole Lysø. Han forteller om arrangementer og tiltak for å få ned ulykkestallene. Lysø tror de er glemt så snart de er over.

- Det som skremmer meg mest, er at etter en dødsulykke, setter ungdommer seg rett i bilen og råkjører. Hva har vi nådd frem med da? Hvordan i all verden skal vi nå frem? Det vet jeg ikke, sier Lysø.

Nordbø trygler om at ungdommen lærer.

- Jeg tror ikke de forstår hvor vondt noe slikt gjør for de nærmeste, at vi sitter igjen resten av livet med savnet. Hver helg blir jeg engstelig for at det skal skje en ny ulykke. Først når mandagen kommer, puster jeg ut, sier Nordbø.

Politiførstebetjent Svein Arne Hatlevik var mannen som overbrakte meldingen om at Mirella var død.

- Det er tøft. Man blir aldri vant til det, heller ikke etter 30 år i yrket, sier Hatlevik.

Lensmannskontoret får daglig tips om råkjørere, ifølge ham.

- Det er umulig å være overalt hele tiden. Det smeller nesten daglig. I helgene er vi jevnt ute to-tre ganger til trafikkuhell, sier Hatlevik.

Snurret rundt
Natt til 20. september 2008 var Mirella Nordbø Austrheim på vei tilbake fra Lindås. Der hadde hun og noen venner vært ute. De skulle egentlig ta taxi hjem. I stedet tilbød en kamerat seg å være sjåfør for Mirella og tre andre.

Dette skrev BT dagen etter:

«Hun var en av passasjerene i personbilen som klokken halv tre havnet i fjellveggen. Først en gang. Deretter fikk sjåføren svingt bilen ut igjen på veibanen. Bilen snurret helt rundt. Så traff den fjellveggen en gang til. Kvinnen på 19 omkom på stedet.»

Veibanen var våt, og Mirella og de to andre i baksetet hadde ikke bilbelte på. Ifølge politiet, klarte ikke de tekniske sakkyndige å beregne hvilken fart ulykkesbilen Mirella satt i hadde. Ulykken skjedde i en 80-sone. Politiet henla saken.

Til moren har de andre i bilen fortalt at de holdt fartsgrensen.

- Det føles godt at de henla saken som en ulykke. Det gjør det lettere å takle, at det ikke var for høy fart. Mange forstår ikke at jeg synes det, sier Nordbø.

- Hvordan oppfører andre seg sammen med deg?

- Det er vanskelig for folk å snakke om ulykken. De er så redd for å si noe feil. Jeg ser medlidenheten i blikkene deres. Det er slitsomt i lengden. Det er plagsomt å handle på nærbutikken. Det er mye lettere å treffe fremmede.

- Hvordan?

- Mange tror det er vanskelig for meg å prate om ulykken. Det er det ikke. Det vanskelige er at vi har mistet henne. Jeg snakket med en mor som mistet sønnen sin på sjøen. Det som såret henne mest, var at han var glemt. Ingen snakket om ham lenger.

Linda Nordbø sukker.

- Jeg vil bare at folk skal være slik de var, sier hun.

Søsken uten sertifikat
Mange har gitt god støtte. 25 år gamle gutter hun har møtt på butikken har gitt klemmer. Mirellas venner har laget et minnealbum, med bilder av liv, ferie og sol. Mirella bodde ett års tid på Voss, før hun flyttet tilbake til Austrheim. Bare en uke etter ulykken, skulle hun ha troppet opp på Forsvarets rekruttskole.

- Jeg tror mange av ungdommene i Austrheim har skjønt hvor skjørt livet er. Samtidig er det nye kull som får lappen, som ikke husker, sier Linda Nordbø.

En natteravnordning skal på plass nå, i samarbeid mellom foreldre og kommune. Et av forslagene er at ungdom kan bli kjørt og hentet til fest - i stedet for å bruke egen bil.

Livet i familien Nordbø Austrheim er blitt annerledes etter ulykken. Eldstesønnen går aldri ut av huset uten å si ha det til alle.

- Jeg skulle så gjerne beskyttet ungene mine. Men jeg har ikke klart det. Du vil beskytte dem mot alt. Men der og da er det umulig, sier Nordbø.

- Uansett hva vi sier, er det som om det ikke hjelper. Guttene mine bedyrer at de ikke sitter på i biler som kjører for fort. Men kanskje gjør de det plutselig en dag, likevel, sier Nordbø.

Ingen av de tre gjenværende søsknene til Mirella har sertifikat.

- Om bare en av ungdommene som leser dette kjører mer forsiktig, er det verdt det, sier Mirellas mor.

I sommer skulle Mirella Nordbø Austrheim ha fylt 21.