Han trodde at det å være barnas byråd ville bli enkelt. Men etter å ha stengt to skoler og møtt hundrevis av foreldre som mener han har ansvaret for at barna deres er blitt syke, måtte Harald Victor Hove (H) søke tilflukt på hytten på Mjølfjell. Gå lange skiturer i mørket om kvelden. Tenke på noe helt annet. Alt annet enn skolebygg, journalister og sinte foreldre.

— Det har vært kvelder der jeg har tenkt, hvorfor har jeg denne jobben i det hele tatt? Da jeg fikk SINTEF-rapporten om Landås skole, tenkte jeg: Dette er en drittjobb.

Det er mye han er blitt kalt de siste to månedene. Kynisk. Sleip. Unnvikende. På et tidspunkt vurderte Hove å gå.

— I januar hendte det jeg tenkte at dette kan faktisk kan gå så langt som at noen må gå. Sånn er det av og til i politikken, at man må gå for at folk føler at noen har tatt ansvar.

Hove mener den største forskjellen på å være skolebyråd og kulturbyråd er følelsene i debattene.

— Det kan være mye følelser i kultursaker, men når man tar avgjørelser i forhold til det kjæreste vi har, barna våre, er det alltid følelser du først og fremst møter. Vi må ha et objektiv forhold til sakene, men det er det ingen av brukerne våre som har. Det gjør jobben min mye vanskeligere.

To ganger på under en måned har han stått foran hundrevis av foreldre for å fortelle dem at skolen til barna deres må stenge.

— Du møter mennesker som virkelig har fått kommunen opp i halsen, det er veldig mye følelser. Når du står der på allmøtet på Landås skole, da møter du foreldre som har en følelsesargumentasjon. Hvordan fortelle et par hundre foreldre at skolen blir stengt? Kommunikasjon er det vanskeligste jeg driver med. Tidvis så føler du at du er utilstrekkelig i jobben, for uansett hva jeg sier og gjør så er det ikke godt nok. Jeg kan rett og slett ikke fikse problemet der og da.

Hvordan håndterer du gråtende, anklagende foreldre?

— At de legger skylden på meg er greit. Om jeg har vært skolebyråd kort tid eller ikke, så er det jeg som har ansvaret. Det er klart at det er mye frustrasjon som har bygget seg opp fordi man ikke føler at man er blitt ivaretatt over flere år. Noe av det mest utfordrende er å møte foreldre som kritiserer mine ansatte. Da vil jeg heller at de skal skyte på meg. Fordi de gjør bare det vi politikere har sagt at de skal gjøre.

- Du satt både som finansbyråd og i oppvekstkomiteen og har hatt mulighet til å påvirke skolebruksplanen. Føler du en viss skyld selv?

— Ja, det er også mitt ansvar. Og nå får jeg en mulighet mine forgjengere ikke har, nemlig å rydde opp.

- Vanskelig å lyge til barn

Skolebyråd Hove har også møtt barn som ansikt til ansikt forteller ham at de er blitt syk av å gå på denne skolen.

— Det er jo enormt krevende. For hva slags svar kan du gi?

Han mener likevel en del av elevene på Landås og Møhlenpris ble utstyrt med spørsmål hjemmefra.

— En merker fort om et barn bare formidler et spørsmål eller om de sitter på egne spørsmål. Men de aller fleste barn vi møter er positive og sier at dette går bra. Barn har en tendens til å fokusere på det positive og legge bekymringen litt bak. Men samtidig så gir de seg ikke om de får et dårlig svar, det gjennomskuer de. Det er vanskelig å lyge til barn. Den har jo også nettopp har lært av sine foreldre at man skal ikke skylde på andre, men ta ansvar for egne handlinger.

Motiveres av motgangen

Selv om det han har måttet tåle mye kritikk, blir Hove også motivert av muligheten han har til å rydde opp i skoleforfallet. Drømmen er å slippe å diskutere inneklima og skolebygg – og heller snakke om undervisningen som skal foregår i skolen.

— Skolebygg og nasjonale prøver har dominert skoledebatten. Jeg håper vi i tiden fremover kan diskutere de store grunnleggende spørsmålene. Om hvordan vi får en bedre undervisning som treffer alle våre 28000 elever.

- Hvordan får vi det?

— Det aller viktigste er klasseledelse. Kompetanse som gjør rektor og avdelingsledere til bedre lærere. Med disse avdelingslederne som er en del av et lederteam, slik at skolens ledelse sitter tettere på det pedagogiske utviklingsarbeidet, tror jeg vi sørger bedre pedagogiske ledere i større grad. Vi må utvikle de gode lederne i skolen.

Mistet kontrollen

Hove har selv prøvd seg foran kateteret, – med vekslende hell. For noen måneder siden hadde han «arbeidsuke» der han fikk prøve seg som lærer. Han skulle undervise i en norsktime for tredjeklassinger og følte egentlig at det gikk veldig bra. Helt til læreren gikk ut av rommet og lukket døren.

— Så sto jeg igjen der alene i norsktimen og skulle overta ledelsen av klasserommet. Det var en forandring som i en krigssone, altså skipet sank før det gikk fra kai. Jeg har aldri opplevd makan. En elev hang ut av vinduet, en gråt, en hang i buksebenet mitt og det var seks stykker som prøvde å forklare meg hvordan denne digitale tavlen fungerte. Jeg tenkte; dette her er et fullstendig mareritt.

Hove mistet fullstendig kontrollen. Til slutt så han ingen andre muligheter enn å gripe fatt i en ung mannlig lære på gangen.

— Da han kom inn, der og da så jeg betydningen av klasseledelse. Han tok kontroll over klassen med innøvd autoritet. Det var som når Moses skilte havet altså. Utrolig å se den totale forandringen fordi du hadde en lærer som håndterte situasjonen. En som var tydelig leder og en som elevene hadde respekt for. Det er klasseledelse som er det store grepet.

Skolebyråden gikk tilbake til kontoret sitt med en ny erkjennelse. Nå ville han vil satse mer på de tre tusen lærerne i bergensskolen og hvordan gjøre dem til gode klasseledere.

Å snu et hangarskip

- Hvordan ser det ut etter fire år med deg som skolebyråd?

— Vi kommer til å utdanne elever som har bedre forutsetninger til å konkurrere på et internasjonalt arbeidsmarked. Fordi språk og kommunikasjonsevner er bedre, i tillegg til at de er gode i realfag. Vi kommer også til å se en skole hvor vi setter inn ressurser tidligere i skoleløpet enn det vi gjør i dag. Vi må slutte å si "han vokser det av seg" om elever med problemer. Det er ikke vits å sette inn spesialundervisning i ungdomsskolen når eleven har falt fra allerede på barneskolen. Vi flytter ressursene ned i trinnene, altså mer penger tidlig i skolen.

— K ommer vi til å se merkbare endringer på dette i din periode?

— Jeg håper det! Jeg er veldig klar over at det å snu en organisasjon som skole er som å snu et hangarskip. Du ser ikke effekten før du har latt det virke over tid. Men snuoperasjonen må starte nå, om skal vi få resultater.

Hvordan står det til med skolebyggene i Bergen om fire år?

— Målsetningen er alt alle de resterende 22 skolene er helseverngodkjent innen periodens utgang.

Kan du garantere det, hvis du får bli hele perioden?

— Det er livsfarlig å garantere, for ting utenfor ens kontroll kan skje. Men jeg føler meg ganske sikker på med det vi gjør nå, så vil vi innen utgangen av dette året ha halvert listen over skoler som ikke er godkjent i Bergen.

- Hvordan skal du finansiere dette?

— Ved hjelp av en større prioritering av skole og større investeringsbudsjetter. For det er ikke noe alternativ å skyve på nybyggingsprosjekter som vi trenger for å få plass til alle de nye elevene som kommer til når Bergen vokser. Parallelt med det så må vi gå løs på etterslepet på vedlikeholdet. Det er dyrt å utsette vedlikehold og derfor må vi prioritere annerledes i tiden fremover.

- Men er det ikke nettopp det dere har gjort med de såkalte "415-midlene". Møter dere ikke dere selv i døren på det nå?

— Nei, vi satset ytterligere 415 mill på vedlikehold, da særlig skolefasader. Dette er midler som Tomas Moltu og Christine Meyer i sin tid la inn og det har gitt gode resultater. Men i eksempelvis Vardens tilfelle er den fasadeoppgraderingen som ble gjort en direkte årsak til at de i dag ikke har et tilfredsstillende inneklima. Skolen ble rett og slett for tett, og det er jo et litt ubehagelig paradoks for oss.

- Sover du godt om nettene når du tenker på alt du skal ordne opp i?

— Altså, jeg har jo vært finansbyråd, så jeg har jo en fortsatt hang til å tenke på hvordan dette skal finansieres. Det er klart vi har hatt noen diskusjoner i byrådet om hvor vi prioriterer de friske midlene vi får hvert år. Skole står først i rekken, der har jeg heldigvis en finansbyråd og en finansdirektør med meg på laget.

Hove selger gjerne kinoen for å få råd til ny skole på Møhlenpris.

— For meg personlig er det veldig enkelt å ta det valget om å selge. For jeg vet at kinotilbudet det blir ivaretatt uansett. Og selger vi Bergen Kino så har vi finansiert Møhlenpris, ikke sant? Men det kan være veldig upopulært der ute, så det er en krevende debatt i møte med bergensere. Men det er den type debatter vi må ta. Hva er viktigst? Og hvis skolen er viktigst, ja da selger vi kinoen. For meg er det en no-brainer.

- Hvem blir skuffet over deg etter fire år?

— Jeg føler i grunn at jeg har tatt ut skuffelsen tidlig i perioden, hehe. Jeg begynte jo med å stenge skoler, da kan det bare blir bedre liksom. Nei, men vi må prioritere noe og velge bort andre ting. Der er det slik at der må vi ta noen vanskelige diskusjoner. Vi hadde en diskusjon i bystyret nylig om handlingsplanen mot diskriminering av homofile, lesbiske og transpersoner. Og der var det noen som ble skuffet over at jeg ikke påla alle skolene kurs. Men min jobb i de neste årene er også å si nei til nye satsingsområder som bystyre og byråd prisverdig ønsker i skolen.

Drømmejobben

Tiden på hytten på Mjølfjell, brukte han til å legge planer for fremtiden. Når bare alt roet seg, skulle han få realisert sine visjoner. Og listen er lang over hva han vil gjøre for bergensskolen de fire neste årene. Å gjøre bergensbarna til matteeksperter er en av dem.

— Det viktigste for meg er synlige og målbare forbedringer i regning. At Bergen skal være blant toppen i de store byene i Norge, jeg mener vi kan få det til. Men det forutsetter at skolen får arbeidsro til å iverksette det vi innfører.

Hove mener at til tross for satsing på realfagene, så har det ikke gitt tilsvarende resultater.

— Dette er en av de tingene du kan måle meg på, det er på matte vi har det største forbedringspotensialet i bergensskolen. Det er egentlig der jeg vet om jeg har lykkes eller ikke om fire år.

- Er drømmejobben å bli kunnskapsminister?

— Problemet som skolebyråd er at det er så usannsynlig mye som kommer fra direktoratet og fra departementet som jeg ikke kan gjøre noe med. Det er klart at det å ta steget helt opp og få lov til å ta siste resten hadde vært veldig kjekt.

- Så da kan du jo bare svare ja?

— Ok, ja. Det hadde jo vært en drømmejobb.

Hva synes du om Hoves innsats som skolebyråd? Si din mening under.

skole001.jpg
RUNE MEYER BERENTSEN