Rundt fem prosent av barnekull i Vesten har et utagerende sinne som kan føre til alvorlige atferdsproblemer og vold senere. Professor Terje Manger slår fast at barna trenger hjelp tidlig.

— Atferden er mye lettere og billigere å endre når de er små, sier han. Likevel tar ikke politikere og hjelpeapparatet kunnskapen i bruk raskt. – Det tar dessverre en del år før den blir kjent og de tar konsekvensen av den, sier han.

Les: Sen hjel gir mer kriminalitet

Gutten vakte bekymring for sitt sterke sinne allerede i barnehagen. Som 18-åring rettet han en nyttårsrakett mot sin søster og truet med å tenne på. Nå er han tiltalt for trusler og grov vold. Hva gikk galt på veien?

Nyttårsrakett mot søster

Den 19 år gamle gutten stirrer ned i bordet i rettssal 3B i tinghuset. Han har kort, mørkt hår, sort T-skjorte og vide blå dongeribukser. Capsen ligger på bordet foran ham.

De hvite joggeskoene vibrerer opp og ned. Fingrene trommer på bordet.

Dommeren leser opp tiltalen mot han: Fysisk og verbal trakassering av sin mor, to voldstrusler mot sin far, trusler med nyttårsrakett mot sin søster, grov vold mot en nabo, røyking av hasj.

— Skyldig, svarer han på de fleste tiltalepunktene.

Guttens mor tar plass i vitneboksen. Hun begynner å fortelle om livet til sin sønn. Fra han var liten baby.

— Folk sa til meg at han virket så lykkelig; så glad over å være til.

Sønnen på tiltalebenken ser tynget ut. Hvorfor har det gått så galt med ham?

Liberal oppdragelse

Studier i vestlige land viser at rundt fem prosent av årskullene – som regel gutter – har et utagerende sinne som fort kan utvikle seg til alvorlige atferdsproblemer. I Norge er andelen lavere.

Årsakene til alvorlige atferdsproblemer ligger nesten alltid i et uheldig samspill mellom arv og oppvekstmiljø, mener fagfolk.Såkalte risikofaktorer kan være sterkt temperament, mye aggresjon, hyperaktivitet og svake sosiale evner.

— For slike barn er omsorg og struktur spesielt viktig. Ofte får de omsorg, men ikke den struktur de har behov for, sier Terje Manger, professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Manger peker på en del misforståtte utslag av den liberale oppdragelsen som har vunnet frem de siste 40 årene.

— Foreldre som griper lite inn og lar barna ta ansvar og velge selv, kan være riktig for mange barn. Men ikke for disse. Heller ikke skolens mål om ansvar for egen læring fungerer for dem.

Ifølge Manger trenger disse barna omsorgsfulle voksne som gir struktur både hjemme, på skolen og i fritidsaktiviteter.

— Hvis ikke de små konfliktene blir taklet, så bygger det seg opp til «eksplosjoner».

- Vrang og tidkrevende

Allerede som to-treåring ble ungdommen i rettssalen oppfattet som litt for intens. Senere kom meldingene fra barnehagen: Han blir veldig sint i konflikter.

De var bekymret.

— Det var vanskelig å sette grenser for ham hjemme også. Vi måtte være strenge og gi tydelige beskjeder før han reagerte, forteller moren til dommerne.

På skolen fortsetter det. Sinne og utagering. Vanskelig å irettesette. Vrang og tidkrevende, er omkvedet.

Tendensen er foruroligende. Noe må gjøres for gutten. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) blir koblet inn. I 2. klasse blir han sendt til psykolog. Oppdrag: Lære ham sinnemestring.

Effekt? Kanskje litt i begynnelsen. Ellers ingen, forteller moren til retten.

- Kjefting hjelper ikke

— Det er veldig sjelden at individuell samtaleterapi hjelper, sier Linda H. Munkvold, psykolog doktorgradsstipendiat ved Psykologisk fakultet ved UiB.

Ifølge Munkvold viser forskning klart at veiledning og oppfølging må settes inn på flere fronter; helst både i hjem, skole, fritidsaktiviteter og blant venner.

Får ikke disse barna hjelp tidlig, så kan mange av dem utvikle seg etter følgende mønster: Mange små konflikter fører til mye kjefting fra foreldrene. Barna tolker kjeftingen som om de er dumme og ondskapsfulle, og blir enda sintere. Kjeftingen hjelper heller ikke, og foreldrene gir seg. Dermed lærer barnet at bare det blir sint nok, så «vinner» det og får viljen sin.

Aggresjonen blir etter hvert en så viktig del av væremåten at vanlige barn ikke vil leke med dem lenger. Derfor søker de barn som ligner dem selv. Sammen med de nye kumpanene forsterkes atferden og blir en del av barnets identitet.

— De får finslipt sine atferdsvansker frem mot tenårene. Det kan blant annet gå sport i å være tøff mot lærere og skulke skolen, sier Terje Manger.

- Inspektøren satt på ham

Telefonen ringte hos mor. Hun fikk beskjed om å komme raskt til skolen og går til inspektørens kontor.

— Han lå på magen på gulvet og gråt. Inspektøren satt skrevs over ryggen hans. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd.

Samme skoleår måtte han være hjemme da klassekameratene glade og opprømte dro på leirskole. Det tok han tungt.

Gutten fikk tettere oppfølging fra PPT en periode. Rundt 12 år gammel fikk han kontakt med barnevernstjenesten. Ifølge moren utviklet han et bra forhold til en støttekontakt.

Men kontaktpersonen sluttet, og gutten ville ikke ha en ny.

Dette gjentok seg senere i tenårene: Nok en gang fikk gutten en kontaktperson som han fikk et bra forhold til. Også denne gikk til ny jobb.

— Gutten brukte mye tid på å bygge opp tillit til disse kontaktpersonene. Han orket ikke mer, sier moren.

- Lær dem å lese skikkelig

Slike gutter har et stort behov for en eller noen få voksne rundt seg; et fast holdepunkt som blant annet kan hjelpe dem til å strukturere dagene.

— De trenger noen som tar et langsiktig ansvar for å følge opp. Mange av disse guttene må forholde seg til for mange voksne, som kanskje gir motstridende meldinger. Som kanskje ikke tar langsiktig ansvar, sier professor Manger.

En del andre tiltak virker også positivt, viser forskning.

— Trening som gir barna opplevelser av reell mestring virker. Det fører til at de forventer av seg selv at de skal mestre oppgaver i skole og fritid. Dette har stor betydning for atferden, sier Manger.

Professoren peker på tidlig og god lese- og skrivetrening som viktig.

— Lærerne bør ha mindre fokus på negativ atferd, og mer på å hjelpe dem til å mestre. Ros dem for resultater, men også for mestring av deloppgaver om sluttresultatet ikke er så bra.

Ikke ADHD

Samtidig som kontaktpersonene forsvant ut av guttens liv, fortsatte problemene på skolen. Gutten ble flyttet til en spesialskole. Det utagerende sinnet fikk stadig vekk utløp.

Man prøvde Ritalin, vanligvis brukt på barn med ADHD. Forsøket mislykkes. De konkluderte med at han ikke har ADHD.

Han fikk senere tilbud om såkalt Multisystemisk terapi, men ifølge barnevernstjenesten takket foreldrene nei. Trolig fordi gutten ikke ville.

I 2005 konkluderte det offentlige hjelpeapparatet med at gutten har store «sosial/emosjonelle vansker», og anbefaler tett oppfølging.

Men tilbudene om hjelpetiltak stoppet helt opp mot slutten av tenårene.

- Må ha hjelp tidlig

— Vi har aldri før hatt så mye kunnskap som nå om risikofaktorer og tiltak som hjelper. Vi har få unnskyldninger for ikke å hjelpe disse barna og deres familier, sier professor Manger.

Men at kunnskapen finnes, er ikke nok.

— Det tar dessverre en del år før den blir kjent blant politikere og praktikere og de tar konsekvensen av den, sier han.

Manger kan ikke understreke nok at disse barna trenger hjelp tidlig.

— Forskning viser at det er mye lettere å endre atferden til små barn enn ungdommer. Det koster også mye mindre for samfunnet. Hvis familien ikke makter oppgaven, må noen utenfor hjemmet trå til, sier han.

Da bør Pedagogisk-psykologisk tjeneste, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og barnevernstjenesten gå inn med hjelp og støtte, mener han.

Om ingenting blir gjort, er sjansen stor for at det går bratt utforbakke.

— Internasjonale studier viser at mellom 30 og 50 prosent av slike barn viser antisosial og kriminell atferd som voksne, sier Manger.

- Kommer og dreper deg

Situasjonen i hjemmet var blitt uholdbar. Gutten gikk daglig til aggressive verbale angrep på sin mor. Noen ganger dyttet og slo han.

— Ordene blir grovere og grovere, og mer truende. Svarer jeg, så fyrer han seg mer opp. Jeg var redd min egen sønn.

Utbruddene kom som oftest da når ikke fikk penger. Var svaret nei, så ble konflikten trappet opp.

— Jeg kom til et punkt der jeg så på det å si nei som bortkastet. Jeg ga bare etter. Vi rotet oss inn i en ond sirkel.

I august i fjor gikk det veldig galt. Han sparket og slo en nabo så ille at mannen ble innlagt på sykehus. Gutten ble pågrepet og varetektsfengslet i en uke.

De neste månedene ble han pågrepet en rekke ganger, blant annet for drapstrusler mot sin far på telefonen.

I mars i år toppet det seg igjen etter nok en kamp mellom mor og sønn. Gutten gikk på rommet sitt, men var snart tilbake i stuen. Han var rasende. I den ene hånden holdt han en nyttårsrakett, i den andre en tent sigarett. Raketten pekte mot ansiktet til søsteren i sofaen.

— Vil dere at jeg skal sprenge den her inne, skrek han.

Han gjorde ikke alvor av trusselen.

Før moren forlater rettssalen, ber hun likevel for gutten sin til dommerne.

– Det er ikke straff han trenger. Det er hjelp. Men han trenger hjelp utenfra. Jeg klarer det ikke selv.

– Det koker innvendig

Så er det 19-åringen sin tur. Han tar plass i vitneboksen. Han forteller retten om sine handlinger. Og at han angrer.

— Jeg har grene mye alene over det jeg har gjort.

Han forteller om truslene og angrepene; at de ikke var ment slik de ble oppfattet.

— Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så sint. Jeg blir helt rastløs og det koker innvendig. Tenker ikke på konsekvensene. Jeg tenker ikke så mye. Det er sikkert sinnet som kommer i veien.

Bergen tingrett dømmer han til 30 dager ubetinget fengsel. Fratrukket varetekt slipper han å sone. Men han må også møte opp til 270 timer samfunnsstraff.

Kanskje hjalp hans bønn til dommerne:

— Fengsel vil være en katastrofe. Jeg har bare lyst på hjelp. Livet mitt har stått stille lenge nok.