Grønn etat er blitt spurt om å sette av et av kommunes egne områder til fri disposisjon for jenter som ønsker å jakte. Forespørselen kommer fra Linda Stensland (26), kvinnekontakt i Bergen Jæger og fiskerforening.

Bakgrunnen er at det er vanskeligere for kvinner enn for menn å få dyrket jaktinteressen, ifølge Stensland. Hun blir jevnlig oppringt av kvinner som ønsker å jakte, men ikke får muligheten.

— Jakt har tradisjonelt vært forbeholdt menn, og det er vanskelig for damer å bli inkludert i disse miljøene, sier Stensland.

På grunn av den tidligere odelsloven, hvor jaktområder ble arvet av sønnene, er de aller fleste grunneiere menn.

— I mange tilfeller er vi ikke ønsket i skogen sammen med mannfolkene. Det gjelder spesielt for en del eldre mannfolk som ikke tror at damer kan jakte, sier Stensland.

— Det er heldigvis sjeldnere etter hvert, men vi blir fortsatt møtt med slike holdninger.

- Ser rart på meg

Allerede som 16-åring var Stensland med faren på jakt. Fordi hun vokste opp i miljøet, har hun selv ikke hatt problemer med å få innpass.

— Men jeg kan oppleve at folk ser rart på meg fordi jeg er jente som skal jakte, uten at de sier så mye.

Hun understreker at det samtidig finnes mange menn, blant annet hennes egen kjæreste, som gjerne skulle hatt flere kvinner på lagene. Selv jakter Stensland med begge kjønn.

— Det er noe helt annet å jakte med kvinner enn med menn. Kvinnene er roligere, de tør å innrømme at de ikke kan ting, og spør gjerne. Når noen har skutt et dyr på et kvinnelag er alle i fyr og flamme, mens blant mannfolkene får man bare et klapp på skulderen, forteller hun.

Menn bestemmer og tror de vet best, og det er ikke alltid de har lyst å høre hva kvinnene mener. Linda Stensland, jeger

Vil ikke være eneste jente

En del av årsaken til at få kvinner jakter, er også at de vegrer seg for å være eneste jente på jaktlaget.

— Veldig mange prøver å få kontakt med jaktlag, men trekker seg tilbake når de finner ut at det ikke er andre damer der. For mange er det et stort skritt å ta fordi de føler seg alene. Vi ønsker å gi dem et tilbud hvor de kan være sammen med likesinnede og bygge opp selvtillit, sier Steinsland.

Mye av dagens jakt skjer på menns premisser, og er ofte ikke tilpasset kvinners behov og ønsker, ifølge Stensland.

— Menn bestemmer og tror de vet best, og det er ikke alltid de har lyst å høre hva kvinnene mener. De jager gjerne dyrene veldig langt og har lite kommunikasjon underveis.

Gullbotn vurderes

Helst ønsker Stensland at kommunen skal gi kvinnene tillatelse til å jakte på hjort på Byfjellene, og nevner Lyderhorn og Løvstakken som eksempler.

— Fordi damer har hovedansvaret for barn er lang reisevei til jakt et hinder. Med jaktområde i nærområdet trenger man ikke overnatte, noe som gjør familiekabalen mye lettere.

- Er du redd de mannlige jegerne kan bli misunnelige og at dette kan skape større skillelinjer?

— Ja, jeg har tenkt på det. Men i det lange løp er det meningen at vi skal få kvinnene inn på jaktlagene sammen med mannfolkene. Dette er en måte for kvinnene å komme i gang på.

Landbrukssjef i Bergen kommune, Kari Elster Moen, sier henvendelsen er under behandling. Kommunen har nettopp kjøpt gamle Haus prestegård i Gullbotn, et område som er godkjent for jakt.

— Dette kan være et aktuelt område, men flere ting må undersøkes nærmere først, blant annet i forhold til likestillingslovverket, sier Moen.

Stensland kan vente seg et svar i begynnelsen av mai, etter at Moen har hatt møte med Bergen kommunale bygg.

Vil vise at de duger

Stensland har god tro på at kvinnelaget, som foreløpig omfatter fem personer, skal klare å felle alle dyrene de eventuelt får tillatelse for. Hun tror det vil være en god måte for de kvinnelige jegerne å vise at de duger på.

— Hvis vi klarer å felle alle dyrene skal vi virkelig briske oss når sesongen er ferdig.

Hvordan er menn og kvinner forskjellige som jegere? Si din mening.