Hun møter oss, fast i blikket og lys i håret, med skjørt og rosa veske. Ingen ytre tegn som sier at dette er en tøffing som tar Forsvaret på strak arm. Og som brenner for å ta vare på folk som kommer hjem fra tjeneste i FN— og NATO-oppdrag.

I vår ble hun valgt inn i FN-Veteranenes Landsforbund. Hun er ikke alene som kvinne der, det sitter to til, men det er ingen tvil om at det er en maskulin og godt voksen forsamling hun har havnet i.

Koselig på Kronstad

I tillegg til landsstyret er hun med i styret i lokalforeningen for Bergen og Hordaland. På Kronstad hovedgård arrangere lokallaget uformelle sammenkomster for «folk som har vært ute», som Anja uttrykker det.

— Det er et koselig, lite samlingslokale vi har der oppe som vi kaller Shelteret. Det var hovedsakelig Libanon-veteraner som startet det. De har fått et forhold til å sitte i shelter (tilfluktssted red. anm). Her kan en komme og søke ly for verden rundt. Vi må ha et tilbud til dem som kommer hjem. Vi holder i gang en kameratstøtteordning som er veldig viktig, sier hun.

Var nysgjerrig

— Det er vel et mannsmiljø?

— Absolutt. Jeg kan telle på en hånd de kvinnene som er med, svarer Anja, som ikke kan si hvorfor hun søkte førstegangstjenesten.

— Folk har spurt meg om dette, og jeg har ikke kunnet gi noe godt svar. Jeg var kanskje nysgjerrig. Og så var det litt vanskelig å få jobb etter at jeg tok kokkefagbrev i 98. Jeg vet ikke om det var en fiks idé eller om det var en mening med det. Jeg var på Terningmoen på Elverum og på Evjemoen på Evje. Men jeg likte å være der.

Tar ikke på maske

— Hva med utmarsjer og fysiske utfordringer?

— Jeg har hatt mine døgn i telt, for å si det sånn. Jeg er ikke skremt.

Hun ser ikke skremt ut.

— Jeg føler meg feminin, og har ikke prøvd å være mann i Forsvaret. Og jeg har fått respekt for at jeg ikke prøver å være noen annen enn den jeg er. Jeg har ikke tatt på meg noen maske, en skal ikke være nødt til det for å gjøre en jobb ordentlig. Men det er alltid noen guttevalper som prøver seg på noe. En skal ha sterk ryggrad og tåle litt, sier hun.

— Gutter er reale og enkle og du må snakke til dem å deres språk. Jeg liker ikke råtne jentemiljø hvor de snakker bak ryggen på en. Guttene kommer og konfronterer deg med ting, og så skværer en opp. Jeg har flere guttevenner enn jentevenner. Du jobber vel med menn du og? spør hun.

Kosovo

I 1999 dro Anja til Kosovo som kokk i en norsk leir under NATO-kontroll nord for Pristina. Hun ble der i tretten måneder.

— Tjenesten gikk fredelig for seg. Vi hadde velutstyrte trimrom med klatrevegg og squashhaller, og vi fikk muligheten til å dra rundt i landet. Det skumleste og verste der nede var trafikken. Der var det den sterkestes rett. Men det var ingen norske som ble drept da jeg var der nede, sier hun.

Muslimer

På kjøkkenet skulle hun og tolv albanske kjøkkenhjelper fôre tre hundre soldater daglig. Gjennom arbeidet med de tolv jentene hadde hun mye kontakt med lokalbefolkningen.

— De albanske jentene er ikke så veldig forskjellig fra jentene her. De leser vestlige moteblader og kler seg akkurat som oss. Det går i trange jeans og korte topper, forteller Anja.

— Men de er muslimer?

— Hvilket trossamfunn hører du til da? Det kristne kirkesamfunnet? Statskirken, kanskje? parerer hun kjapt.

Lei av kokkeyrket

— De er flinkere til holde helligdagene, de overholder ramadan, og så bor de midt oppi et ortodokst samfunn. Serberne er ortodokst kristne, så folkeslagene er blandet, forklarer hun.

Anja tror ikke hun kommer til å reise ut i FN eller NATO-tjeneste igjen Dersom hun skal ut, vil hun heller reise for en humanitær organisasjon. Og så er hun lei av å være kokk, og holder derfor på med voksenopplæring på Katten. Hun vil ha studiekompetanse og tar peiling på noe innen realfag.

— Ja, der ser du, da trekker jeg mot mannsmiljøet igjen, smiler hun.