En gang pleide Hussein Al Thamer å gå ut klokken fem om morgenen. Han arbeidet med jorden, handlet med kyr og sauer, og var sjelden tilbake før klokken tre. Nå sitter han uvirksom i et hus på Askøy og lengter hjem. Hussein og konen Ajbu Al Thamer er fremmede i Norge. Ajbu kan fremdeles jobbe med teppene sine. Men hva skal bonden Hussein ta seg til blant Askøys forfrosne fjellknauser?

Dagene går med til å følge nyhetene fra Irak. Dagene går med til å håpe på at amerikanerne kan rydde Saddam av veien. Bare da blir det mulig å vende hjem.

Frykter Saddam på Askøy

Hussein drar fingeren over strupen for å vise hva han mener må gjøres med Saddam Hussein. Han og familien hans har fått lide mye under despotens hardstyre.

— Vi er trygge her på Askøy, men av og til frykter jeg at Saddam sender en spion hit for å drepe oss, sier far Hussein. Ikke engang her på fredelige Askøy kan frykten slippe taket.

Det er lenge siden Hussein og konen Ajbu med ni barn ble fordrevet fra gård og grunn. De er shiamuslimer fra det sørlige Irak. Etter Golfkrigen trodde shiaene i sør at Saddams dager var talte, og gjorde opprør. Straffen var nådeløs. De fikk kjenne krigen og Saddams diktatur på kroppen.

Godt liv

På Askøy bor Hussein og Ajbu sammen med døtrene Kauther (18), Kadeja (21), Ibthal (22) og sønnen Kasem (25). I den andre delen av tomannsboligen bor sønnen Jabber (30) med sin kone. De har tre døtre til som har giftet seg og bor i Bergen, to sønner i Iran og en i Nederland.

En gang bodde familien i et stort hus i en landsby med rundt 1000 innbyggere. Mor Ajbu vevde tepper, og far Hussein dyrket jorden. Han hadde dadler, korn, kyr og sauer.

— Vi var ikke rike, men vi hadde det godt, sier Ajbu.

Foreldrene snakker ikke et ord norsk, men døtrene oversetter. Sønnen Kasem dekker bordet.

Foreldrene faster, men Bergens Tidende får kaker og cola. Mor og far er tradisjonelt kledd. Han i kjortel, hun i sin sorte drakt. Jentene har vanlige norske klær, men håret er dekket av sjal.

Kasem ser ut som en vanlig fotballspiller fra Askøy.

Dramatisk flukt

– Har dere bilder fra gården så vi kan få se hvordan dere bodde?

— Vi har ingenting. Da vi flyktet, fikk vi bare med klærne vi hadde på oss, forteller jentene. Landsbyen ble bombet, og Saddams soldater rykket nådeløst frem. Familien kom seg om bord i farens båt. Vannet ved huset var en del av elven Eufrat. Hussein viser hvordan han sto i akterstevnen med en åre når vi spør om båten hadde motor. I fire timer rømte den store familien med båt, før de kunne gå i land. Så leide de en lastebil og ble kjørt en times tid, før de måtte gå til fots frem til de amerikanske soldatene.

Fra Saudi til Kleppestø

— De tok oss med til en leir på grensen mellom Irak og Kuwait. Der var vi i to måneder, forteller jentene.

— En teltleir?

— Noen hadde telt, men vi hadde ikke noe, sier de. Faren viser med hendene at det regnet. Det høljet ned.

Fra denne leiren gikk reisen videre i amerikanske transportfly til Saudi-Arabia, og seks lange år innestengt i en leir med 38.000 andre flyktninger. Det var herfra familien kom til Askøy for fem år siden, som FN-kvoteflyktninger.

Det er mange år siden Hussein kunne stelle jorden sin, og de vet lite om hvordan det ser ut hjemme.

Glemmer shiaene i sør

— Men vi ønsker å takke alle som har hjulpet oss og beskyttet oss, sier mor Ajbu.

— Alle snakker om kurderne i nord, og problemene de har. Shiamuslimene i sør er blitt glemt, enda de har det mye verre, sier Kasem.

— Det har vært vanskelig helt siden Saddam kom til makten i 1979, slår Hussein fast. Han peker på at amerikanerne støttet Saddam mot shiamuslimene i sør under krigen mellom Iran og Irak. Og familien Al Thamer har ikke sluppet lett. Tre ganger har foreldrene vært fengslet.

Kvinner og menn atskilt i små overfylte celler.

Besteforeldrene har tatt seg av barna, men siste gang var Kauther, som bare var tre år, med mor i fengselet.

Uenig om krig

— Tror dere på et fritt og demokratisk Irak?

— Hvis Gud vil. Vi skal bli med Amerika og fjerne Saddam, sier Hussein. Han mener det meste vil ordne seg bare Saddam er borte.

Døtrene er i tvil. De tror det skal mer til for å endre Irak.

— Vi er ikke enige med far når det gjelder krigen heller, slår Kadeja fast. Søstrene gikk sammen med bror Kasem i det store demonstrasjonstoget mot krig. De frykter både amerikanernes motiver for å gå til krig, og lidelsene det vil påføre sivilbefolkningen.

— Det er grusomt tenke på alle de sivile som vil lide, sier mor Ajbu, men hun mener at krig er eneste utvei.

Koranen og bonderomantikk

— Saddam er som Hitler, bare at Hitler gikk til krig mot andre land mens Saddam dreper sitt eget folk, sier Hussein. Han mener at det er for mye frem og tilbake med Norge, og at landet bør bestemme seg for å støtte USA mer helhjertet.

Når BT påpeker at det ikke engang familien Al Thamer er enige om dette, ler han godt.

Diskusjonen går høyt hos familien Al Thamer, og smilet sitter løst. På veggen henger bildet av en Ayatolla, et utdrag fra Koranen i gull, et bonderomantisk norsk motiv og et flyfoto av Askøy på 1950-tallet.

Vanskelig i Norge

— Vi er takknemlige for å få komme til Norge, folk her er snille, sier Hussein.

Døtrene oversetter, men forteller samtidig at de også har opplevd en annen virkelighet. Den norske rasismen. De forteller om postkassen deres som er ødelagt flere ganger, som den eneste på stativet. Kasem som har søkt en rekke jobber uten hell. Leiligheter de ikke får.

— Men mest av alt merker vi blikkene. Vi merker hatet fra folk som ikke kjenner oss. Slik er folk, selv om vi er gjester her i landet, sier jentene.

Klare planer

Mens far og mor lengter hjem, forbereder de seg på livet videre. De tre jentene skal avlegge eksamen i vår, og så står videregående skole for tur. Og planene er klare: Ibthal vil gå på helse- og sosiallinjen, Kadeja vil bli journalist, Kauther har ikke bestemt seg ennå, men hun skal gå på skole. Kasem vil bare ha en jobb.

— Dere tror ikke dere kommer til å ta over gården i Irak?

— Nei, det blir vanskelig. Vi er ikke bønder, sier de unge som bare har barndomsminner fra hjemmet i Irak.

— Du må lære deg arabisk, sier Hussein til BTs utsendte. Han har mye han vil ha sagt, men han er for gammel til å lære norsk. Dessuten skal han snart hjem, om Gud vil, og amerikanerne rydder vei.