HARIS HINDIC

Dette er noe som er blitt skrevet om gjennom generasjoner av foreldre og barnepedagoger som var opptatt av å observere og registrere barnas oppførsel. En ting er at barna ikke lenger vet hvilken leke de skal leke med. Den andre er at de ikke lenger kan sette pris på et nytt leketøy heller. Uansett om det kommer et dyrt og spesielt et, blir det ikke «spesielt nok» etter hvert. Dessuten blir ikke barna kreative og innovative slik de bør bli, men vil hele tiden stimuleres, underholdes og overraskes med nye og gøye ting. Etter hvert vil man få oppleve at barna ikke blir like engasjerte hver gang et nytt leketøy dukker opp, men vil isteden vise et likegyldig ansikt uten glede.

Den slags årsakssammenheng eller tendens kan man overføre til de velstående samfunn i dag. De nye generasjoner unge mennesker opplever sitt liv som mer eller mindre en forlengelse av en barndom fylt med gøye leker og nye ting, som stadig dukket opp enten hjemme eller hos venner på julaften, bursdag eller et vanlig familiebesøk. Forskjellen i dag er bare at leketøy nå heter noe annet, men er fortsatt et leketøy. Det er ganske logisk å tenke at dette vil fortsette på samme måte videre i livet, slik som det pøser på oss daglig med de nyvinningene fra den høyteknologiske verden som hele tiden overrasker oss med de fantastiske løsninger og priser. Det eneste jeg ennå ikke kan registrere, er de likegyldige ansiktene — tvert imot.

Denne verden har selvfølgelig en annen lukt og farge enn den hadde da jeg var i en ung alder, og det er helt greit. Denne verden vil ikke stoppe, og den vil ikke saktne farten heller, i alle fall ikke i overskuelig fremtid. For den er styrt av altfor mektige krefter. De kreftene er på vei til å oversvømme oss med de nye lekene og de nye, gøye ting, og ingen stritter imot. Vi bare gaper for mer «velstand».

Det jeg velger å gjøre, er å prøve å roe meg ned et par hakk og tenke på hva som er best å gjøre i en allerede gitt situasjon. Mine barn, som alle andre, trenger all den kjærlighet og all den støtte jeg kan gi dem for det livet de vil leve og de valgene de vil foreta. Det er dem som til slutt skal styre sitt eget liv når den tiden kommer. Min oppgave blir da å vise dem den rette veien så godt jeg kan ut ifra den kunnskap og erfaring jeg sitter med, slik alle andre foreldre gjør.

Mine foreldre gjorde noen feil på veien som kanskje andre også har gjort. Men det gjorde de sikkert av kjærlighet eller uvitenhet. I dag har vi foreldre også rett til å gjøre de samme feilene så lenge vi kan belaste kjærlighet for det. Informasjon og kunnskap er dessuten tilgjengelig som aldri før, og vi bør oppdatere oss på hva denne velstanden fører med seg.