— Det var tungt å ta en slik avgjørelse, men jeg har aldri angret, sier Ann Mari Herbert Samuelsen.

Om ettermiddagen 19. mai 1995 var det en voldsom front mot frontkollisjon i Arnanipatunnelen. I alt syv personer ble skadet. William (3) satt i den ene bilen sammen med far og storesøster (5). Far og søster fikk lettere skader, men William fikk brudd i nakken og hjertestans. Redningsmannskapene greide å få liv i den lille gutten igjen, og han ble innlagt på Haukeland sykehus. Der lå han i respirator.

— 21. mai, to dager etter ulykken, fikk vi kontakt med ham i et par minutter, men så falt han tilbake i koma, forteller Herbert Samuelsen.

— Jeg føler virkelig med faren til Kristina nå. Man vil ikke gi slipp på sine egne barn. Det er en fryktelig tøff beslutning å ta, men for meg var det godt å ta en avgjørelse, sier hun.

Kontaktet advokat

Ikke mange dager etter at William ble innlagt ved Haukeland, tok legene kontakt med foreldrene og sa at de ønsket å koble respiratoren fra. Det ønsket ikke Herbert Samuelsen.

— Jeg kontaktet da advokat. I utgangspunktet ønsket jeg å gå rettens vei for å få medhold i at respiratoren ikke skulle skrues av. Men samtidig ble det oppdaget en vannansamling i hjernen til gutten min. En slik ansamling viser aktivitet, og gjør at det ikke er lov å koble maskinene fra. Han fikk da operert inn et dren, forteller moren.

Etter å ha undersøkt både i Norge og utlandet, kom foreldrene etter hvert frem til at gutten deres ikke kom til å bli bedre. At han, som hadde vært en aktiv kar, skulle bli kunstig holdt i live og risikere å bli liggende på en institusjon i årevis, ønsket de ikke, og bestemte seg for å følge legenes råd.

— Jeg fikk en lege til å fortelle resten av familien hvordan situasjonen var. De ansatte ved Haukeland Universitetssykehus var fantastiske og lot oss gå inn og ut som vi ville. Jeg fikk også bestemme tidspunktet for når gutten min skulle kobles fra respiratoren, forteller hun.

- I hjertene våre

20. juni bestemte Herbert Samuelsen seg for at respiratoren skulle skrues dagen etter. 21. juni, samme dag som solen snudde, klokken 18, da barne-tv begynte, holdt moren gutten i armene da han ble koblet fra respiratoren.

Storesøsteren på fem år fikk være med og stelle broren siste gang. Familie og venner var samlet på rommet sammen med en sykepleier og en lungeekspert.

— Vi tok bilder av William og av oss sammen med han helt fra dagen han ble innlagt på Haukeland. Disse er samlet i en egen album som jeg blar i innimellom. Søsteren har den også fremme, og de yngre søsknene han har fått etter at han døde, leker med lekene hans og snakker om at de har en storebror. Vi bærer ham i hjertene våre. Det er godt å ha en grav å gå til, sier Ann Mari Herbert Samuelsen.

- TØFT: - Min store trøst er at gutten min sov da bilene kolliderte, så han kjente ingenting. Jeg er glad for at han ble gjenopplivet slik at jeg fikk bearbeide følelsene og forberede meg på athan kom til å dø. Men det var en fryktelig tøff beslutning å ta, sier Ann Mari Herbert Samuelsen.
TOR HØVIK