• Jeg tror på en styrelse, at det finnes en makt som bestemmer at vi skal leve når vi egentlig burde ha dødd, sier Atle Jebsen. Han vet hva han snakker om.

Det var en sommernatt i 1967 som skulle ha vært Atle Jebsens siste. 12. august 1967. Han skulle ha dødd den natten.

Han og faren Kristian Jebsen hadde gått på toget i New York, sammen med 323 andre reisende. Nattoget til Montreal. De var sammen på forretningsreise i USA, og nå skulle de videre til Canada med jernbanen.

Det var en enkel reise, en trygg tur. 60 mil på skinner. En strekning og en reisemåte som det ikke var noen grunn til å engste seg over. Som en seilas innaskjærs i stille vær og smul sjø. Bergensrederen Kristian Jebsen var 65 år den gangen, sønnen Atle 31.

— Far lå i en kupé like over et av hjulene på vognen. Han fikk ikke sove. Vi byttet plass, og jeg sovnet uten problemer. Jeg var jo en ungdom, forteller Atle Jebsen.

Kupébyttet kostet faren livet. Det samme kupébyttet reddet Atles liv.

KLOKKEN VAR HALV FEM OM MORGENEN da ulykken skjedde, halvannen kilometer sør for Saratoga Springs i staten New York. Om lag halve reisen var unnagjort da passasjertoget fra New York braste inn i siden på godstoget og slo 14 av de hundre godsvognene av sporet. 150 meter av skinnegangen ble revet opp. Tre av passasjervognene sporet av, og en av dem ble delvis smadret under tyngden av flere godsvogner. Det var et voldsomt sammenstøt, og Kristian Jebsen ble drept momentant. I tillegg omkom en engelsk turist. Atle Jebsen overlevde som ved et mirakel, så godt som uten en skramme.

Men i nesten tre timer satt han inneklemt, uten noen mulighet til å komme seg løs ved egen innsats. Han hørte ropene om hjelp, smerteskrikene, bønnene, bankingen fra de skadete rundt seg. Han kjente på sin egen uvisshet og opplevde hvordan redningsmannskapene måtte prioritere og gjøre sine valg i kaoset av sønderslåtte vogner og vridd stål. Kampen mot døden, kampen mot klokken. Etter hvert kom turen til ham også. Atle Jebsen måtte skjæres løs fra togvraket.

— Alle minnene fra den gangen kom tilbake i forbindelse med Rocknes-forliset, sier Atle Jebsen.

VI HAR FÅTT EN HALVTIME av rederens dyrebare tid i Jebsens lokaler i Sandbrugaten i Dreggen. Fire døgn etter den ufattelige ulykken, er det fremdeles «krisemanagement» som preger rederikontorene. Men samtidig skal virksomheten gå sin gang, forretningene ivaretas. I landskapet, rundt store bord, sitter medarbeiderne og sørger for at skip får last, at skip blir bunkret, at avtaler og kontrakter blir oppfylt. Ikke alle er direkte involvert i krisearbeidet, men alle er preget av det som har skjedd.

Langs veggene står modeller av skip. Stolte skip. Gråmalt og med rød bunn. Som Rocknes. Mennesker kommer og går, noen småløper og får en roseblomst til å blafre. Det står buketter på alle bord. Hilsener fra fjern og nær. Uttrykk for medfølelse.

Styreformannen tar vennlig imot og geleider oss inn til «seg». Kontoret er verken stort eller prangende, men stilrent og utpreget maritimt. Et stort portrett av en eldre herre med milde trekk dominerer rommet. Det er ennå formiddag, og lyset fra lav januarsol rekker frem til hjørnet av maleriet av gammelrederen, gründeren Kristian Jebsen. Han som så brått ble revet bort. Nå er det Atle som er gammelrederen, allerede tre år eldre enn faren rakk å bli.

— Jeg var den eneste av dem som satt i de tre fremste vognene, som ikke kom fysisk til skade, sier Atle Jebsen om ulykken for snart 37 år siden.

HAN VET AT DET ER IKKE UPROBLEMATISK å overleve heller. Å være den, eller en av dem, som ble skånet og spart.

For sammen med gleden over å unnslippe og bli reddet, kommer spørsmålene, de tunge tankene, kvaler, pinsler og skyldfølelse, den dårlige samvittigheten. Oftest irrasjonell, men like fullt veldig naturlig.

— Hvorfor dem? Hvorfor ikke jeg? Tilfeldigheter? Eller en vernende hånd? Fortjent, eller ufortjent? Det er klart at jeg også gjorde meg slike tanker den gangen. Å komme hjem igjen til mor, i live, men uten far, ý det var ikke bare enkelt, minnes Jebsen.

I 1967 var det ikke noen krisepsykiatri som sto klar til å hjelpe. Atle Jebsen husker bedriftslegens råd: «Drikk en flaske vin hver kveld den første uken, så går det over.» Det gjorde det ikke, og det er med en sterk ballast av personlige erfaringer og privat engasjement han har kunnet gå inn i den tragedien som nå har rammet så mange enkeltpersoner, så mange familier, så mange nære.

For Atle Jebsen kjenner dem. Koner, ektemenn, samboere, barn, overlevende og etterlatte. Nordmenn og filippinere, tyskere og nederlendere. Mange av sjøfolkene kjente han personlig. Fordi han tok seg tid til å besøke skipene og sjøfolkene, til å være nær, til å vise at han bryr seg.

— DET GJØR EN SLIK ULYKKE for meg til en veldig personlig sak, og jeg har nok grepet meg noen ganger i å ønske at jeg ikke sto dem så nær. Nå har han grått med dem og trøstet dem, brukt tid sammen med dem i sorgen, sett skipet og ulykkesstedet igjen. Sammen med dem. Det har vært sterke opplevelser, mange tårer, mye smerte, en endeløs rekke av spørsmål. Noen som det finnes svar på, og som forhåpentlig sjøforklaringen vil gi svar på, men mange som det aldri vil være mulig å besvare verken fyllestgjørende eller meningsfullt. Spørsmål som det rett og slett ikke finnes rasjonelle svar på.

Et av flåtens stolteste skip ligger med kjølen i været i Vatlestraumen. Redusert til ubrukelig stål. Det i seg selv en meningsløshet. Man har etter hvert dannet seg et bilde av hva som faktisk har skjedd, men fremdeles er det en gåte og et mysterium at det kunne skje.

— Det er det utenkelige som har skjedd. Her har vi hatt et åttitall skip som har gått opp og ned kysten og på alle hav i alle år. Høst, vinter, vår og sommer. I storm og i stille og all slags vær. Ikke ett «total loss» har vi hatt etter krigen. Så er det på flat sjø, innaskjærs og så å si like utenfor vår egen kontordør det skjer, med et skip bygget til høyeste klasse. Det er ufattelig, og det er grusomt at det kunne skje, sier Atle Jebsen.

HAN VAR SÅ VIDT KOMMET INNENFOR døren i huset hjemme på Skibenes på Store Milde da telefonen kom fra sønnen Bjørn. I dagene etterpå har det gått absolutt i ett. Det er blitt lite søvn, mye jobb, mange tanker. Ikke så mye som et minutt har Atle Jebsen bevilget seg selv til å finne på noe som kunne ha bidratt til å ta tankene bort fra ulykken.

Men han som har tatt på seg å støtte alle, har selv trengt støtte. Det har han fått fra familie og nære medarbeidere.

Han skulle ha nytt sitt otium nå, 68-åringen. Han har overlatt den daglige ledelsen av familieselskapet til sønnen Bjørn og hevder selv at han «har trukket seg litt tilbake».

Men ulykken i Vatlestraumen krevde alles innsats, også hans. Da var det bare å sette alle kluter til, og i de siste dagene har han vært travlere enn noensinne. Styreformannen har tatt ledelsen for kriseteamet. Han er den som fronter rederiet. Mer eller mindre 24 timer i døgnet. Men Jebsen har aldri vært redd for å arbeide. Han har en kapasitet, et pågangsmot og en utholdenhet som imponerer alle. Ikke alt han har tatt i gjennom et langt liv i internasjonal shipping, er blitt til gull, og bak seg har han sannsynligvis flere forretningsmessige bommerter enn fulltreffere. Men kreativiteten, optimismen, engasjementet og entusiasmen har selv ikke den dypeste krisen i tørrlastmarkedet vært i stand til å ta fra ham.

ATLE JEBSEN HAR VÆRT OPPTATT av å skape, av å få ting til. Det har han gjort. En endeløs rekke av samarbeidsprosjekter, såkalte joint ventures, har han stått bak opp gjennom årene. Like flink har han ikke vært til å avvikle de prosjektene som etter hvert har vist seg ikke å ha livets rett rent forretningsmessig.

Det har kostet, og det finnes nok et og annet verksted, handelshus og finansieringsselskap i Japan som har tapt penger på Atle Jebsen. Men til tross for det, har han bevart de gode mellommenneskelige forbindelsene. For bergenseren har alltid opptrådt ryddig og ordentlig og vært flink til å knytte vennskapsbånd, og der andre har tapt litt, har han selv tapt mye.

Det sies om Atle Jebsen at han er ekstremt oppmerksom. Han har nesten alle sine medarbeideres fødselsdager i hodet, og han passer på å gratulere på bursdagen. Det vanker også julepresang og julehilsen til skipenes gudmødre. Han er omtenksom og bryr seg om ansatte som er syke eller på annen måte har det vondt.

Som sjef går han for å være krevende, men også raus. Han har et sjarmerende vesen og er flink til å skape tro og entusiasme både hos ansatte og investorer.

I DISSE TUNGE DAGENE er det ikke entusiasme som er den mest etterspurte egenskapen, men tid og tålmodighet, medfølelse og sympati. En hånd å holde i, en skulder å gråte på. Atle Jebsen understreker at det er hensynet til de etterlatte og de overlevende som nå veier tyngst og kommer først.

— Som familieselskap kan vi gå mye lenger enn andre når det gjelder å gjøre ting for dem. De kommer til å få veldig bra kompensasjon rent økonomisk, lover Jebsen, vel vitende om at ingen penger i verden kan ta bort savnet eller lette sorgen.

Etter hvert kommer han også personlig til å besøke de etterlatte.

— Jeg kommer til å dra til Filippinene og oppsøke dem som er igjen med sin sorg. Men jeg vil la det gå litt tid, slik at alle de omkomne først kan bli funnet, sier Atle Jebsen.

For ennå er 14 mennesker savnet. Trolig gjemt et sted i vraket i Vatlestraumen. Mennesker som også rederen hadde et personlig forhold til. ý Jeg kommer aldri over dette. Denne ulykken kommer jeg til å ha med meg til jeg dør, sier Atle Jebsen.

Denne også.

fakta

Navn: Atle Jebsen Født: 10. november 1935 Bosted: Store Milde, Hjellestad Stilling: Styreformann i Jebsens Management Inntekt 2002: 4.101.000 Formue: 0 Sivilstand: Gift med Arnhild Høivik Jebsen (52). Har tre voksne barn fra tidligere ekteskap.

ANSTRENGT FORHOLD TIL BROREN Atle Jebsen har én bror, den åtte år eldre Kristian Gerhard Jebsen. Søsteren Aldis døde for flere år siden. Forholdet til broren, som bor i England, er ifølge Atle Jebsen «ikke-eksisterende». Ut over det vil han ikke kommentere familierelasjonene. Men etter det BT kjenner til, har det anstrengte forholdet sin bakgrunn i at faren Kristian vraket eldstesønnen og i stedet valgte Atle som sin etterfølger i sjefsstolen. De to brødrene er begge regnet som sterke personligheter, men det var bare plass til én av dem i rederiledelsen. Dermed valgte Kristian Gerhard å bryte ut og starte sin egen virksomhet.

IVRIG JOGGER Atle Jebsen er nøye med å holde seg i form. På alle sine mange reiser rundt om i verden har han med seg treningsklær og joggesko. Før byen rundt ham er skikkelig våken, har Jebsen hatt noen runder i nærmeste park eller rundt kvartalene ved hotellet.

— Jeg er fremdeles påpasselig med å trimme. Fem ganger i uken med jogging eller sykling. Men denne uken er det ikke blitt noe, sier Atle Jebsen.

Matlaging er også blitt en kjær og avslappende syssel for rederen.

— REISE FOR Å OPPLEVE Folk som står ham nær, sier om Atle Jebsen at han har lopper i blodet. Han har i forretningssamenheng alltid vært på farten. Til og fra all verdens hjørner for å treffe folk og forsøke å gjøre forretninger. Han er glad i å reise, og Jebsen-organisasjonen har en rekke kontorer rundt omkring i verden.

— Men jeg skulle gjerne ha reist mer for å oppleve. Hittil har jeg reist først og fremst i jobbsammenheng, og uten å ha tid til å oppleve. Jeg skulle også gjerne hatt mer tid til venner, sier Atle Jebsen.

OMTALES SOM AJODD I organisasjonen går Atle Jebsen bare som Ajodd, etter initialene AJ, når han omtales. De fleste tiltaler ham likevel med hans fornavn.