KRISTIN JANSEN

— Jeg tenker mye på gutten som ble begravd, og blir ofte rørt, sier han.

Påskeaften 1951 opplevde Jan Terje Skutlaberg marerittet han aldri kommer til å glemme. 10-åringen fra Norheimsund benyttet finværet til å ta en skitur oppover mot Såta på Kvamskogen. Etter en kort stund skilte han lag med turfølget for å dra ned til Mødal. Den skivante gutten valgte feil skar og en knapp time senere var den strålende vårdagen plutselig forvandlet til et hvitt og øredøvende helvete.

— Jeg satte meg ned på kne for å stoppe foran en liten fjellknaus. Før jeg rakk å reise meg, kom skredet. Det var et ubeskrivelig inferno av snø og bråk og jeg hadde ingen sjanse til å unnslippe, forteller han.

Selv om det er over femti år siden Jan Terje Skutlaberg ble liggende fastklemt i raset, blir han fremdeles preget av å snakke om hendelsen. Han må stadig ta av brillene og stryke bort litt fuktighet fra øyekrokene.

Sikker på å dø

Kvemmingen feide med skredet nedover fjellsiden. Den venstre armen ble slept etter resten av kroppen sammen med den ene skistaven.

— Da raset stoppet, ble alt fullstendig stille. Jeg lå helt fastklemt under snøen og kjente at jeg ikke fikk luft, at jeg ikke fikk puste. Det fylte meg med en voldsom panikk, sier han.

På et eller annet vis klarte Jan Terje å bruke høyre armen til å grave vekk så mye snø foran munn og nese at kvelningsfølelsen forsvant. Hånda ble liggende i friluft.

— Etter at jeg klarte å puste igjen ble jeg veldig rolig. Noen tror kanskje at en tiåring ikke kan ha nær-døden-opplevelser, men det kan han. Da jeg lå der nede i snøen, trodde jeg at livet var over. Jeg tenkte på mye av det jeg hadde opplevd og forsonet meg med at alt var slutt. Noen stor angst eller redsel kjente jeg ikke, sier Jan Terje Skutlaberg ettertenksomt.

I over ti timer ble han liggende under en halv meter snø, mesteparten av tiden var han bevisstløs.

— En gang våknet jeg av at jeg måtte tisse. Jeg trodde jeg lå hjemme i senga med dyna hardt rundt meg. Senere på natten kunne jeg skimte stjernene på nattehimmelen gjennom hullet jeg hadde gravd, minnes Skutlaberg.

Neglesprett i hele kroppen

Først fire timer etter at skredet gikk ble han meldt savnet. Letemannskaper begynte straks å gjennomsøke området, men siden Jan Terje hadde gått utenfor løypa tok det lang tid før de fant ulykkesstedet. Redningsfolkene ropte og fikk svar, og kunne dermed grave frem den sterkt nedkjølte gutten.

— Da jeg våknet, lå jeg i en seng på Ungdomsheimen. Hele kroppen verket. Det var som om å ha neglesprett over alt, sier Skutlaberg.

I dag er den deformerte høyrehånda med bare tre fingrer et synlige minne om den fryktelige marsdagen i 1951. Frostskadene var så store at legene så vidt klarte å unngå amputasjon. Jan Terje Skutlaberg ble likevel ikke skremt av kreftene i vinterfjellet og har hatt utallige skiturer på Kvamskogen etter ulykken.

— Det er viktig å komme seg tilbake i fjellet fortest mulig. Det håper jeg at 11-åringen som ble tatt ved Vatnahalsen, også får muligheten til. Han må ikke ta skrekken selv om han har opplevd et snøskred, sier Skutlaberg.

MIRAKEL: Jan Terje Skutlaberg var sikker på at han skulle dø da han havnet under snøskredet i 1951. Men ti timer etter at han forsvant i snømassene, ble han reddet på mirakuløst vis.<p/>FOTO: RUNE SÆVIG