— Tennishallen betyr mye for oss, selv om andre ikke synes at den ser så fin ut! sier Karoline (10½), Vilde (10½), Margot (11), Dyveke (10½), Frid (10½) og Andrea (11).

Etter at de seks jentene fikk vite om den planlagte rivingen, har de på eget initiativ stått i timevis utenfor butikken like ovenfor Tennishallen og samlet underskrifter på et skjema de selv har satt opp.

— Vi har underskrifter fra både voksne og barn i nærmiljøet. Mange kommenterer at bygningen er stygg og trenger oppussing, men når vi forteller dem at det ikke blir noen ny hall, så signerer de likevel! forteller jentene.

— Vi har ikke noe lyst til at hallen skal forsvinne. Uten den har vi ikke noen andre plasser å drive med innendørssport bortsett fra gymsalen på skolen. Og den er altfor liten og har bare volleyballnett, sukker de seks tennisglade jentene.

De pleier å trene rett etter skolen, og bruker bare fem minutter på å gå fra klasserommet til trening.

Fint å trene i nabolaget

Hvis de skal fortsette å spille tennis innendørs, må de ta buss eller kjøres til Paradis.

— Det blir vanskelig å fortsette hvis vi ikke kan trene i nærheten av der vi bor. I tillegg til at den ligger i nabolaget, er det en veldig god bane. Dessuten er det et ekte funkisbygg, nesten en antikvitet. Vi har ikke lyst til å bytte den med noen andre! sier jentene fra klasse 5b.

De fleste i klassen spiller tennis, og til sammen er det rundt 70 barn fra Haukeland skole som bruker hallen til tennistrening hver uke. Det spilles også fotball, håndball og innebandy i bygget, som ble reist på 30-tallet.

De seks jentene er blant de 100 medlemmene av Årstad Tennisklubb, som leier Tennishallen av en privat eier. Eieren er for tiden på ferie og vil ikke kommentere planene videre, men opplyser at rivningssaken har vært kjent lenge.

Har ikke noe å gjøre på

— Hvis hallen blir borte, betyr det slutten for Årstad Tennisklubb. Det ligger jo i kortene, sier Jan Walter Ørbeck. Han er formann i styret for klubben og trener barna som spiller der hver uke.

De seks unge tennisspillerne er fortvilet over situasjonen. De tar treningen sin seriøst, og vil gjerne komme på toppnivå i Norge, som andre i klubben har vært før dem. Men uten noe sted å trene er ikke det så lett.

— Alle klager over at unge ikke har noe å bedre og gjøre på enn å henge på kiosken eller sitte hjemme. Men når de legger ned nesten alle aktiviteter, og alle plassene der vi vil være forsvinner, da har vi jo ikke noe annet valg, sukker 10- og 11-åringene.