— Jeg tenkte ikke på noe annet enn at han måtte bli dømt. Jentene var blitt trodd av en enstemmig tingrett. Det var det som holdt oss oppe, forteller moren.

Novemberdagen i fjor da advokat Line Ingebrigtsen ringte ble derfor et enormt nederlag. Helt til det gikk opp for familien at håpet om endelig å bli trodd ikke var ute.

Nok en sjanse

— Jeg skrek i skuffelse og sinne da advokaten fortalte at juryen hadde svart nei. Jeg husker ikke hva jeg tenkte akkurat da. Det var bare tårer.

— Vent til jeg har fortalt alt, avbrøt Ingebrigtsen; Fagdommerne har trodd dere. Det blir ny sak.

Moren sitter litt sammenkrøket i sofakrokene og knytter hendene sammen. Hun ser opp:

— Jeg vet ikke hva jeg ska si til deg. Det er så enormt med følelser i dette.

Hun har bestemt seg for å snakke ut om det mest vanskelige. At to av sine egne barn er blitt misbrukt av en nær slektning.

Og om et brutalt møte med rettssystemet.

— Verden har stått stille i to og et halvt år. Vi har ikke kunnet lagt noen fremtidsplaner. Det har vært en dag om gangen. Selv er jeg nettopp begynt å jobbe igjen, forteller moren.

Høsten 2002 betrodde en av døtrene seg til en venninne. Hun hadde blitt misbrukt gjentatte ganger av en nær slektning - en hun så opp til og tilbrakte mye tid sammen med. Det ble raskt klart at også en annen søster var misbrukt.

Fire år

Overgriperen ble dømt til tre år og tre måneders fengsel i tingretten. Han anket og fikk saken opp for Gulating lagmannsrett. Juryen frifant, men fagdommerne satte avgjørelsen til side. De mente den var åpenbart uriktig, og sendte saken til ny behandling.

Nå er overgriperen dømt til fire års fengsel.

— Vi har hatt flaks som fikk en ny sjanse. Jeg orker ikke å tenke på hva som hadde skjedd dersom vi skulle bli stående med et nei fra juryen. Bare et nei, og ingen begrunnelse.

— Heldige er feil ord i en slik sammenheng, men du skjønner hva jeg mener. Fagdommerne trodde på oss og ga oss en ny sjanse. Vi hadde flaks. Det skal ikke være det som avgjør.

— Tenker du på dem som bare blir stående med et nei?

— Ja. Det er derfor jeg vil snakke med dere. Jeg ville juryordningen til livs. Det er menneskeskjebner som blir avgjort i disse sakene. Det kan ikke være så enkelt at en gruppe, i vårt tilfelle, uerfarne personer skal avgjør ofrenes fremtid. Og det med bare et nei.

Tilfeldigheter

— Hvilke forutsetninger har de for å vurdere hva som er riktig? Vi kan ikke leve med at det er tilfeldigheter som avgjør. En gang kan det være en erfaren jury, neste gang er alle nye, sier moren engasjert.

Hun har tenkt lenge på om hun vil snakke med BT. Forrige uke bestemte hun seg.

— Jeg leste om jenten som fikk erstatning fordi hun var misbrukt, men at mannen ble frikjent av juryen. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg tenke veldig på jenten og hennes familie.

Hun synes systemet legger et umenneskelig press på ofrene og deres familier.

— Vi måtte inn og forklare oss tre ganger. Selvsagt er det vanskelig. Han som har gjort det sitter bare en meter unna, forteller moren.

Nå håper hun på en debatt som skal føre til at juryordningen blir fjernet og erstattet med meddomsrett.

— Da har fagfolk styringen og kan forklare meddommerne hva som er viktig å legge vekt på, sier hun.

Moren og resten av familien håper saken er ferdig for deres del. Nå starter en langsom ferd mot en så normal hverdag som mulig.

— Mye er ødelagt, og mye kan ikke erstattes. Det har rettssakene bidratt til. Nå må vi prøve å se fremover, sier moren.