LENE SKOGSTRØM

Ubeskrivelig irriterende. Bruker du mye tid på å lete etter ord eller et navn som leker gjemsel med deg i små, grå hjerneceller et sted? Kanskje en trøst at du ikke er alene.

— «Har det på tungen»-fenomenet gjelder folk i alle aldre. Mange kulturer har et uttrykk for dette fenomenet, som på nesten alle språk heter noe med «tunge» eller «munn.» I Korea sier de: «Det sprudler på tungespissen min», forteller professor Tim Brennen ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo

Han forsker på ordenes skjulte og hemmelige liv i vår hjerne. Selv om man slett ikke behøver være gammel for å jakte på ord man nesten husker, er det en kjensgjerning at problemet øker etter 40-års alderen, og er et av de første aldringssymptomene. Men folk i 40-årene pleier i det minste å ha en anelse om hvilket ord vi nesten husker. At det er laaaangt og begynner på p ..., for eksempel. Etter 60 er det stort sett helt tomt i hodet når vi prøver å huske det forræderiske ordet .

Egennavn verst

— Oftest er det egennavn vi ikke kommer på. Nesten alle mennesker synes de er dårlige til å huske navn, sier Brennen.

Det har sin forklaring. Vi husker best det som gir mening for oss. Og mens det gir mening å huske et ansikt og plassere hvem noen er, er det ikke så viktig for oss hva vedkommende heter. Det var greiere i gamle dager, da folk fikk navn etter yrke, utseende eller hvor de bodde. Da hadde vi en knagg å henge navnet på. En annen grunn til at egennavn er vanskelige for hukommelsen, er at de staves på mange forskjellige måter, og vi må lære stadig nye navn gjennom hele livet.

Hadde vi gått inn for det, er det ikke vanskelig å trene seg opp til å huske navn. Men det krever mye mental innsats.

— Selv om de fleste sier de synes det er pinlig og flaut ikke å huske navn, tar de færreste seg bryet med å trene opp spesialhukommelsen på akkurat dette feltet, påpeker Brennen.

Ordene endrer mentalt landskap

Vi tror alle at vi vet hva et ord er. Men det gjør vi saktens ikke. - Saken er at alle lesekyndige «ser» ord automatisk for seg når vi hører dem. Det er fullstendig automatisert, og vi klarer ikke å skille bildet av det skriftlige ordet fra lyden av det muntlige. Det å lære å lese endrer hele vårt mentale landskap på en måte de færreste er klar over, sier Brennen. - Bare prøv å se for deg bildet av «fiskeboller» uten å tenke på det skrevne ordet. Du klarer det ikke lenge ...

Sammen med forskere fra Universitetet i Tromsø er han engasjert i et forskningsprosjekt om analfabetisme i Guatemala. Forsøk de har gjort med voksne analfabeter, viser at de har et helt annet forhold til ord. For dem er ord udelbare. Det å dele opp ordet i lyder, viser seg å være helt avhengig av at du kan «se» ordet for deg.

Et eksempel

Eksempel: Analfabeter blir bedt om å gjenta et ord - for eksempel «Norge.» Så blir de bedt om å si samme ordet, men uten lyden n. Det klarer de ikke. Noe som er overraskende, og ikke så rent ubegripelig for oss lesende, som lett kan si «-orge.» Det samme gjelder setninger. Analfabeter får høre setningen «kylling spiser mais». De blir bedt om å gjenta den, men uten å si ordet «mais» (altså bare: kylling spiser). Det klarer det store flertall heller ikke.

— Vi vet lite om hvordan analfabeter tenker, fordi vi selv tenker så mye i form av ord. Dermed mislykkes også mange programmer som er utviklet for å lære analfabeter å lese, sier Brennen. - Forskningen vår kan også hjelpe folk med ulike typer hjerneskader som nettopp ødelegger lesesenteret og evnen til å hente frem ord.

Aftenposten/Bergens Tidende

Illustrasjon: ARILD MIDTHUN