• Jeg har landet i himmelen, tenkte Jonas Niyokindi da han ankom Bergen for åtte år siden. Slik kjennes det fortsatt.

48-åringen har ikke bevart så mange minner fra sin oppvekst i Burundi. Han husker julefeiringen med åtte søsken og foreldre. Far var bonde og pastor i den lokale menigheten. Jul var stor familiesammenkomst med god drikke og mye mat. Til julefesten drepte man en geit.

Han husker årene på barneskolen. Alltid den flinkeste i klassen.

På flukt siden 1965

Ellers er det meste fortrengt. Synet av mennesker hogget ned med macheter og kniver. Den fryktelige følelsen av å flykte fra drapene. Første gangen var han bare syv år gammel.

Siden har han stort sett vært på flukt.

— Jeg hater mitt land, sier han med innbitt overbevisning.

Jonas Niyokindi sitter en liten stue i Ytre Arna og beretter med ganske ordinære ord om et helt ufattelig livsløp. Som foreløpig har endt her, i en leieleilighet som etter norsk standard er litt for liten for en fembarnsfamilie.

I armene henger ettåringen Jon Kennedy småsyk og sutrer. Borte i vinduskroken leker Clement og Frank Odin med et tørkestativ, mens de tause lytter til de voksnes samtale.

De to eldste barna er tilbake på skolen etter lunsj. Konen Uwimana er dratt på norskkurs i byen.

Heller dårlig vær

I dag skal han og Uwimana stå i Håkonshallen og sverge troskap til et nytt fedreland. Niyokindi gjør det uten å se seg lengtende tilbake.

— Er ikke klimaet her i Norge fryktelig for en som har levd under Afrikas sol?

— Dårlig vær er bedre enn våpen! kommer det raskt.

— Livet hjemme i Burundi er så elendig, jeg ønsker aldri å vende tilbake. Ikke bare er det trusselen om krig, men også fattigdommen ødelegger folks liv. Den verste kombinasjonen, sier han på godt norsk.

Burundi var et fredelig jordbrukssamfunn i hjertet av Afrika, befolket av hutuer og tutsier. Niyokindi tilhører majoriteten, hutuene. Kivinger mellom folkeslagene har det alltid vært. Tutsiene hadde kyr og var derfor velstående. Kyr ga gjødsel og kyr ga melk. Varer som kunne selges.

Da belgierne overtok som koloniherrer, ble tutsiene favorisert. De fikk enerett på skolegang og jobber i statsadministrasjonen. Tutsiene kontrollerte hæren. Splittelsen ble forsterket.

Familien likvidert

I 1965 revnet landet. Niyokindis familie rømte over grensen til nabolandet Rwanda.

Fire år seinere vendte de tilbake og fortsatte å dyrke jorden.

I 1972 smalt det igjen. Yngstegutt Jonas var på skolen da resten av familien ble likvidert. En belgisk misjonær tok hånd om ham og dro over grensen igjen.

— Vi løp for livet og så fryktelige ting underveis, sier han lavmælt.

Hos Røde Kors i Rwanda vokste Niyokindi opp. Han tok videregående skole og fikk hjelp av FN til en plass på universitet i Vest-Afrika.

Da det brøt ut krig i Togo, dro Niyokindi tilbake til Rwanda og jobbet som inspektør for det offentlige. Så blusset folkemordene opp igjen.

Niyokindi fikk med hjelp av FN etablert en flyktningleir for burundere i Rwanda. Der levde han til 1998. Et liv med gjentatte drapstrusler. Han tilhørte de intellektuelle hutuene og ble beskyldt for å lære hutuene å hate tutsier.

— Noen ganger sov jeg i skogen, sier han og løfter opp sin minste gutt.

Sendt til Norge

Han vet ikke helt hvordan det skjedde, men en dag sto burundeseren med norske reisedokumenter. Europeere hadde vært i leiren og intervjuet flyktninger, FN var involvert. Uansett, han var på vei til Norge.

Papirene som dokumenterer universitetsstudiene er for det meste tapt underveis. Det samme er tekstene som skulle bli en bok om forholdene i Burundi og Rwanda.

I Norge har Niyokindi jobbet i barnevernet. For et år siden ble han rammet av hjerneblødning og er under attføring.

— Alt du har opplevd, forfølger det deg?

— Noen ganger har jeg mareritt. Jeg kriger i søvne. Men jeg er under behandling og blir bedre.

Norge er hans nye fedreland. Niyokindi ønsker ikke å vende tilbake. Ikke noen gang.

At kivingen mellom hutuer og tutsier er belgiernes skyld, blir for enkelt, mener han. Det er tross alt gått 44 år siden koloniherrene dro hjem.

— Du forventer at et barn blir voksent på så mange år. I løpet av alle disse årene skulle burundeserne lært hvordan de skulle organisert seg.

Noen dager seinere ringer Niyokindi med et budskap han brenner inne med: - Norge må hjelpe Burundi. Ikke materielt, men politisk. Det må bli slutt på hatet, sier han.

Silje Katrine Robinson
Silje Katrine Robinson