DET ER NYTTÅRSAFTEN, SNART BLIR DET ÅR 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten.

Hun er usynlig. Så venter hun på at en bil skal kjøre over henne. Cathrine Langfjell Torsvik er ti år og utslitt.

Hele dagen har hun kjent på at dette blir hennes siste dag. Hun må ta vare på mamma, på seg selv, handle mat, komme seg på skolen, passe på at det ikke begynner å brenne når mamma sovner med sigaretten i hånden. Mamma, som egentlig er så god, forsvinner mer og mer inn i pillerusen.

Pappa, som pleide å løfte henne høyt opp og tulle med henne, er nesten aldri hjemme. Nå er det Cathrine og storesøsteren som må passe på alt. Cathrine orker ikke mer.

HVEM VISSTE HVORDAN CATHRINE HADDE DET HJEMME? Hvem kunne ha gjort noe? Hvorfor får ikke barnevernet på Askøy vite noe om jenten som må ordne opp selv mens mamma ligger sløv og ruset på sofaen? Oppveksten hennes er historien om noen som visste, noen som så tegn de ikke tolket. Ingen sa noe.

BARNDOMSMINNE: Cathrine er i dag 22 år, og bor fremdeles på Askøy. Da hun gikk på Kleppestø barneskole måtte Cathrine og søsteren ofte ta vare på seg selv. Men ingen visste hvor ille de hadde det hjemme. - Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår nærmeste familie, sier hun.
Eirik Brekke

— Det er mange som må ha visst at noe var alvorlig galt hjemme hos oss, sier Cathrine.

Ifølge loven har alle voksne et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Helsepersonell og lærere har plikt til å varsle når de mistenker omsorgssvikt.

Cathrine gjør alt hun kan for å skjule forholdene hjemme. Minst én voksen kjenner til situasjonen, men sier aldri fra.

NYTTÅRSFESTEN ER NOEN TIMER GAMMEL når Cathrine bestemmer seg. Mamma ligger i sengen, sløvet av piller. Cathrine har pakket dynen godt rundt henne. Pappa er på jobb i Nordsjøen. Det er andre voksne i huset, men alle er opptatt med å feste.

_> Hvis du skal drepe deg selv, får du drepe meg også, mamma.

Cathrine_

Ingen legger merke til at tiåringen forsvinner ut i natten og legger seg ned på den kalde asfalten. Men det er ingen biler ute rett før midnatt på nyttårsaften. Hun går mot en bratt skrent i nærheten av huset.

I det hun skal til å hoppe, kommer en jevngammel gutt. Han griper tak i henne, og får henne tilbake til huset. Fyrverkeriet spraker over Askøy. Gutten legger henne i sengen, slik Cathrine tidligere på kvelden har gjort med sin mor. Han trøster henne så godt han kan, og henter den 14 år gamle søsteren hennes. De to barna roer Cathrine.

Ingen av de voksne har merket at hun var borte.

PÅ UTSIDEN SER DET FINT UT HOS KJERNEFAMILIEN PÅ ASKØY. Et ektepar med to døtre i en enebolig. Far med fast jobb i Nordsjøen og god inntekt. Mor jobber som blomsterdekoratør. To søstre som er gode venninner. Mamma sørger for at hagen blomstrer i ulike farger etter årstid. En familie med to smilende småjenter, som drar på båttur i helgene. Tilsynelatende idyll. For alt er ikke som det skal.

Mamma har tung bagasje. Tidligere har hun vært i et vanskelig forhold, og sliter psykisk. Hun plages også med fysiske smerter. Fra hun er 17 år har hun jevnlig fått skrevet ut sterke smertestillende tabletter fra fastlegen sin. På et tidspunkt mister hun kontrollen.

_> Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss.

Søsteren_

Pappa jobber turnus, og er på jobb flere uker i strekk. Når han er på land er han opptatt med den andre jobben sin, og han fester mye med kompiser. Cathrine sier hun flere ganger må hjelpe ham i seng når han kommer hjem. Etter hvert er han sjeldent hjemme, men fortsetter å sørge for dem økonomisk. Penger er aldri et problem. Gjør den fine fasaden at ingen skjønner hvordan det egentlig står til?

HUN HAR SOMMERFUGLER I MAGEN. Det er første skoledag på Florvåg skole.

SKOLESTART: Her smiler en spent seksåring på første skoledag. Kort tid etter skjønner jenten at familien har problemer. Cathrine Langfjell Torsvik vokste opp i et hjem med rusproblemer. Men barnevernet på Askøy fikk aldri beskjed.
PRIVAT

Cathrine er en spent seksåring med musefletter, rosa sekk og et forventningsfullt smil. Hun har ikke gått i barnehage, så hun har ikke så mye å sammenligne med før hun blir skolejente. Det tar ikke så lang tid før smilet blir borte. Cathrine er litt lubben, hun har annerledes klær, hun blir mobbet. Etter to år flytter familien til Kleppestø for at Cathrine skal få gå på en annen skole.Og det er her, som tredjeklassing på Kleppestø skole, at det går opp for henne at ikke alt er helt som det skal være hjemme. Hun oppdager de små tingene. Klassekameratene har alltid med seg matpakke,

Cathrines sekk er ofte tom. Litt for ofte glemmer mamma å handle mat, så frokost blir det heller ikke.

Noen ganger er det storesøsteren som følger Cathrine på skolearrangementer, istedenfor foreldrene. Både hun og søsteren blir mobbet av medelever. Ifølge søstrene er det en gang så ille at moren holder dem hjemme fra skolen noen dager.

CATHRINE ER MYE ALENE. I friminuttene på barneskolen hender det at hun låser seg inne på do. Hun har en saks i lommen. Der klipper hun av huden på armene, bit for bit, til blodet siler. Smertene hjelper med å døyve det indre kaoset. Lærerne vet ikke om det. De ser aldri sårene eller blodet. Cathrine er allerede en mester i å skjule hva som egentlig foregår i livet sitt. Og hun blir bare bedre med årene.

MEN HVA SER LÆREREN? Fra tredje til sjette klasse på Kleppestø barneskole er Olav Mulelid Cathrines klasseforstander. Han synes hun klarer skolearbeidet greit, selv om motivasjonen varierer. Leksene er ikke alltid tilfredsstillende gjort.

— Noen ganger var årsaken at hun ikke forstod hva hun skulle gjøre, og at hun ikke hadde noen til å hjelpe seg. Hun ringte heller ikke meg eller noen andre, sier han.

I klassen er det 16 elever. I en så liten klasse kommer man tett på både elever og familier.

Den pensjonerte læreren husker at moren som regel stilte på foreldresamtaler, og en gang stilte faren. Hvis noen uteble fra samtalene, var rutinen enten å gi ny time eller ta en telefon til hjemmet. Mulelid kan ikke huske at det ble gjort.

Han sender Cathrine til rektors kontor for å spise flere ganger. En gang forteller Cathrine ham at hun ikke har matpakke med fordi hun må slanke seg. Læreren husker ikke lenger hvor mange ganger hun kom på skolen uten mat.

— Det kan godt være at det var ofte. Jeg har aldri vært redd for å varsle om barn som ikke hadde det bra. Men jeg husker ikke Cathrine sånn. Dette med problemene hjemme... jeg ante det ikke. Da ville jeg jo sagt det til rektor. Du kan si at jeg burde setttegnene, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte ikke i de baner når det gjaldt Cathrine.

SKOLESJEFEN: Øystein Holmelid, tidligere rektor ved Kleppestø ungdomsskole, gikk av med pensjon for tre år siden. Fra stuevinduet sitt er det bare noen hundre meter til skolen han jobbet på i nesten 40 år. Cathrine var flere ganger på rektorens kontor grunnet høyt fravær. - Jeg tenker i dag at jeg burde ha stilt flere spørsmål. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke gjorde mer den gangen, sier Holmelid.
Elias Dahlen

REKTOR TENKER HELLER IKKE I DE BANER. Rektor Tor Magnus Lilletvedt, som kan fornavnet på alle de vel 300 barna på skolen, snakker med alle han møter.

Sekretæren har reservelunsj i skapet til barn uten matpakke. Cathrine får knekkebrød med brunost. På en måte er det fint å være hos rektors sekretær, fordi hun blir sett. Samtidig er det flaut, en bekreftelse på at hun er annerledes.

Innerst inne vil hun bare at noen skal si at de vet hvor ille alt er hjemme, hvor syk mamma er. Men ingen sier noe.

— Noen elever kom oftere enn andre, men jeg har ikke grunnlag for å si at Cathrine var oftere inne enn andre, sier Lilletvedt.

Rektoren, som i dag har skiftet jobb, husker Cathrine godt. Han ble svært overrasket da han fikk vite om Cathrines barndom. Den tidligere rektoren husker ingen bekymringsmeldinger, ingen lærere som slo alarm om familien.

— Slik jeg kjenner personalet, føler jeg meg overbevist om at de ville brakt melding videre til meg om de opplevde situasjonen som bekymringsfull, sier han.

_> Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg.

Nabo_

Lilletvedt var en rektor som startet hver arbeidsdag i 18 år ute i skolegården sammen med elevene. Han ville kjenne barna. Lilletvedt husker Cathrines mor som en blomsterdekoratør som arrangerte et flott juleverksted for elevene i Cathrines klasse.

REKTORS KONTOR: Cathrine sier hun flere ganger ble sendt til rektor Tor Magnus Lilletvedts kontor på barneskolen. Grunn: Fordi hun ikke hadde matpakke med i sekken. - Når BT nå forteller meg om Cathrines livssituasjon, gjør det meg bekymret for om skolen hadde glippet på noe. Jeg er glad for å høre at hun har klart seg så godt, sier Lilletvedt.
ANDREA STRØMMEN

— Når BT nå forteller meg om Cathrines livssituasjon, gjør det meg bekymret for om skolen hadde glippet på noe. Jeg er glad for å høre at hun har klart seg så godt, sier Lilletvedt. HVORFOR SIER IKKE CATHRINE OG SØSTEREN NOE? Hjemme hos Cathrine står det dårlig til. Moren sliter med traumer etter et vanskelig forhold, og hun har smertefull migrene. I perioder oppsøker moren legen sin flere ganger i uken. Hun får utskrevet store doser smertestillende.

— Mamma hadde mye angst og nerver knyttet til det hun hadde vært utsatt for tidligere, og drev nok selvmedisinering, sier Cathrines fire år eldre storesøster.

Det er hun som tar rollen som mor for både lille-søsteren og moren fra hun er 13 år. Storesøsteren skjermer Cathrine så godt hun kan. Tar henne med opp på rommet når foreldrene krangler, prøver å holde huset i orden.

Søstrene vet én ting: de må ikke si noe om hvordan ting er hjemme. Moren har fortalt dem at hvis de sier noe, kommer barnevernet til å ta dem. Moren sier de vil bli plassert på hvert sitt sted, uten å få treffe hverandre. Søsteren husker dette som den største angsten.

— Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine. Og hvem skulle passe på mamma hvis de flyttet oss?

HVOR ER BARNEVERNET? Er det noen andre som ser tegnene og sender bekymringsmeldinger? I voksen alder spør Cathrine barnevernet på Askøy om de visste noe om situasjonen. Hun får svar på mail:

Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen.

Cathrine

«Ut fra hva jeg kan finne ut av våre arkiver har du ikke hatt noen sak i barneverntjenesten på Askøy. Om det kan ha kommet noen melding på deg som ikke har blitt vurdert til å føre til undersøkelse kan jeg ikke med sikkerhet svare på.Frem til for cirka 3 år siden var rutinen at meldinger som ikke førte til undersøkelse kun skulle oppbevares i ett år før de ble slettet. For cirka 3 år siden ble det en lovendring som førte til at vi også må oppbevare meldinger som ikke førte til undersøkelse for at nettopp publikum skulle få mulighet for innsyn. Jeg har vært ansatt i barneverntjenesten på Askøy i mer enn 14 år. Jeg kan ikke huske at vi har hatt bekymringsmelding knyttet til ditt navn, men å garantere at vi ikke har hatt det blir vanskelig.

Mvh Gro Kyte, Leder for barneverntjenesten»

CATHRINE HUSKER NÅR SITUASJONEN FORVERRET SEG. En morgen finner hun mamma med en stor kul på siden av hodet. Moren har falt, trolig på grunn av sykdom, og forsvinner kort tid etter i sykebilen sammen med bestefaren.

Tilbake sitter to vettskremte søstre som skal gå på skolen som om ingenting har hendt. Uten å vite hva som skjer med mamma. Søstrene er ni og tretten år gamle, og må klare seg selv til pappa kommer hjem fra Nordsjøen. Jentene husker i dag ikke hvor lenge det var snakk om, men husker de var engstelige.

Etter fallet har mamma færre gode perioder, og pillemisbruket eskalerer. For det meste ligger hun på sofaen, er sløv og snakker usammenhengende. Hun sovner med røyken i hånden, brenner hull i sofaputene. Cathrine og søsteren slutter med aktivitetene etter skoletid, de må rett hjem for å passe på mamma.

Når Cathrine en sjelden gang er med en venninne hjem, lytter hun etter sirener, etter sykebil og brannbil. Hun er redd for at det skal begynne å brenne på grunn av morens sigaretter eller at mamma skal ta for mye medisiner. Pappa er mindre og mindre hjemme. Søstrene sier fortsatt ingenting.

— Vi var lært opp til klare oss selv. Det ville være et nederlag å be om hjelp.

HVA VET NABOENE? I nabolaget på Askøy står eneboligene tett. En nabokvinne forteller at hun ofte hørte lyden av fest og drikking fra Cathrines hus.

— Det gikk rykter om at barna gikk for lut og kaldt vann i store perioder, sier nabokvinnen. Hun skjønte at ting ikke var slik de skulle.

En dag ringer Cathrine på døren hos naboen. Hun er 11 år. Tårene renner nedover kinnet.

— Mamma sier hun vil at jeg skal være død, sier Cathrine til naboen. Hun sier ikke så mye mer. Sier ikke at morens psykiske problemer har toppet seg, at Cathrine har brukt dagen til å hindre moren i å ta livet sitt.

Tidligere på dagen sier mamma til Cathrine at hun ikke vil leve lenger. Moren går mot bilen, setter seg inn, og sier hun skal kjøre bilen i en fjellvegg.

Cathrine setter seg også inn i bilen.

— Hvis du skal drepe deg selv får du drepe meg også, mamma, sier Cathrine, og nekter å flytte seg. Etter en stund tar Cathrine bilnøklene fra moren, roer henne ned, og får henne tilbake i huset og i seng. Cathrine løper hjemmefra og søker trøst hos nabokvinnen.

Kvinnen tenker at nå er det nok. Hun vil ringe barnevernet. Men hva gjør du når familien det gjelder er naboer? Og andre familiemedlemmer bor like ved? Naboen vegrer seg, grubler, dropper det.

Når hun senere treffer Cathrine i gaten, spør hun hvordan det går. Jenten svarer ikke.

— Jeg angrer på at jeg ikke gjorde noe, sier kvinnen.

Men nå er det for sent. Barndommen er ferdig. Den kunne vært annerledes.

— Hils Cathrine fra meg. Si at jeg tenker på henne. Jeg er så glad hun har klart seg.

cathrine09.jpg
SEAN MELING MURRAY

HVORDAN ER MAMMA I DAG? Når det lukter rent, nyvasket gulv i det hun åpner døren, kjenner Cathrine lykkefølelsen bre seg i magen. Når mamma har vasket gulvet, er alt bra. Da er hun nykter. Rydder, serverer nystekte rundstykker til frokost og er verdens beste mamma.

Andre dager slår lukten av svidd mat mot dem når de kommer hjem fra skolen. Da vet de før de kommer inn i stuen. At mamma ligger sløv på sofaen. At hun har gjort et forsøk på å være en god mor, begynt på middagen, men glemt den på komfyren. Der brenner maten seg fast i kasserollen uten at moren merker det.

— Mamma var en livsglad dame, som elsket å gjøre det godt for de rundt seg. Jeg ville ikke byttet henne bort mot noen. Men hun skjønte nok ikke hvor mye pillene og de psykiske problemene påvirket oss, sier Cathrine.

Cathrines mor er selv god til å skjule hva som foregår. Venninnen Mette Helen Bjarkøy husker henne som en pliktoppfyllende dame med glimt i øyet. En empatisk venninne som var flink til å lytte. De ble venninner i ungdomstiden, og jobbet sammen på Solstrand Blomster.

Noen ganger ser kollegaen at Cathrines mor er sløv, men blir forklart at det er på grunn av medisiner. Hun oppfatter aldri at venninnen har et pilleproblem.

— Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite hva som egentlig hadde foregått. Jeg blir trist over at hun har skjult så mye for oss, og skuffet over at jentene ble sviktet. Men jeg dømmer henne ikke, og er ikke noe mindre glad i henne etter det jeg vet i dag.

FÅ KJENNER CATHRINE BEDRE ENN MARIA. Maria Monsen Thorsen fra parallellklassen blir hennes beste venninne. De leker for det meste ute i gaten, eller hjemme hos Maria.

En sjelden gang er de hjemme hos Cathrine. Da sitter faren stort sett og ser på TV, mens moren steller med blomstene i hagen. Maria husker henne som blid og omgjengelig. Det Maria ikke vet, er at venninnen alltid ringer før hun tar med seg noen hjem, fordi hun må sjekke tilstanden hjemme. På rommet hører de på musikk. Sangen «Hurt» med Johnny Cash er Cathrines favorittsang. De hører på den om og om igjen.

— Vi var jo mange som visste at det var noe, at hun hadde hatt problemer med mobbing og sånt, men det var ingen av oss som visste hvordan hun egentlig hadde det hjemme. Hun var veldig flink til å skjule det, sier Maria.

Hun ble voksen før venninnen fortalte historien om oppveksten. Jentene er fremdeles nære venninner.

— Med den oppveksten hun hadde er det utrolig at Cathrine har blitt den hun har blitt, sier Maria.

MUSIKKSMAKEN BLIR SINT OG MØRK. I 5. og 6. klasse blir Cathrine mer deprimert. Hun slutter i skolekorpset. Sammen med Maria hører hun på Slipknot, Satyricon, Korn. Heavy metal. Snart skal dragningen mot det mørke komme til uttrykk i klærne. Cathrine kjøper nagler og går bare med svarte klær på skolen.

UNGDOMSTIDEN: Like før Cathrine skulle begynne på ungdomskolen, ble det svarte halsbåndet med nagler hennes varemerke. - Båtturene ble et pusterom fra alt det som var vanskelig. På dette tidspunktet var mamma veldig mye dårlig, forteller Cathrine.
PRIVAT

Innimellom går hun i t-skjorte. Da er arrene fra selvskadingen synlige. Noen må ha sett dem. Men ingen spør hva det er.

Mamma blir etter hvert ufør på grunn av sykdom. Pappa legger igjen penger på skjenken i stuen når han drar ut i Nordsjøen. Cathrine og søsteren har ansvaret for å handle, lage mat, vaske huset, gjøre lekser, komme seg på skolen. Våke over mamma.

— Det var ikke så lett å få venner. De andre snakket om morsomme ting de hadde gjort i helgen, jeg hadde passet på at mamma ikke mikset feil piller. Jeg hadde ikke så mye å fortelle om, sier Cathrine.

HVA ER DET MED CATHRINE? På Kleppestø ungdomsskole har rektor Øystein Holmelid over 400 hormonelle tenåringer å holde styr på. Men rektor husker noen bedre enn andre.

En av elevene skiller seg fra de pastellfargede jentene. Fjortenåringen har piercinger i ansiktet. Pinnsvart hår og naglehalsbånd.

— Det ligner på et sånt halsbånd man kjøper på hundebutikken, sier rektor til Cathrine, og fremkaller et sjeldent smil hos henne. Karakterene hennes er gode, femmere for det meste, men fraværet vokser. I tiende klasse blir rektor bekymret for at hun ikke møter på skolen. Cathrine blir innkalt til rektors kontor i skolens gamle fløy. I møtet mellom de to snakker rektor mye, jenten lite. Hun lytter, men er stort sett taus. Tilkneppet. Innesluttet.

Rektor Holmelid spør rett ut hvorfor hun er så mye borte fra skolen.

— Liker ikke skolen, mumler tenåringen.

Ungdomsskolen er nok for firkantet for henne, tenker han, og ser hun er utilpass. Hun er mye alene. Tilpasningsvansker, tenker rektor. Det faller ham aldri inn at den pliktoppfyllende jenten har passet på seg selv siden hun var ni år. Cathrine er 14 år gammel når søsteren flytter hjemmefra. Pappa er mindre og mindre hjemme, og Cathrine sier hun bruker nesten all fritid på å passe på mamma. Hun er så sliten, så sliten.

Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår familie.

Rektor tenker det sitter en kunstnerspire i stolen foran ham. Med seks i forming har hun «kolossale, kreative evner». Han sier at alt blir bedre når grunnskolen er ferdig, da kan hun bli akkurat det hun vil, bare hun står på og kjemper seg til et godt vitnemål.

— Hadde hun bare hatt strake enere og toere, hadde jeg reagert raskere. Men hun var jo så pliktoppfyllende og flink. Jeg tenker i dag at jeg burde ha stilt flere spørsmål. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke gjorde mer den gangen, sier Holmelid.

HVA VET SLEKTNINGENE? Cathrines morfar har en annen versjon av historien enn Cathrine og søsteren. Han mener barnebarna ikke har lidd noen nød, og at jentene var store nok til å ta vare på seg selv.

Men morfaren bekrefter at datteren, Cathrines mor, periodevis hadde et problem med overforbruk av piller. Han anslår at dette problemet varte i to-tre år. Morfaren sier han observerte flere ganger at datteren var sløv på grunn av høyt inntak av piller. Han mener pillemisbruket var knyttet til overmedisinering fra legens side. Flere personer i familien kontakter morens fastlege og ber legen skrive ut mindre piller.

Cathrine og søsteren synes ikke det er rart at mor-faren har en annen oppfatning av saken enn dem.

— Vi var så redde for hva som ville bli konsekvensen hvis vi fortalte hvordan det var hjemme, redde for at barnevernet skulle ta oss, så vi skjulte det også for vår nærmeste familie.

Men det finnes dokumenter som bekrefter jentenes historie.

MAMMAS VENNINNER: Cathrines mor jobbet en periode hos Solstrand Blomster midt i Bergen sentrum. Kollegaene ble også gode venninner. – Cathrines mor var en sprudlende og empatisk venninne som alltid hadde tid til andre. Vi var veldig glade i Cathrines mor, og vi er ikke noe mindre glad i henne og hennes minne etter det vi vet i dag, sier Rita Kveldstad og Mette Helen Bjarkøy.
Sean Meling Murray

NÅR SØSTRENE ENDELIG FORTELLER, SKJER DET INGENTING. På et punkt kunne historien om Cathrine og søsteren tatt en helt annen vending. For det er en voksen person som får vite hvordan jentene har det hjemme. Hver for seg går jentene til en de tror kan hjelpe dem, setter seg ned i kontorstolen hos fastlegen sin, og forteller. De sier alt, i håp om å få hjelp både til seg selv og moren. Jentene forteller helt konkret at moren ruser seg stadig mer. Navnene på pillene hun tar. At hun snøvler når hun snakker, er omtåket, ligger på sofaen i dagevis, er vanskelig å vekke. At hun forsøker å skaffe seg mer piller fra andre kilder enn legen.

Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen.

Legen som jentene går til for å få hjelp, er den samme som har skrevet ut piller til moren i en årrekke. Fordi vedkommende er fastlege for både moren og døtrene, er legen godt kjent med familiesituasjonen. Legen vet at jentenes far er på jobb i Nordsjøen flere uker i strekk. Fastlegen oppfatter moren som suicidal.

Likevel varsler ikke legen barnevernet. Selv om vedkommende vet at to små jenter for det meste bor alene med en mor som har store psykiske problemer og ruser seg jevnlig. Ifølge jentene blir deres bekymringer avfeid som «et ungdomsopprør».

Flere familiemedlemmer kontakter legen i årenes løp. De ber om at moren får skrevet ut mindre piller, fordi de oppfatter henne som sløv og ruset.

En dag ringer en nabo til fastlegen. Naboen er bekymret fordi Cathrines mor kjører bil i ruspåvirket tilstand. Loven pålegger helsepersonell å varsle barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt. Da opphører taushetsplikten. Hvorfor varsler ikke fastlegen barnevernet?

MORENS LEGEJOURNALER ER STERK LESNING. Side på side om en kvinne som er dypt fortvilet, som forteller om ekteskapsproblemer, fysiske smerter, tanker om selvmord. En gang legges hun inn på Haukeland etter en overdose piller. Hva gjør legen? Skriver ut flere piller. Bytter ut noen pilletyper når moren sier hun blir veldig sløv av dem, men fortsetter å skrive ut Paralgin Forte og andre sterke tabletter jevnlig.

I 20 år, vel vitende om at pasienten i perioder er alene med to små barn.

Fra morens legejournal, 27. juli 2004:

«Innkalt til time. Møter tydelig påvirket av et eller annet. Underlig påkledning. Bemerker at hun er påvirket av noe. Forklarer at hun har hatt et sterkt migreneanfall og er utkjørt.»

I fortvilelse tar døtrene pilleeskene fra badet og kaster dem i bosset. Men moren får alltid utskrevet nye piller. Når døtrene spør hvorfor hun tar piller, sier moren at hun har migrene. Når jentene blir eldre og stiller flere spørsmål ved pillebruken, sier moren det er medisiner for andre sykdommer.

_> Jeg kunne ikke si noe. Jeg var livredd for å miste Cathrine.

Lillesøsteren_

- Jeg er ikke bitter, men kjenner et sinne mot legen som tillot mamma å fortsette å ruse seg, selv om legen visste at mamma var alene med oss mesteparten av tiden. Hvor langt skal en leges taushetsplikt strekke seg? Hadde ikke legen vel så mye ansvar for oss, som også var hennes pasienter — og som var barn?

Cathrine har fritatt legen fra taushetsplikten, og ønsker at legen skal fortelle det hun vet. BT har vært i kontakt med legen, men vedkommende vil ikke uttale seg. Legen er i dag pensjonert.

HVORDAN HAR JEG VÆRT SOM MOR? En dag i oktober 2005 drar moren på besøk til eldstedatteren, som bor i en leilighet i nærheten. Hun har noe hun vil si. For første gang innrømmer moren at hun har et rusproblem. Hun har bestemt seg for å gjøre noe med det. Hun snakker om å legge seg inn til avrusning.

— Hun var helt nykter, og hadde en livsgnist i øynene som jeg ikke hadde sett på flere år. Etter å ha levd med en rusmisbruker i mange år ser jeg alltid på øynene, det er der du ser hvordan tilstanden er, forklarer Cathrines søster.

Det blir en fin samtale. Moren spør eldstedatteren hvordan hun har vært som mor. Datteren sier hun har vært streng, men omsorgsfull og kjærlig. I de gode periodene. Men hun forteller også hvor mye rusen har ødelagt for døtrene. Moren ber om unnskyldning for at hun har sviktet. Sier at alt skal bli bedre. Men som om hun har en forutanelse om det som skal komme, sier hun at søsteren må love å ta vare på Cathrine hvis noe skjer. «Jeg er glad i deg», sier moren, og gir henne en klem. «Sees senere i dag!»

Så går moren hjem, for å gjøre det hun elsket mest: å pynte, lage i stand til fest. Det var Halloween, og akkurat som før, da ting var bra, skulle moren lage Halloween-fest for alle ungene i nabolaget.

SÅ SKJER DET SØSTRENE FRYKTER MEST. Hjemme i eneboligen pynter moren til Halloween. Hun gjør seg flid, selv ute i hagen skal det pyntes. I det hun skal til å henge opp dekorasjoner på terrassen, faller hun om.

Hun er 37 år og har bestemt seg for å gjøre noe med livet sitt. Så stanser hjertet.

Cathrine er på karatetrening. I det hun kommer ut i garderoben ringer telefonen.

— Du må komme hjem med en gang, det har skjedd noe, sier et familiemedlem.

Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende.

Ordene faller som slag i magen. Cathrine vet med en gang hva det er.

— Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen.

Familiemedlemmer som bor i nærheten finner moren på terrassen. De prøver å gjenopplive henne, ringer ambulansen. Men livet står ikke til å redde.

Hjemme hos Cathrines søster hamrer det på døren. Hun åpner, og ser Luftambulansen forsvinne med moren.

VET NOEN AT CATHRINE NÅ BOR ALENE? Cathrine er 15 år når hun plutselig må leve uten mamma. På papiret har hun og faren felles adresse, men han er ikke mye hjemme. Cathrine har ikke flere krefter igjen og når bunnen.

Helsesøster Gunn Knutsen på Kleppestø Ungdomsskole blir redningen. Hun tar alltid en samtale med elever som har mistet nære familiemedlemmer.

— Jeg står på stupet. Til nå har jeg tatt et steg tilbake. Til nå, sier Cathrine under det første møtet.

Den erfarne helsesøsteren gir ut privatnummeret sitt til elever som har det ekstra vanskelig, og Cathrine får beskjed om at hun kan ringe eller sende sms når som helst på døgnet. De avtaler å møtes ukentlig.

Gunn Knutsen stiller spørsmål. Lytter. Cathrine sier lite i starten. Så løsner det litt. Hun forteller aldri om morens problemer. Men hun snakker om sorgen etter mamma. Det går etter hvert opp for helsesøsteren at jenten som sitter i stolen på kontoret hennes er suicidal.

TETT KONTAKT: Etter at Cathrines mor døde, var hun så deprimert at hun hadde ukentlige samtaler med helsesøster Gunn Knutsen på Kleppestø ungdomsskole. - Enkelte elever bærer man med seg under huden lenger etter de er ferdige på skolen. Cathrine er en sånn elev, sier Knutsen.
nerb odd e

Faren er fortsatt borte flere uker av gangen på jobb. I perioder bor femtenåringen, som har store psykiske problemer, helt alene i huset.

— Jeg visste at hun hadde mye familie rundt seg, som tanter, onkler og besteforeldre. Jeg forsto det slik at Cathrine skulle få oppfølging av dem. Jeg visste ikke at hun var så mye alene, sier Knutsen.

Helsesøsteren sier barnevernet skal kobles inn i tilfeller der nær familie ikke gir tilstrekkelig omsorg.

— En femtenåring skal ikke bo mutters alene selv om personen er selvstendig. Hadde jeg visst det hadde jeg tatt en prat med andre familiemedlemmer, for å komme til gode avtaler. Men jeg oppfattet aldri at det var nødvendig.

VÅREN 2006 LYSNER DET. Cathrine har ikke så lyst å skade seg lenger. Helsesøsteren noterer fremgangen i journalene sine.

Gunn Knutsen blir godt kjent med en usedvanlig sterk jente. En som vil leve, vil komme seg videre, vil dempe trangen til å skade seg selv. De ukentlige samtalene bærer frukter. Sammen finner de frem til Cathrines fremtidsdrømmer. Vendepunktet blir Ungdomshuset 1880. Først begynner Cathrine å vanke der, så engasjerer hun seg i alt som skjer. Sommeren samme år er hun ferdig på ungdomsskolen. Endelig begynner resten av livet, og frem-tiden er ikke lenger en eneste svart sky.

I dag, seks år senere, jobber fremdeles helsesøsteren på Kleppestø ungdomsskole. Kontoret er et annet, men budskapet det samme.

«Har du en mor eller far som drikker for mye, bruker piller eller narkotika? Da er du ikke alene», står det på en av de mange plakatene som henger på veggen.

Gunn Knutsen har fått nye «fascinerende ungdommer» å bruke tiden på. Men noen glemmer hun aldri.

— Enkelte elever bærer man med seg under huden lenger etter de er ferdige på skolen. Cathrine er en sånn elev. Hun var en så sterk jente. Hun klarte seg i kaoset tross alt. Jeg tenker ofte på henne fremdeles.

HVA HADDE SKJEDD OM ALLE HADDE MELDT INN DET DE VISSTE? Cathrine har ofte lurt på det. Hvordan hadde livet vært da? Og var situasjonen sånn at noen burde ha koblet inn barnevernet?

Gro Kyte, leder for barnevernstjenesten på Askøy, er ikke i tvil. En av de som ikke varslet, begikk grov tjenesteforsømmelse. Vi forteller Kyte hva de voksne rundt Cathrine har fortalt til BT om barndommen hennes.

_> Hadde hun bare hatt enere og toere, hadde jeg reagert raskere

Rektor Øystein Holmelid_

Hvem av dem burde varslet barnevernet? Hvem var lovpålagt å gjøre det?

Lærere og rektorer har plikt til å varsle barnevernet hvis de mistenker at et barn blir utsatt for omsorgssvikt. Men rektorene og lærerne på barneskolen og ungdomsskolen hadde ikke nok informasjon til at de var pålagt å varsle barnevernet i Cathrines tilfelle, mener Kyte.

— Men det er kritikkverdig at de ikke kalte inn Cathrines foreldre til samtale om det at hun ikke hadde mat med, og at hun flere ganger møtte uforberedt. På ungdomsskolen er dette kombinert med høyt fravær, og en adferd og påkledning som skiller henne fra de andre barna. Skolen burde uten tvil hatt en dialog med hjemmet om hvorfor Cathrine ikke var på skolen. De kunne også ha koblet inn barnevernet i samråd med foreldrene, for å få satt i gang tiltak for å få ned fraværet hennes.

SKULLE NABOEN HA VARSLET? Privatpersoner er ikke lovpålagt å varsle barnevernet, men alle voksne har et ansvar for å melde fra om barn de er bekymret for. Hva ville barnevernet gjort hvis nabokvinnen som Cathrine søkte trøst hos hadde sendt inn en bekymringsmelding?

— Informasjonen naboen satt med, om mye festing i huset og en redd jente som sier at moren vil at hun skal dø, er informasjon som hadde ført til at vi hadde satt i gang en undersøkelsessak.

En undersøkelse består av samtaler med foreldrene og barnet, vanligvis også observasjoner av hvordan foreldre og barnet har det sammen. Barnevernet innhenter også informasjon fra skole, helsestasjon, lege og i noen tilfeller politiet.

Nabokvinnen vurderte å varsle barnevernet, men droppet det fordi hun bodde tett på flere av Cathrines familiemedlemmer. Kunne hun varslet anonymt?

— Det kunne hun, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før vi begynner med undersøkelser. Hvis hun hadde kommet med en bekymringsmelding uten å være anonym, ville Cathrines foreldre hatt krav på å vite hvem som hadde varslet oss.

KAN EN 15-ÅRING BO ALENE? Helsesøsteren kom inn i bildet etter at Cathrines mor var død. Cathrine var da 15 år, hadde psykiske problemer og bodde alene i huset i lengre perioder, fordi faren var i Nordsjøen. Er det noe som tilsier at helsesøsteren burde varslet barnevernet om Cathrines situasjon?

_> Det er mye jeg burde gjort annerledes.

Faren til Cathrine_

— Ja, jeg mener helsesøsteren har brutt meldeplikten hvis det var sånn at ingen voksne hadde ansvar for Cathrine mens faren var bortreist. Det er ikke greit at en 15-åring med Cathrines bakgrunn bor alene. Helsesøster burde forsikret seg om at det var klare avtaler med andre familiemedlemmer om at noen tok fullt ansvar for Cathrine mens faren var borte, ellers burde hun meldt fra til oss.

DEN VIKTIGSTE BITEN I PUSLESPILLET. Mange sitter med små biter i puslespillet som er Cathrines barndom, ingen kjenner hele bildet. Unntaket er Cathrines fastlege, som også er fastlegen til moren og søsteren. Legen vet at de to barna bor sammen med en mor som ruser seg. Hun vet at barnas far er mye borte på grunn av jobben i Nordsjøen. Legen vurderer moren som suicidal. Begge barna forteller legen i detalj hvordan situasjonen er hjemme. Legen melder ikke fra til barnevernet, men fortsetter å skrive ut sterke piller til moren.

— Dette er grov tjenesteforsømmelse fra legens side. Leger har plikt til å melde fra om omsorgssvikt, uten hensyn til taushetsplikt. I dette tilfellet hadde legen en helt klar plikt til å varsle barnevernet, mener lederen for barnevernstjenesten på Askøy.

- Hva ville dere gjort dersom legen hadde meldt fra?

— Opplysninger om små barn som er alene med en ruset omsorgsperson, ville ført til tiltak på dagen. Hvis ikke andre familiemedlemmer hadde kunnet ta omsorgen, ville barna blitt plassert i beredskapshjem.

- Hva tenker du om Cathrines historie?

— At barnevernet helt klart burde vært inne i bildet. Det er veldig ille at hun ikke har fått den hjelpen hun hadde krav på, men det er flott at hun har klart seg så godt på tross av dette. Jeg håper hun har fått hjelp til å bearbeide det hun har vært gjennom.

VI RINGER CATHRINES FAR. Bortsett fra søstrene er han den eneste som kjenner sannheten om hva som foregikk der hjemme.

— Det er mye jeg burde gjort annerledes, sier faren.

Han bekrefter at Cathrines mor, hans tidligere kone, hadde et omfattende rusproblem.

— Hun hadde ikke det da vi møttes, men de siste fire-fem årene hun levde ruset hun seg mer og mer. Hun var sløv, snakket usammenhengende og lå for det meste på sofaen. Jeg antar det var piller hun fikk fra legen.

- Var hun egnet til å ha omsorg for to barn mens du var bortreist på jobb?

— Jeg ringte hjem hver kveld for å sjekke hvordan ungene hadde det, og tenkte de kunne gå til besteforeldrene sine hvis det ble ille.

Han deltok lite i familielivet når han var på land.

— Jeg tok meg tre-fire pils etter jobb, så gikk jeg og la meg fordi jeg ikke orket å se på hun som lå halvbesvimt i sofaen.

- Gjorde du noe for å hjelpe din kone ut av pillemisbruket?

— Nei, fordi forholdet mellom oss ble dårligere og dårligere, så på slutten ble det vel litt sånn «never mind».

SVARTE KLÆR: Som 13-åring var mørk neglelakk og naglesmykkene på plass, selv på båttur. Det lange mørkebrune håret ble senere farget kullsvart.
PRIVAT

— Cathrine var redd det skulle begynne å brenne hjemme når moren sovnet med røyken i hånden, og følte hun måtte passe på hele tiden. Fikk hun for mye ansvar?

— Ja, sett i ettertid gjorde hun det. Det skjedde ofte at moren sovnet med røyken i hånden. Kontakten mellom døtrene og faren har i flere år vært sporadisk, men har i den senere tiden blitt bedre. Døtrene er glade for det, og vil gjerne at faren skal være en større del av livene deres.

OG LIVENE DERES ER BRA NÅ. For stikk i strid med det som ofte skjer med barn som vokser opp med rus i hjemmet, går det fint med Cathrine og søsteren.

— Vi er noen sta jævler som vil leve, som vil bety noe for de rundt oss, sier storesøsteren.

— Det er flaks for alle at søsteren min og jeg er så pliktoppfyllende og ordentlige, ellers kunne vi lett ha havnet utpå. Det var jo ingen som passet på oss, sier Cathrine.

Søstrene følte seg usynlige hele oppveksten. De var helt sikre på at ingen andre hadde det som dem.

Fordi ingen orket å ta ubehaget med å varsle. Nettopp det har blitt søstrenes kampsak.

— Mange rundt oss visste litt eller mye om hvordan vi hadde det. Hadde noen av dem varslet, kunne barndommen vår vært helt annerledes.

De er fullstendig klar over at det kan være ubehagelig å være den som melder fra.

— Men hvis du vet om barn som ikke har det bra, så si fra. Ubehaget på kort sikt er ingenting i mot konsekvensene det får for barnet på lang sikt hvis ingen sier noe. Det er alltid bedre å sende en bekymringsmelding for mye enn en for lite. Alltid.

ÅPENT HUS: Etter Cathrines mor døde, ble ungdomshuset 1880 et positiv innslag i livet hennes. I dag er Cathrine fremdeles engasjert i ungdomsarbeidet. Her holder hun fotoverksted for Maja Blaasvær, Kari Blø Brune, og Emma Alexandra Lirhus Miro.
Eirik brekke

I dag er storesøsteren småbarnsmor og fast bestemt på at datteren hennes aldri skal få oppleve det hun selv gjorde.

Cathrine driver i en alder av 22 år sitt eget firma som fotograf, og har prosjekter med kulturkontorene i flere bydeler. Samtidig jobber hun på Ungdomshuset 1880, og er med på å drive «Ungt nettverk», et møtested for ungdom med foreldre som sliter med rus og psykiske problemer.

Arrene etter selvskadingen er hun i ferd med å tatovere over. Arrene på sjelen er det litt verre med, men Cathrine nekter å la det ødelegge livet hennes.

— Jeg har den bagasjen jeg har. Jeg velger å bruke den positivt, sånn at mine erfaringer kan hjelpe andre.

Saken er basert på intervjuer med Cathrine Langfjell Torsvik, Cathrines storesøster, Cathrines far, Cathrines morfar, tidligere rektor Tor Magnus Lilletvedt ved Kleppestø barneskole, tidligere lærer Olav Mulelid ved Kleppestø barneskole, tidligere rektor Øystein Holmelid ved Kleppestø ungdomsskole, helsesøster Gunn Knutsen ved Kleppestø ungdomsskole, Cathrines venninne Maria Monsen Thorsen, Cathrines mors venninne og kollega Mette Helen Bjarkøy, tidligere naboer, leder Gro Kyte i Barnevernstjenesten på Askøy og legejournaler.

TØFF BARNDOM: Cathrine Langfjell Torsvik (22) vokste opp i et hjem med omsorgssvikt og rusproblemer. Men barnevernet på Askøy fikk aldri beskjed om hvordan den lille jenten hadde det hjemme. Hva visste egentlig lærerne, naboer og slektninger om situasjonen? Vi har kontaktet alle som kunne gitt Cathrine en bedre barndom.
Eirik Brekke
VOND VINTER: Her fyller Cathrine Langfjell Torsvik 10 år. Men bursdagsbarnet smiler ikke.
PRIVAT