Bjørn Jensen er nemlig redd for at navnet hans skal renne vekk og bare bli borte i svetteperler på kroppen til Linda. Solen steiker på Os og kjendiser kan fort fordampe i sommervarmen.

For Bjørn, Øivind og Kjell er Os første prøven på om det går an å dra på loffen på Vestlandet helt uten penger. Går det an å leve av å synge og selge hjemmelagede ting som visper med og uten bark, surret sammen med hesjestreng. Vil folk kjøpe lange blåserør mot asma og potensmiddel i små fine brune krukker. Bjørn insisterer på at middelet virker momentant og nekter noen å prøvesmake før de er kommet vel hjem. Det skulle tatt seg ut.

Øivind har hageerfaring og vil tilby plukking av brunsnegler for fem kroner kvadraten.

— Vi må jo tilby tjenester også, mener han.

«Fra grein til ferdig visp»

Det virker en stund som osingene er litt skremt av salgsboden under forteltet på den gamle bobilen vår. De tar lange runder rundt bilen, kikker litt skremt fra øyekroken, som om vi skulle vært et fantefølge.

Øivind prøver seg med å lage en ny plakat der vispene våre plutselig går inn i en salgsutstilling som han kaller «Fra grein til ferdig visp. Et samarbeidsprosjekt med Norsk Råpisklag og Norske Skog».

For egen del synes jeg vareutvalget er bredt nok til å kalle boden vår et «Storsenter». Men her mener Øivind og Bjørn at jeg går for langt.

De mest nysgjerrige og vågale osingene stopper først opp når vi begynner å ta frem gitarene. Etter tre sanger er det begynt å bli direkte folksomt, og kasserer-Øivind anmoder forsiktig folk om å vrenge lommene sine.

«Lindåsgrepet»

Bjørn tror det er penger å tjene på å kurse osingene i dans. Riktignok har han bare praksis i «slow». Og det fra de siste desperate sjekke mulighetene på striledans. I «slow» er han derimot ekspert på det såkalte Lindås-grepet fra 70 tallet. Venstrehånden skal da ha et sikkert grep på fremsiden av jenta, litt til side for hjertet, men utenpå klærne. Høyrehånden brukes til støtte og styring der man finner naturlig grep sør for korsryggen. På denne måten blir man naturlig hengende over jenta, uten å måtte bevege seg for mye.

— Berre stå dar å vugga litt, for å komma i kontakt uten å kila seg heilt fast, forklarer Bjørn.

Kristin Sperrevik holder på å kveles i all kontakten. Å betale for å ha blitt utsatt for Lindås-grepet synes hun er litt drøyt.

Serviett eller kondom?

En annen dame går bort til gitarkassen og legger en fargerik liten eske opp i. En eske som ligner på kondompakken Bjørn har i lommeboken sin. En gammel kondompakke som har lagt der så lenge ubrukt, at den har laget et rundt spor tvers gjennom det tynne skinnet og hele lommeboken.

Men jeg må nok skuffe Bjørn.

— Det var bare en pakke våtservietter.

— Du hendelse. Da dar kunne gått trakkande gale.

Åpningsdagen på Os ble rett og slett en kassasuksess. Ikke nok med at Øivind fikk fylt hatten. Butikkene på Os kom springende med alskens nyttige varer til salgsboden vår. Vi fikk jordbær, sjampo, balsam, fiskesluker, kulepenner, pinne til å fange opp smulteringer, en grønn eske med døde svenske makker og kaffekanne med kaffe på.

Strame kara både han og ho

På Stord dagen etter var mottakelsen atskillig tøffere. En kvinnelig parkeringsvakt kommer løpende etter oss når vi prøver å kjøre inn på Torget på Leirvik med bobilen vår.

Når vi vrenger lommene og forteller at vi prøver oss som omreisende gründere, blir damen i uniform til det vennligste vesen vi har truffet på turen. Vi får tildelt den beste plassen ved pavilliongen der Frelsesarmene pleier å stå og hun kommanderer en mannlig kollega til å skaffe oss strøm. Og det i en fei.

Gubben kommer og Bjørn er fornøyd.

— Dar ser du. Strame kara både han og ho, sier han.

I fredagsavisen kan du lese hvor mye penger det går an å tjene på et fergeleie.

— Reine horehuset for billettøra, mener Bjørn.