THOMAS HEINE

De fleste lesere er sikkert klar over det fra før. Men bare for å få tingene satt helt på plass: Norge er best i verden.

Det er vitenskapelig, statistisk bevist. To år på rad har FNs utviklingsorganisasjon, UNDP, fastslått at Norge er det beste land i verden å leve i. Og skulle noen fortsatt være i tvil, er det bare å spørre en nordmann.

— Nja, vil han trolig høflig svare, - Danmark er jo også et deilig land, men på tonefallet og det tilfredse smilet vil man forstå at det er helt rett spurt.

Det er forskjellige måter å uttrykke det på. Som f.eks. skilærer Willy, som i min barndoms juleferier på Kampeseter høyfjellshotell guidet «ut på tur, aldri sur» og med et blikk ut over de stolte, snøkledde fjell bemerket: «Gud må visst være norsk».

Eller krovertinne Elin fra Sognefjorden, som i en diskusjon om smuglersigaretter lett bebreidende sa: «Du må lære å tenke norsk, ellers kommer du ingen vei her i livet».

Et søk i Aftenpostens internettarkiv avslører med all ønskelig tydelighet at vi har å gjøre med et land ut over det vanlige. I løpet av det siste året har denne avisen gitt mer enn et halvt hundre eksempler på at Norge er best i verden. Det gjelder vel å merke ikke bare skiskyting og 30 km langrenn, men et vell av andre områder, f.eks.:

Best i verden til å lage mat (Charles Tjessem, gull i kokkemesterskapet Bocuse d'Or). Best i verden til å etterforske datakriminalitet (Økokrim). Best i verden på death metal-musikk. Best i verden på SMS-beskjeder. Best i verden på likelønn mellom menn og kvinner. Best i verden i roing (firer uten styrmann). Verdens beste varieté (Ylvis). Verdens beste marinesoldater (Afghanistan). Verdens beste studiefinansiering for studier i utlandet. Verdens beste mannlige skiløpere. Verdens beste kvinnelige skiløpere. Verdens beste gruvearbeidere. Verdens beste sykefraværsregler.

Verdens beste tigeranlegg (Kristiansand Dyrepark). Verdens beste håndballkeeper (Cecilie Leganger). Verdens beste forsvarsspiller i håndball (Tonje Larsen). Verdens beste regler mot pengevask. Verdens beste samvittighet (dopinganklaget bokser). Verdens beste arbeidslag (fotball). Verdens beste feriemål (den norske Sørlandskysten). Verdens beste basehopp-fjell (Kjerag). Verdens beste lakseelv (Tana).

Norge er, som det heter i et dikt av Rolf Jacobsen, Annerledeslandet.

Landet som to ganger har stemt nei til EU, og godt kan tenkes å gjøre det igjen. Landet som kjemper med nebb og klør mot utenlandske oppkjøp i næringslivet. Landet som stenger ved lunsjtid fredag, for at en samlet befolkning kan begi seg ut og nyte den storslåtte natur.

Landet der en enmannspizza kan koste 130 kroner, og der man kan kjøpe halve agurker på supermarkedet, ettersom de skal være norske og det norske klima generelt ikke er særlig landbruksvennlig.

Landet der selv de mest utilgjengelige bygder er knyttet til omverdenen med broer og tunneler i milliardklassen som ledd i den såkalte distriktspolitikken - som har som mål å holde hele Norge befolket for enhver pris.

Landet der mer enn hver fjerde innbygger eier en nasjonaldrakt til en verdi av mellom 15.000 og 100.000 kroner, og hvor nasjonaldagen er en folkefest uten like med timelange barneparader, marsjmusikk og blå-hvit-røde sløyfer på alt fra dresser til dvergpudler og en fullstendig overveldende mengde norske flagg.

Selvfølgelig er det kverulanter som påstår at Norge ikke er så paradisisk ennå. Som f.eks. sosialantropologen, forfatteren og tidsskriftsredaktøren Thomas Hylland Eriksen, Norges riksrefser, som snakker om nasjonalt overmot og kulturell isolasjonisme, og som har poengtert at det eneste andre landet som feirer nasjonaldagen omtrent på samme måte som Norge, er Nord-Korea.

Eller Sveriges forhenværende næringsminister Björn Rosengren, som under fusjonsforhandlingene mellom svenske Telia og Telenor ble beryktet for en bemerkning til svensk tv:

«Norge er jo egentlig den siste sovjet-stat... Det er så fantastisk nasjonalistisk ...»

Men la nå det ligge. Der er kanskje en grunn til at Rosengren ikke lenger er minister, og at Hylland Eriksen for tiden oppholder seg i Sør-Afrika.

I stedet kan vi se frem til landskampen i Parken i kveld, hvor Claus Lundekvam, André Bergdølmo, Øyvind Leonhardsen og Christer Basma, og andre oppflasket med Egil «Drillo» Olsens publikumsvennlige vitenskapsfotball, skal forsvare de norske farger. Hvis denne landskampen blir betraktet som et spørsmål om liv og død i Danmark, oppfattes den i Norge som betydelig viktigere enn som så.

I over en måned har de norske aviser og tv-stasjoner inngående beskrevet «skjebnekampen», det norske lags styrke og (bevares) svakheter, Morten Olsens psykologiske krigføring, skadetilstanden på det danske landslaget og senest det skandaløse i at to norske spillere er fotografert med Gammel Dansk-glass i hånden.

Men det aller beste er at når vi i kveld har knust nordmennene i Parken, vil de være forbløffet, skuffet og lei seg. Men likevel snart tilgi oss.

Danmark inntar nemlig en ubestridt fjerdeplass i nordmennenes hjerter. Etter Norge, Norge og Norge.