• Folk må få se hvor grusomt Gestapo gikk frem i Bergen.

I dag er det lite som minner om tortur og fangenskap mellom Torgallmenningen og Den Nationale Scene i Bergen. Men over utestedet og selskapslokalene til Rick’s i Veiten 3 står Gestapos fangeceller fra krigen fortsatt intakte med navn og symboler risset inn i murveggene.

For at de norske fangene ikke skulle ta livet sitt ved å hoppe ut av vinduet, ble de sperret inne i små celler midt i bygget mellom de grufulle avhørene.

Beryktet

— Vi vil fortelle historien om Gestapo og det som skjedde i dette huset, sier Stein Ugelvik Larsen.

Sammen med Knut Harald Ekle har han studert det tyske sikkerhetspolitiet i en årrekke. Nå vil de to forskerne lage museum i Veiten.

Gestopotorturen i Bergen under andre verdenskrig var beryktet som spesielt grusom. Fangene fikk hendene lenket sammen bak på ryggen. Torturistene festet så et tau i lenken og heiste fangene opp slik at tærne så vidt berørte bakken.

— Dette var forferdelig smertefullt. I tillegg til kjelleren ble også kontorene brukt til tortur. Fangene sto på en stol mens tauet fra lenkene ble kastet over en dør, og knyttet fast i dørhåndtaket. Så ble stolen sparket bort. Dermed ble fangene hengende på kontordøren, forteller forskerne.

Mens nordmennene hang med kroppsvekten på skuldrene ble de slått med knyttnever, remmer, stokker og stålrør.

— Gestapo-folkene ble slitne av å slå så mye og måtte ta pauser med jevne mellomrom. Da ble det servert småkaker og kaffe, også til fangene. Det viser jo bare hvor kyniske de var. De betraktet det bare som en jobb, sier Ekle.

Fortjener å bli husket

— Når folk kaster seg ut av vinduet i 4. og 5. etasje viser det jo at det var mer enn kaffe og småkaker som foregikk i Veiten. De som valgte tortur og død fremfor å røpe noe fortjener å bli husket. Det hadde jo vært så enkelt å bare si det de visste.

— Dette er et så viktig kapittel i Bergens historie at jeg tror det interesserer mange, supplerer Larsen.

Torturen kunne vare et døgn. Så ble fangene kastet på cellen, hvor de lå og ventet på neste runde.

— Torturen i Veiten var kanskje landets verste. Den var systematisk og langvarig, sier Larsen.De tyske kommandørene i Bergen uttrykte at det var veldig viktig at fangene ikke døde av torturen. En død fange kunne ikke røpe noe.

— Informasjon var viktig for Gestapo, og de brukte alle midler.

Flere nordmenn deltok

Tyskerne trengte norsktalende og flere nordmenn ble rekruttert som tolker, sjåfører og sekretærer. Ifølge Ekle tok mange av dem etter hvert del i torturen av sine landsmenn.

— Tolkene tok over når torturistene, eller saksbehandlerne som tyskerne kalte dem, ble slitne av å slå.

Midt i 4. etasje ligger de fire trange fangecellene hvor tre fanger kunne bli holdt samtidig. Det er også to større celler som ble brukt til fanger, eller som lager. I enden av korridoren ligger et vaktrom med senger til tyske fangevoktere.

— At fanger skulle rømme fra murcellene midt i gestapobygget var utenkelig, så vaktenes viktigste oppgave var å passe på at fangene holdt seg i live.

Skriver bok

Stein Ugelvik Larsen har bakgrunn som professor emeritus på Instiutt for Sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen (UiB). Knut Harald Ekle er cand. philol. fra det samme universitetet.

— Vi er begge pensjonert. Dette prosjektet tar all vår tid nå, sier Ekle.

Høsten 2012 skal de to være klar med en bok om Gestapo i Bergen. Går alt etter planen kan museet åpne før sommeren.

— Det er egentlig bare finansieringen som gjenstår.

Trenger hjelp

Forskerne er veldig interessert i å komme i kontakt med flere folk som selv har vært til avhør hos Gestapo i Veiten, og slektninger av tidligere gestapofanger.

— Da freden kom overtok landssvikavdelingen bygningen i Veiten. Landssvikfanger ble avhørt her, og plassert i samme cellene. Vi er også interessert i snakke med dem, og deres etterkommere, sier Larsen.

Ekle mener det er viktig at folk får mer kunnskap om organisasjonen som sto bak så mye lidelse under krigen.

— Når jeg sier Gestapo, sier folk «huff, huff», men de vet ikke så mye mer.

Forskerne vil lage en komplett oversikt over hvem som jobbet for Gestapo i Bergen, og alle som var inne til avhør.

Det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) var delt inn i seks avdelinger:

  • Personal
  • Økonomi og forsyning
  • Sikkerhetstjenesten (SD). Disse jobbet i det stille med å hente informasjon om det sivile liv via blant annet spionasje og aviser. Mot slutten av krigen ble de trukket inn i Gestapos arbeid.
  • Gestapo. De mest aktive og beryktede. Etterforsket politisk motstand mot det tyske regimet.
  • Kriminalpolitiet, som tok seg av klassisk kriminalitet.
  • Sikkerhetstjenesten utland, drev etterretning mot Norges naboland.
Willi August Kesting

Ga seg selv tillatelseSipo i Bergen ble ledet av en kommandør. I utgangspunktet var det han som skulle gi tillatelse til «skjerpede avhør», altså tortur. Men mellomledere på et mye lavere nivå kunne selv gi den nødvendige tillatelsen når de var ute på razzia i distriktet.

— Willi August Kesting var kanskje den verste av Gestapos turturister. Han dro ofte ut på razzia, og ga seg selv tillatelse til skjerpede avhør nesten før han hadde forlatt kontoret i Bergen, forteller Ekle.

Kesting var en stor og kraftig kar med et forferdelig hissig gemytt. Han fikk dødsdom etter krigen, og ble henrettet august 1946.

— Han var virkelig brutal. Kesting anket dødsdommen, og i anketeksten går det også frem at han var sint fordi han var dømt. Han gjorde jo bare sin plikt.

Redselsregime

Hvis Gestapo fortsatt mistenkte at fangene visste noe etter omfattende avhørsrunder, ble de sendt til fangeleiren på Espeland i Arna. Her ble de holdt til tyskerne hadde tid til å avhøre dem på nytt.

Ludwig Runzheimer

En annen svært brutal torturist var Ludwig Runzheimer. Han ble mislikt av kommandøren, og derfor forflyttet fra Veiten til Espeland.— Det hadde vært ganske rolig i fangeleiren frem til Runzheimer kom. Han skapte et redselsregime. Flere fanger døde rett og slett av utmattelse. Uansett alder og helsetilstand måtte de løpe rundt, hoppe på knærne og krype i sølen.

Runzheimer ble henrettet 6. juli 1946. Han var den eneste dødsdømte i Bergen som ikke anket.

Vil du besøke et gestapomuseum i Veiten? Si din mening.

TATT TILBAKE: En vakt fra hjemmestyrkene patruljerer utenfor «Gestpohuset» i Veiten, 8. mai 1945.
RIKSARKIVET
KASTET SEG I DØDEN: Tre norske motstandsmenn tok livet av seg ved å kaste seg ut av gangvinduene (til høyre i bildet) under kringen.
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN
BEGRAVELSE: 30. april 1942 ble de to SS-førerne Berns og Bertram begravet. Bildet viser begravelsesfølget, en voldsom manifestasjon av tyske maktfigurer i Norge. I bakgrunnen ser vi SS-flagget vaie på Gestapohuset.
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN
ANONYM: Kommandør Hans Wilhelm Blomberg (til høyre) var sjef for Sipo i Bergen fra oktober 1941 til juni 1944. Deligerte mye ansvar og ble kritisert av den tyske personalsjefen i Oslo for å være for tilbaketrukket. Fulgte likevel godt med på alt som skjedde og ga tillatelse til å banke fangene helt til sannheten kom frem. Dødsdømt og henrettet i 1946. (Offiseren med mørke briller er rikskommissær Josef Terboven som var direkte underlagt Hitler)
HENTET FRA BOKEN «TELAVÅG» AV KONRAD BIRKHAUG
BØDDEL: Kommandør Gerhard Flesch var sjef for Sipo i Bergen fra april 1940 til oktober 1941. Han ble beskrevet som en veldig ubehagelig type. Han fremsto nærmest som en bøddel etter at han ble forflyttet til Trondheim.Dømt til døden og skutt i februar 1948.
SISTE SJEF: Kommandør Ernst Weimann ledet Sipo i Bergen fra juli 44 frem til freden. Han deltok ikke selv i torturen, men ga gladlig tillatelse til såkalt skjerpet avhør. Dømt til døden, men benådet i høyesterett til livsvarig fengsel med 5 mot 4 stemmer. Sendt ut av Norge i 1952.
RIKSARKIVET
BRUTAL: Johannes Arndt var opprinnelig skomaker. Han kom til Bergen i 1941 og ble kriminalsekretær for Gestapo. Kjent for å være brutal, men inteligent. Han slo mange helseløs, men tok ikke livet av fangene. Dødsdømt, men senere benådet til livsvarig fengsel. Slapp ut under generalamnestiet i 1952.
RIKSARKIVET