LOTTE SCHØNFELDER

Vi liker å være først (eller best) her i Bergen. Men rett skal være rett: Den første norske vinfabrikken ble anlagt på Aga i Hardanger, midt i fruktdistriktet. Men i 1916 stod fabrikkbygningen i Gyldenprisveien 16 (den gang Damsgårdsveien 92) ferdig, og Kristian Høye som hadde ledet fabrikken i Hardanger, kunne begynne produksjonen av fruktvin og hetvin i sin hjemby. Spesielt skulle sherryen være utmerket.

Nøye på vannet Fabrikkens fasade er som sagt markant, men likevel diskret. Så viser det seg at den skjuler et helt lite samfunn av bygninger, trapper og hage opp mot Solheimslien. Høye hadde dessuten brønn 300 meter ovenfor fabrikken — han var nøye på vannkvaliteten, forteller Øyvind Skaar, daglig leder av Bergen Medikal som i 1994 kjøpte den gamle vinfabrikken med alle sine lokaler og leiligheter.

Selvfølgelig bodde Høye og familien her, og fløttmann Strand som fløtet folk over Damsgårdsundet, bodde i den ene gavlen, men anlegget huset ingen ansatte.

— Bestefar hadde ingen fast ansatte, men arbeidsfolk som hjalp til når og der han trengte det. Hvorfor det ble så mange leiligheter, vet jeg faktisk ikke, sier Høyes barnebarn Kristian Høye Haugan som bodde i Høyegården flere år i sin ungdom.

Oppskrift med i graven

Øyvind Skaar er blitt fascinert av huset og historien. Derfor har han også pusset opp, restaurert og møblert - og skulle gjerne hatt det maleriet, visstnok malt av Olav Rusti, som viser utsikten fra laboratoriene i første etasje. Og har noen tilfeldigvis en flaske eller to med Høye-etikett, er han ikke uinteressert i å overta.

En flaske ble funnet ved restaureringen av Damsgård, og på etiketten står: «For første gang i gjærbiologiens historie er det lykkes i industriell målestokk å fre m stille et gjæringsprodukt med et alkoho l innhold på opptil 20 prosent - Vinen inneholdt trolig 21 prosent, sier Haugan.

Oppskriften på dette produktet tok Høye med seg i graven i 1950. Men utgangspunktet var tydeligvis et uhell - i hvert fall sier han selv et sted: «Men til al lykke gik det galt. En i regulær gj æ ringsindustri meget sjelden optrædende mikroorganisme var uformodet kommet til og hadde lavet et ganske andet pr o dukt end den vin han hadde tænkt at fremstille.»

Kunnskapstørst

Høye tok det som et fingerpek. Han måtte skaffe seg flere kunnskaper om alle de underliggende prosesser, han måtte ut igjen. I sine «vandringsår» studerte han både i Frankrike og Tyskland, England og København.

Inntrykket man får av Kristian Høye er at det å skaffe seg kunnskaper nesten var en besettelse hos ham. Han lærte seks-syv språk på egen hånd, hans viktigste fag var kjemi og bakteriologi (mykologi/sopplære), og han hadde i tillegg stor interesse for astronomi, geologi og oseanografi. Dessuten fikk han i ungdomsårene praktisk kunnskap i handel og fabrikkvirksomhet. Han fikk stipend fra Bergens Museum, han ble engasjert for å finne ut av klippfisksoppens ødeleggelser og midler mot den, og etter det arbeidet var ferdig, dro han til Petrograd for å studere nitrit- og nitratbakteriene samt metoder for moderne jordundersøkelser.

Kirke og leverpostei

Her kommer vi endelig tilbake til Gyldenprisveien. For det vakre rommet man kommer inn i, med skifergulv (nytt), søyler og store vinduer ut mot fjorden, ble bygget spesielt for vitenskapelige plante- og jordundersøkelser. I dag er det lunsj- og representasjonsrom for Bergen Medikal - og kan også brukes som selskapslokale i blått og hvitt.

Et par år før Høye døde, ble vinfabrikkens lokaler ominnredet og leid ut til Gyldenpris Fabrikker som laget skjorter. Deretter kom diverse leietagere, og i hallen er veggene prydet av flisemalerier fra den gang Døves yrkesskole var her. Et stort lokale i underetasjen mot nord har i tur og orden gitt plass til kirkesal for St. Markus menighet, modellsnekkeri og Bladcentralen. I en annen av bygningene hadde St. Markus sin interimkirke, og på eiendommen har det vært både leverposteifabrikk, barnehage og bandasjistfirma. Pluss at kontormaskinfirmaet Stål & Stil har eiet anlegget.

Hemmelig gang

Kjelleren var en gang lager for 120.000 liter vin på fat - og har en «hemmelig gang» i en dobbel grunnmur. Så vidt Haugan husker var denne passasjen beregnet til lagring av vin på flasker - musserende vin?

— Bestefar kom aldri i gang med dette prosjektet, men hadde utstyr til produksjonen stående klar. Han regnet nok også med at det kunne bli behov for mer plass ved øket produksjon, men så vidt jeg husker, ble kirkesalen aldri tatt i bruk til vinproduksjon.

Da Høye døde, var det ennå ca. 70.000 liter vin igjen i kjelleren. Han ville ikke handle med Vinmonopolet etter at det noen år tidligere bare ville betale kr. 1,50 per flaske med etikett - men det ble Vinmonopolet som trakk det lengste strået. Derfra kom det høyeste budet på fruktvinen fra Gyldenpris, men de sa det var først og fremst de store eikefatene som hadde interesse. Da snudde kanskje Kristian Høye seg i graven, mannen som brant for utnyttelsen av gode, norske råvarer til god, norsk vin.

GULLSEGL: En av de få flaskene (den eneste gjenværende?) med originaletikett.<p/>FOTO: TOR HØVIK
GJESTFRITT: Dagens eier Øyvind Skaar har tatt godt vare på huset med sitt rommelige inngangsparti og representasjonslokale der det før ble drevet jord- og planteprøver.<p/>FOTO: TOR HØVIK
VINMAKEREN: Kristian Høye klarte, uten sprittilsetning, å lage norsk vin som holdt 20-21 prosent. Men han tok oppskriften med seg i graven.
LABORATORIET: Med utsikt mot Puddefjorden lå laboratoriet - Høye var kyndig i både kjemi, bakteriologi og mykologi (sopplære).
LAGRET PÅ GYLDENPRIS: Kjelleren i Høye vinfabrikk kunne romme 120.000 liter norsk frukt- og hetvin på eikefat.