• NEI, DU VEIT, so lenje du kan kreka deg ut, e da sikkort greitt nok å bu i hovestaen eller bydn, men vettå du senjeliggjande, bryr ingjen seg...

?????

Ikke fortvil.

Oversettelse følger. Senere.

Dessuten venner du deg.

Til vossamålet.

Når de innfødte slipper løs sine kaskader av diftonger med vokalpynt som reneste rosemaleriet og med en så kraftig trøkk på ordflommen at selv Tvindefossen virker puslete, da er de ikke gode å forstå.

Vossingene.

Ikke er de gode forstå når fremmedfolk kommer farende og pirker borti bygdeæren heller.

Da slår Vosse-dyret tilbake.

Nådeløst.

Som når denne skrivekaren Ben Mallalieu fra The Guardian, etter å ha sittet en sommeruke i en hytte oppe i Bavallen, rapporterte til sine lesere at det vossingene likte best var å sitte på hvite plaststoler og stirre ut i luften! Gubevareossvel.

Da steg spenningen til Cuba-krise nivå.

Briten Ben fortsatte og tømte uten blygsel mer av ordbosset sitt utover i spaltene. Han klinte for sikkerhets skyld til med at gravplassen var bygdens livligste sted!

Johannes Gjerdåker er lokalhistorier og har lest så mangt, men make!

— Da dar va no berre toys frao ende te annan. Dei seier og skrivå så mykkje rart dessa engolskmennena. Verst tao dei adle e han der Blair, sier Gjerdåker og skyver den krigshissende statsministeren opp foran Mallalieu på sin rankingliste over galne, nålevende engelskmenn.

GJERDÅKERS ANALYSE holder sikkert vitenskapelig mål.

I hvert fall var det ikke en kjeft som satt på hvite plaststoler den mandagen vi trålte Vangen og nærmeste omland.

Det kan selvsagt ha noe med at det ikke var liv på gravplassen heller, for snøen lå sommerdyne-tynn over det hele og kulden beit forbasket i kinnene. Og riktignok er gravene på Voss vakre og velstelte, men det finnes dager som er triveligere for utrykning til sine døde enn denne.

Selv rykket jeg inn i dameforretningene på jakt etter en strømpebukse. I ull. De kan ikke lage smalahove av alt.

OG VISST ble det råd med udlbroken. Det viste seg at alle damene, både de utenfor og innenfor diskene, frøs. Det har liksom ikke blitt tid for noen å finne fram støvlettene før han var der denne gangen, vinteren.

Praten gikk livlig, den, og latteren satt løs ý for folkeferdet på Voss er ikke av det tause, nedstemte slaget.

Det var bare når det gjaldt Guardian kvinnene valgte den mer knusende og suverene taushetslinjen. De gav nå blaffen i hele Ben, sa de.

Og den slags arroganse kan ramme minst like hardt som et heftig verbalt attakk.

De flirte bare rått av Bens påstand om at de samler på låver og.

Hallo! Har du lyst til å se låven min? skrev moromannen i Guardian.

Hahaha, lo damene i butikkene.

De kjører veldig, veldig sakte med lysene på! skrev Ben.

OKEI. HER KAN han ha observert samme beige Folkevogns boble som oss, Mallaieu.

Som damene i VG-reklamen kom to staute deisar kjørende majestetisk gjennom Vangsgata. Boblen duvet rolig, rolig over fartsdumpen og det var svært god klaring til fortauskantene, på begge sider av veien.

— Hva var dette for fintfolk, tro?

Da mao ve ho Ingebjør, mor te ne Martha, mente de i butikken til Olav Rio jr., pao Bordalen.

Fryktløse og sporty er de også, vossingene. For spør om ikke Ingebjørg Rongve, snart 80, uten nærmere dikkedarer manøvrerte stødig den 32 år gamle boble-skjønnheten sin ut igjen fra den presist tilpassete garasjen i uthuset bare for at BT-folkene skulle få dokumentere kjørevidunderet.

— De er like tussete, alle disse bladfykene, tenkte Ingebjørg sikkert, men det blinket lystig i øynene hennes.

BEN BLE ikke nevnt mer, pao Bordalen. Men vel nede på Vangen kom det nok en stolt kjøredoning trillende.

You don't see many tractors, rapporterte Guardian. BT kan rapportere at vi har sett Normann Lid og hans country cycle, en slags traktor med plass til så mangt.

Lid har jobbet som renholdsarbeider i Oslo i mange år. Nå har han kommet hjem. For godt. Og for å ta den bebudete oversettelsen så sier altså Lid om fordelene ved livet på Voss:

Så lenge du kan kreke deg ut er det sikkert greit nok å bo i hovedstaden eller i byen (Bergen, red. anm), men blir du sengeliggende, bryr ingen segý. Pensjonisten Lid tegner et riktig dystert bilde av storbylivet:

— Ingen spør etter deg hvis du ikke kommer deg ut mer, tror han.

— Nei han Lid, han e' da lenje sian me ha sitt, seie dei kanhenda, i bedsta fadl. Når du døyr i bydn trengst ikkje stora kapelle. Nei, då skulle du ha sett gravfærsfylja her, på Voss ...!