Klima-endringer, naturkatastrofer, U-landsgjeld, illegitim-gjeld, korrupsjon, og folkemord er problemer som i lang tid og fortsatt påvirker den globale verden. Men er vi i den vestlige verden klar over dette, og gjør vi nok for å løse dette?

Mange vil kanskje si at vi kunne engasjert oss mer, gitt mer i form av bistand, slettet mer av U-landsgjelda, kjørt mindre bil, og tatt mindre fly. Andre vil kanskje påstå at vi gjør nok og at det får holde. Mens noen også mener at vi ikke gjør noe med verken forbedring eller forverring.

Nytter ikke å være observatør

Når det gjelder dette temaet så nytter ikke være en observatør eller en nøytral part. Gjør du ikke noe for å bedre situasjonen, er du med på å forverre den.

Er du ikke en del av løsningen, da er du en del av problemet, ble jeg en gang fortalt.

Men for å være en del av løsningen da trenger vi kunnskap. Kunnskap som kan defineres som en bevisst forståelse av noe, og med muligheten til å bruke denne med en bestemt hensikt er et nøkkelgode i denne sammenheng.

Men hvor får vi denne kunnskapen fra, og hvem skal settes ansvarlig som sender av denne kunnskapen?

Relevant kunnskap?

I barndommen er familien det viktigste arenaet i sosialiseringsprosessen. Her får man kunnskap om hvordan man kler på seg, hvordan man spiser, riktig form av språkbruk, ja rett og slett hvilke normer og verdier som er respektert i samfunnet.

Senere er det skolen som står sentralt i formidlingen innenfor kunnskap. I løpet av ti år med obligatorisk skole, skal du ha dannet deg ditt inntrykk av nåtidens verdensbilde.

Spørsmålet jeg da stiller meg selv er: Hvor relevant er denne kunnskapen om nåtidens verdensbilde som er pensum i dagens skolebøker?

Hvor er Uganda?

Kunnskap om første og andre verdens krig får betydelig stor plass i dagens pensum. Om og om igjen får vi høre om Hitler, og om hvordan han drepte nesten seks millioner jøder og sigøynere fra år 1939 til 1945. Men står det noe som helst om Pol Pot og folkemordet i Kambodsja, som tok livet av nesten to millioner mennesker i perioden 1975 til 1979? Eller hva med despoten Idi Amin som tok livet av rundt 400 000 mennesker i Uganda da han var president?

Hva er begrunnelsen for at det som er dagens pensum er det mest relevante? Begrunnelsen i dette tilfellet kan ikke handle om tidsperspektiv. Andre verdenskrig skjedde flere tiår før de sist nevnte hendelsene. Kanskje det har med nærhet til hvilke stater og aktører som spilte en rolle i disse hendelsene? Vi vet jo alle hvor Tyskland ligger, mens Uganda og Kambodsja er mer fjernt. Vel, kanskje det er på tide å gjøre noe med det?

Globalisert kunnskap

Det dagens ungdom trenger å lære om er langt i fra at Hitler ble født 20. april 1989 og tok selvmord i 1945, eller at kona hans het Eva Braun. De trenger heller å lære om klima og konsum, ekstrem fattigdom (det at 1,5 milliarder mennesker lever for under seks kr dagen), 840 millioner mennesker er underærnert eller om at for hver krone U-land får i bistand er de nødt til å betale ni kroner tilbake i form av u-landsgjeld. Hvor er dette skrevet om i historiebøkene? Vi lever i en såkalt globalisert verden, så kanskje det er påtide å gjøre kunnskapen globalisert.

Mennesker som er uengasjerte og handlingslammet når det gjelder de globale utfordringene, kommer av uvithetenhet og dårlig formidling av informasjon. Informasjon får vi gjennom blant annet TV, aviser, media, skole— og lærebøker. Det nytter ikke fortelle den norske befolkningen hva de skal lære i form av underholdning eller på hobbybasis, men kanskje det nytter med en ny reform av pensum innenfor de norske skolene.

19 væpnede konflikter nå

Dagens unge bør få ett større perspetiv på verdensbildet. Det er rundt 19 væpnede konflikter (jf, sipiri.org) som pågår rundt om i verden akkurat nå, så hvorfor tviholde på gamle temaer som “norsk nasjonalbygging på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet” eller “utvikling av norsk arbeiderbevegelse ses i sammenheng med den russiske revolusjon og Sovjetunionen”?

Kunnskap er ideologisk makt. Ideologisk makt kan igjen bidra til forandring. Dette vet vi fordi vi har utallige eksempler som understreker nettopp dette. Røde Kors, Green Peace og Amnesty International er bare noen få eksempler på aktører med ideologisk makt, som bidrar til positiv utvikling av verden.

Bare en prosent

Organisasjoner som dette drives basert på frivillighetsarbeid, mens skolen er obligatorisk. 50 000 nordmenn, altså en prosent av den norske befolkningen er medlem av Amnesty, mens rundt 24 prosent norske barn og unge sitter på skolebenken. En ny reform av pensum som retter søkelyset mot en litt mer solidarisk og opplyst verden, slik disse organisasjonene gjør, ville bidratt til en økt internasjonal forståelse blant en ubeskrivelig større del av Norges befolkning, og dermed til en økt positiv forandring i den globale verden!

Les mer om Åsane Folkehøgskole her

Hva står det om Pol Pot og folkemordet i Kambodsja, som tok livet av nesten to millioner mennesker i perioden 1975 til 1979, spør skribenten. Dette bildet av Pol Pot er fra 1997.
Reuters
Charlotte Jonstang Hagen fra Åsane Folkehøgskole.
Privat