Et gedigent blafrende flagg i rødt, gult og blått er synlig helt fra andre siden av fjorden. Vi kjører gjennom Eikelandsosen, tar av ved skiltet med Fusa Mek og der nede på gårdsplassen står visekonsul Morten Holmefjord i sin fineste uniformsstas med ordensbånd og det hele og tar imot.

Holmefjord er sisteårsstudent ved Kunstakademiet i Bergen. De siste tre årene har han vært kunstnerisk opptatt som visekonsul for IFDPR, som står for Imperial Federation of Democratic Princepaleties and Republics, en monarkisk forbundsstat opprettet i 1903 og sannsynligvis plassert på det eurasiske kontinent.

— Hvor er det egentlig?

— Det er et sted på denne globusen. Du skjønner jorden er mye større enn den gir seg ut for å være. NASAs bilder fra rommet er manipulerte, forklarer visekonsulen og gir meg en liten folder med informasjon om det lyssky landet han arbeider for.

«Gjennom ein avtale med dei europeiske stormaktane frå 1850-åra, blei det bestemt av landet skulle utelatast frå alle kart og oppslagsverk. IFDPR vart tabu», står det.

Nå har imidlertid IFDPRs folkevalgte bestemt seg for å åpne seg mot verden. Gjennom deres visekonsul i Bergen har de valgt Fusa kommune som spesielt satsingsområde. Planen er at Fusa fra våren 2003 skal skilles ut som egen stat, bli opptatt som assosiert medlem av IFDPR og få navnet visekommedømmet Fusa. Dette vet Morten Holmefjord. Han kommuniserer med landet han er visekonsul for gjennom kodete meldinger.

— Jeg ser aldri mine overordnede. Meldingen om å okkupere Fusa fikk jeg gjennom Os- og Fusaposten, sier han og legger til at han ikke tror Fusa-folket har så mye å frykte.

— Nei, det vil bli en okkupasjon som kommer smygende, forklarer han, som på vegne av den mytiske keiseren av IFDPR til våren skal krones til visekonge av Fusa.

— Omtrent sånn som britene hadde det i India, sier Holmefjord.

Han er egentlig ikke spesielt glad i ordet okkupasjon.

— Nei, jeg liker å kalle det tilpasning eller prosess, sånne ord de bruker i EU.

Det koster å være visekonsul med okkupasjonsplaner. Rundt halsen har Holmefjord et kostbart ordførerkjede laget av elever ved gullsmedlinjen på Bergen Yrkesskole og inne på visekonsulens kontor i kjellerstuen troner visekongens krone i forgylt sølv med skinnende steiner på en rød fløyelspute. Den har han fått gullsmedelever i Valle i Sætesdal til å lage. De høye kostnadene har fått IFDPR til å gi visekonsulen tillatelse til å legge ut en del landområder for salg til norske statsborgere.

Salget startet forrige søndag kl. 14.00 hjemme i Holmefjords kjellerstue. Hittil er 15 øyer i prisklassen 550 - 4000 kr solgt. I dag er tiden kommet for høytidelig overrekkelse og undertegning av skjøte.

Ding dong. Vi ringer på hos søskenbarnet til visekonsulens bestefar, Reidar Holmefjord. Han har kjøpt Vinsula Staal-øyene sammen med sin kone Kristina.

— Det er jo så populært å satse på eiendom nå, sier han og legger ut om planene han har for eiendomsutvikling på stedet.

— Skal begynne med en ny type oppdrett.

Havfrueoppdrett, forklarer han fornøyd.

Vi går videre på veien. Visekonsulen tar seg en røyk på vei opp til brødrene Bjørnar og Frode Torgilstveit, som har kjøpt hver sin vesle øy.

— Fint å investere i litt land, vet du. Så jeg kan trekke meg tilbake når det blir dårlige tider, sier Bjørnar, som ser for seg at han skal kjøpe seg en kajakk å padle nedover.

— Det er bare det at jeg ikke vet hvor langt det er, sier han.

Men det tar han ikke så nøye når han ser på skjøtet sitt at han har fått hele Wincott Bruelty-øyen med tilhørende 3 km privat fiskerisone til.

— Dette skjøtet må i bankboks nå, sier han.

— Dere er ikke litt bekymret for hva som skal skje til våren her inne da? undres vi.

— Jo, det kan du si. Det er jo ingen som aner omfanget av det her inne enda. Det kommer nok til å bli en overraskelse for noen hver, tror Bjørnar.

— Hallo. Er det visekonsulen? spør Trygve Holmefjord. - Å, eg trodde det var kronprinsen, sier Fusa-forfatter Johannes Helland lakonisk.

— Har du ikke sikret deg retrett, Johannes? spør Trygve Holmefjord.

Selv har han selvsagt kjøpt seg en øy til pensjonisttilværelsen kommer. Han går for å hente konen Magnhild. Hun gjør et lite kniks for visekonsulen når hun ser ham. Nå skal skjøtene underskrives. Med kopi. Samtidig kommer Line Ragnhildstveit forbi med barnevogn.

— Hei, jeg har med skjøtet ditt, sier visekonsulen.

— Håper bare vi finner denne øyen, sier Line idet hun skriver under. - Du har nok ikke lest det med liten skrift, svarer visekonsulen.

— Du må søke innreisetillatelse. Det er et forferdelig byråkrati. Kan ta årevis, sier han, som selv ikke har besøkt landet.

— Nei, men jeg har vært borti skjemaene de bruker. Det er et hav av spørsmål. For eksempel «Har du eller noen i slekten din hatt Münchowsens syndrom», sukker han. M agnhild og Trygve Holmefjord ler. De skal nå uansett først legge ut på andre reiser. Først til Mallorca og til høsten tar de Hurtigruten til Las Palmas.

— Da får vi ta med dette kartet og se om vi ser noen øyer som likner på veien, sier Magnhild.

— Hurtigruten til Las Palmas, fnyser visekonsulen.

— Du tror ikke på det du, ler Trygve.

— Men det er helt sant. I fjor dro vi til Normandie, overbeviser han.

Visekonsul Holmefjord puster lettet ut.

— Eg trudde et sekund du tulla eg no, sier han.

I KONGERIKET: Kunststudent Morten Holmefjord er foreløpig bare visekonsul Men til våren blir han kronet til visekonge av Fusa gjennom en høytidelig seremoni.
FOTO: EIRIK BREKKE