Når hiphop-artisten Øyvind "Vinni" Sauvik står på scenen i Grieghallen, er det uten rus i kroppen.

Slik har det ikke alltid vært. Det siste halvannet året har han gjennomgått en forvandling, beskrevet i detalj på den nye platen "Oppvåkningen". Her er hans egne ord og tanker om oppvåkningen.

— Før ble jeg fyllesyk. Nå blir jeg sliten. Jeg drakk alltid før konsert. Det gjør nesten alle artister. Jeg drakk for å skape en distanse, en nummenhet. Jeg har nok mye avhengighet i meg. Det handler ikke bare om rus, men om flukt.

Jeg er en rastløs sjel. Har alltid hatt en trang til å flykte fra en skrikende uro i meg. Min mor har fortalt at jeg ikke var mer enn syv–åtte år gammel da jeg sa noe sånt som at alt er bare kjipt og trist. At det ikke er noen vits.

Det meste er jo flukt. Vi gjør masse ting for å slippe å kjenne på følelser og akseptere hvordan vi har det akkurat nå. Å lese bøker, ta en løpetur eller treningsøkt er jo også flukt. Men noen fluktruter er mye sunnere og bedre enn andre.

Jeg flyktet inn i mørket. Faktisk er jeg veldig glad i det mørke. Det er en dybde der. Jeg er fascinert av forfattere, musikere, kunstnere som går ned og graver. Hvis du skal omfavne livet, må du omfavne hele livet. Det innebærer også døden. Alt henger sammen.

Det er sikkert ikke mange som går like hodestups inn i mørket som jeg gjør. Men jeg dyrker det ikke lenger på samme måte som jeg gjorde før. Jeg trodde tidligere at jeg trengte det, kanskje fordi det var vanskelig å gå andre veien.

Det er jo mye enklere å gi faen enn å ta ansvar. Det er lett å drikke seg drita full og være oppe hele natten og sove til fire om ettermiddagen. Det tok meg litt tid å innse det. Jeg har brukt mye tid på å dyrke rockeklisjeene.

Jeg er fødti Arendal, der min far er fra, men jeg flyttet derfra da jeg var to, så det husker jeg ikke så mye av. Mine foreldre jobbet i NORAD, og vi flyttet til Zambia, og bodde der til jeg skulle begynne på skolen.

Jeg kommer fra et hjem med usedvanlig kloke og intelligente mennesker. Mine foreldre har viet livet sitt til å gjøre verden til et bedre sted, spre positivitet og glede og kjærlighet. Jeg har alltid hatt det filosoferende, søkende i meg. Tidligere var jeg bevisst på ikke å vise den siden, fordi jeg var opptatt av fremstå som forbildene mine. Jeg snakket aldri om russisk litteratur, selv om jeg kunne. Jeg snakket bare om hasj og øl.

Jeg tror det var et sjokk for folk da jeg i "Hver gang vi møtes" fremsto som en som er reflektert og har lest bøker. Men det er ikke noe jeg begynte med uken før jeg dro til Hvaler. Jeg har alltid vært preget av nysgjerrighet og tvil, og har alltid vært i dialog med meg selv, på en måte.

Jeg har sett mye trist i livet . Jeg var akkurat ferdig med sjette klasse på Oppegård da vi flyttet til Tanzania, som er et av verdens fattigste land. Alle kompisene skulle begynne på ny skole, så jeg var skeptisk til å flytte. Det er jo et helt annet liv, så fylt av kontraster.

Vi var ekstremt privilegerte da vi bodde der, men det tenker man kanskje ikke så mye på når man er 13. Vi hadde hus på stranden og båt som jeg kunne dra ned når det var høyvann.

Men jeg syntes det var vanskelig, og det har preget meg å ha levd i en sånn ubalanse. Jeg var bare 13 da jeg begynte å rote med alkohol og hasj.

Det heter seg at mennesket er det eneste dyret som straffer seg flere ganger for samme handling. Man kan tenke på noe dumt man har gjort for fem år siden og fremdeles føle det stikket av skam i kroppen.

Helt fra jeg var barn har jeg bygget opp forsvarsmekanismer. Vegger som i utgangspunktet var satt opp for å beskytte meg, men som etter hvert ble skjold. Jeg ble låst inni rammen. Da slipper ikke så mye ut, men det er ikke så mye som kommer inn heller. Jeg er opptatt av å la de veggene falle.

Da det ble samlivsbrudd mellom meg og Tone, var det mye som raste sammen i hverdagen. Bruddet var en konsekvens av utroskap og en kombinasjon av valg jeg hadde tatt som hadde sendt meg ut i et mørke. Jeg var i en bølgedal. Da tok jeg et bevisst valg om å unngå de gamle mønstrene, og heller prøve å stå i ting og være til stede i virkeligheten.

Det heter seg at mennesket er det eneste dyret som straffer seg flere ganger for samme handling.

Jeg tenkte at nå kan jeg la det falle, for nå er jeg hudløs. Nå kan det bare gå oppover. Det var en deilig erkjennelse, at herfra og ut kan jeg velge selv hva jeg vil ta tak i og bygge på. Det er smertefullt og tungt og slitsomt, men også veldig givende. En ny start.

Etter hvert,da jeg var sånn 14–15, skjønte jeg at det var musikk jeg skulle drive med. Jeg var aldri glad i skolen, og er fortsatt en spanskeksamen unna artium. Skolen drepte leselysten min. Nå kunne jeg kanskje tenke meg å studere for læringens skyld. Det skjer kanskje ikke med det første, men jeg har en annen interesse og lærevilje nå.

Det å være musiker er et jævla spesielt liv. Man lever i en egen, liten boble. Jeg har vært egoistisk, sta og selvopptatt, og er fullstendig klar over at det ikke har vært lett å leve med meg, verken som barn eller voksen. Det handlet bare om meg i veldig mange år, og så plutselig skulle det ikke det lenger. Den overgangen var jeg ikke god på.

Men det er ikke sånn at jeg ser tilbake på livet med anger. Det var slik det måtte bli. Og selv om jeg levde tøft, har jeg aldri vært på harde stoffer og aldri vært i rennesteinen. Jeg har jo klart å gi ut seks skiver på den tiden.

Buddha sier at den sikreste måten å skaffe seg lidelse på, er å ville seg selv godt, og den sikreste måten å sikre seg glede på, er å ville andre godt. Og så sier han at hvis du skal være en egoist, kan du like godt være en intelligent egoist og tenke på andre først. Fake it 'til you make it.

Jeg vet ikke om jeg har lov å skryte på meg å være buddhist, men jeg har veldig sans for buddhistisk lære. Jeg leser mye buddhistisk litteratur. Bøker om Siddharta, og bøker som "The Tibetan book of Living and Dying". Jeg har sans for tankegangen om at det du putter ut her i verden, kommer tilbake til deg. Det er grunnfilosofien deres. Det beste jeg vet er å gjøre ting for folk jeg er glad i.

Det forandret mye å bli far. Å plutselig ikke lenger være hovedpersonen i sitt eget liv.

Leonel er ganske lik meg. Han har mye energi og fres, og han er veldig glad i bråk og trøkk. Jeg er med ham som ofte jeg kan.

I ettertid er jeg glad for det perspektivet årene i Afrika har gitt meg

Da jeg vokste opp, tilbrakte jeg mye tid hos bestemor og bestefar i Bakkasund i Austevoll. Hver sommer var vi der. Da jeg var i fire–femårsalderen bodde jeg hos dem i et halvt år mens mamma gjorde ferdig studier på Universitetet. Jeg hadde fått meg sykkel og hadde lært meg å sykle uten støttehjul. Og jeg fikk være med bestefar på jobb på fergen mellom Bakkasund og Hundvåkøy. Jeg levde livets glade dager. Da jeg besøkte en kompis på Østlandet like før vi skulle tilbake til Zambia, hadde jeg lagt om til Austevoll-dialekt. Han forsto ikke et ord av hva jeg sa.

Min mor har flyttet tilbake til Tanzania, og i fjor jul var Leonel og jeg på besøk hos henne i en måned. Når jeg er ferdig med konsertene her i høst, drar vi tilbake. Jeg snakker litt swahili.

I ettertid er jeg glad for det perspektivet årene i Afrika har gitt meg. Det er jo ikke for amatører, dette livet her. Jeg tenker at jeg er litt redd på Leonels vegne. Det er mye han skal lære, og det er ikke alt man lærer på den enkle måten. Men samtidig tenker jeg at jeg kan ikke gå og bekymre meg for alt som kan og skal skje i fremtiden. Vi kan vente til i dag blir i morgen, men fremtiden eksisterer jo ikke.

Det heter seg at depresjon er sinne snudd innover. Det ligger sikkert mye i det. Jeg har alltid tenkt veldig mye, men ikke vært ordentlig til stede i kroppen min. Det mønsteret ble forsterket da jeg drakk. Jeg forsvant ut av kroppen og inn i hodet. Der har jeg nok vært veldig ekstrem.

Siden 2006 har jeg jobbet med en sangpedagog som har lært meg pusteteknikker. Hun er ett av flere vakre, kloke mennesker som er mine støttespillere. Det handler om å få kontakt med egen kropp og være til stede her og nå.

Musikken var mye mer liv og død for meg før. Alt sto og falt på den. Jeg var helt oppslukt.

Nå legger jeg den fra meg når jeg er hjemme, og får med meg hva som skjer i øyeblikket. Med livet, og med sønnen min, med alt.

Jeg har aldri vært så fornøyd med en skive som jeg er med "Oppvåkningen". Den handler om de siste par årene av mitt liv, nesten dokumentarisk. Det er hardt og brutalt, men det er også positivt. Jeg kunne ikke ha laget den med bare den lyse delen, for det hadde ikke vært oppriktig. Og jeg kunne ikke bare hatt det mørke, for det ville vært umulig å høre på.

Jeg må bare lage den musikken jeg kan. Om kritikken har vært litt blandet, har jeg aldri brydd meg mindre. Jeg har faktisk ikke lest en eneste anmeldelse.

Jeg savner å bo med min familie, men nå har Tone og jeg en veldig god dialog og samarbeider veldig fint i forhold til sønnen vår. Det er bedre balanse og bedre symmetri i forholdet nå enn det noensinne har vært. Jeg har måttet erkjenne mange ting, og har innsett at det ikke har vært bra nok.

Vi kommer alltid til å være familie, i og med at vi er mor og far og et lite barn. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at det alltid skal være sånn. I hvilken form det blir, får livet vise, men nå er jeg i alle fall her. Jeg er nok litt gammeldags.

Det har vært min største frykt , egentlig, å bli sånn streit og kjedelig som tar alle valg basert på hva som er fornuftig. Å erstatte fres og fest med voksenlivet var liksom det ultimate nederlag. Men jeg innser jo nå at de mønstrene jeg har gått i, også er veldig A4. Det er repeterende og det er kjedelig. Så jeg har funnet ut at det faen ikke er hold i hypotesen min likevel.

Jeg har vært fortapt i frykten på bekostning av kjærligheten

Det finnes bare tobasisfølelser her i verden. Alt kommer fra enten kjærlighet eller frykt. Alt henger sammen, det er pluss og minus i alt som lever.

Jeg har vært fortapt i frykten på bekostning av kjærligheten. Det har gitt utslag på mange ulike måter; som sinne, tvil og misforståelser. Nå føler jeg at jeg ikke er så redd lenger. Jeg er til og med begynt å se frem til litt sånne hverdagslige, vanlige ting som hyttetur, skiturer i fjellet, være sammen med familie og venner. Litt sånne rolige, plaine ting.

Jeg sier ikke at jeg aldri skal drikke igjen. Det går jo an å ha et helt sunt og naturlig forhold til alkohol og flukt. Jeg er i mitt livs form og står så støtt som jeg aldri har gjort før. Jeg nyter det, og er takknemlig. Om jeg gjør mer for de rundt meg enn for min egen del, så trenger jeg ikke nødvendigvis bli en tørrpinne av den grunn.

vinni00005.jpg